Rosenrot

- den nye vidunderurten

Startside > Urtemedisin > Artikler > ROSENROT - DEN NYE VIDUNDERURTEN

 

Rosenrot har vært brukt i århundrer i den tradisjonelle folkemedisinen i Skandinavia, Russland og en del andre land. Etter flere tiår med forskning på rosenrotens innholdsstoffer og virkemåter, er urtens medisinske effekt nå temmelig godt dokumentert. Fra 1960 og utover er resultatet av mer enn 180 farmakologiske, kjemiske og kliniske studier blitt publisert. Særlig er rosenrotens adaptogene virkning blitt grundig undersøkt. Da mye av forskningen foregikk i Sovjetsamveldet og er publisert på russisk, er mange av forskningsresultatene imidlertid lite kjent i Vesten.

I Norge startet interessen for denne planten for alvor på seinhøsten 2003 da rosenrot ble omklassifisert fra å være et legemiddel til å bli handelsvare. På det norske markedet foreligger det allerede flere rosenrotpreparater, også et laget av råstoff hentet fra norsk natur.

Folkemedisinsk bruk av rosenrot

Jordstengelen av rosenrot er blitt brukt som mat både i Norge og andre nordlige strøk av verden. Fra Alaska berettes det at eskimoene har anvendt rosenrot som grønnsak, og det hevdes at de fremdeles bruker den. Ferske blad inneholder mye vitamin C, og sammen med engsyre, molter, fjellkvann og furuskudd har samene i nord spist rosenrot for å få forhindre skjørbuk. I vårknipa ble hele planten gjerne benyttet som kalvefôr. Denne bruken kan spores i lokale plantenavn som kalvedans og kalvegror.

I skrifter om norsk folkemedisin finner vi opplysninger om at rosenrot er blitt brukt mot håravfall, enten kokt som låg til hårvask eller presset til en olje som ble smurt på hodebunnen. Hårvask med rosenrot hindret ikke bare at man mistet håret, det ga også god hårvekst og tilførte håret en duft av rose. Rosenrot er kjent som hudbeskyttende middel, og noen steder laget man grøt av havremel og rosenrot som man brukte på forstuvninger og lignende. En vanlig anvendelse på 1800-tallet var mot smerter i hodet, en bruk det er referert til bl.a. i en svensk flora fra 1816. Videre kan man lese at rosenrot kan brukes i plantefarging, blandet med alun gir den ull en grønn farge.

I andre land, særlig i Øst-Europa og Asia, har rosenrot blitt brukt for å øke den fysiske utholdenheten, forbedre produktiviteten i arbeid, og gi økt livslengde. Dessuten ble den ansett som fin å bruke til å bekjempe tretthet, depresjoner, blodfattighet, impotens, plager med fordøyelsen, infeksjoner og nervøse lidelser, i tillegg til at den ga større motstandskraft mot høydesyke. I fjell-landsbyer i Sibir blir røtter av rosenrot visstnok fremdeles gitt til gifteklare par før vielsen for å øke fertiliteten og sikre at de får friske barn.

I 1961 ledet G. V. Krylov, en forsker fra det botaniske instituttet ved det russiske vitenskapsakademiets avdeling i Novosibirsk, en ekspedisjon til Altaifjellene i det sørlig Sibir. Her fant han rosenrot, og påviste at ekstrakter av planten måtte inneholde noen kraftfulle stoffer som beskyttet dyr og mennesker mot forkjølelse, giftige stoffer og mentalt og fysisk stress. Med bakgrunn i datidens søking etter nye medisiner til å behandle sykdommer som kreft og stråleskader, og i jakten på midler for å øke den mentale og fysiske yteevnen, ble disse oppdagelsene starten på en utstrakt forskning omkring rosenrotens innholdsstoffer og virkning. Fra 1969 har rosenrot vært en del av den offisielle russiske medisinen.

Noen av rosenrotens medisinske virkeområder

Rosenrot har fått stort ry som et generelt styrkemiddel og som et middel for stimulering av seksuallivet. Dessuten blir det ofte angitt at urten har antidepressiv, krefthemmende og hjertebeskyttende virkning, og at den virker styrkende på sentralnervesystemet. Blant annet følgende tilstander er nevnt å kunne dra nytte av tilskudd av rosenrot: Uteblitt menstruasjon, generell svekkelse, kreft, forkjølelse, influensa, depresjon, tretthet, hodepine, høyt blodtrykk, søvnproblemer, schizofreni og mannlig seksuell dysfunksjon. Det påstås også at rosenrot kan være et fint middel å bruke ved tilfeller av utmattethet med symptomer som redusert arbeidsevne, søvnforstyrrelser, dårlig appetitt, irritabilitet, høyt blodtrykk, hodepine og tretthet som har oppstått etter intenst fysisk eller intellektuelt arbeid. Verdien av rosenrot ved flere av disse tilstandene er nå bekreftet av vitenskapelige undersøkelser.

Noe av det største med rosenrot er altså at urten kan øke både den mentale og fysiske utholdenheten. Urten har i flere tiår vært i utstrakt bruk av russiske astronauter og idrettsutøvere for å gi dem mer energi. Bruk av rosenrot gir ingen bivirkninger i form av irritasjon og søvnløshet, snarere tvert i mot. Det har vist seg at man sover bedre, og at mennesker som har hatt forstyrret nattesøvn faktisk har blitt helt uten søvnplager etter at de har spist rosenrot.

Rosenrot har vist seg å ha ekstraordinære farmakologiske egenskaper som et antimutagent og antidepressivt middel, og i denne sammenhengen har rosenroten vist seg å være mer kraftfull enn andre adaptogener. I en studie utført av O. M. Duhan og kolleger ble den antimutagene virkningen av rosenrot og ginseng sammenlignet. Det viste seg at ekstrakten av rosenrot hadde større evne enn ginseng til å motvirke genmutasjoner indusert av ulike mutagener.

Virkninger på sentralnervesystemet

Ved studier av de farmakologiske virkningene av rosenrot har man funnet at små og mellomstore doser av urten har en stimulerende effekt, mens større doser virker beroligende. Den antidepressive virkningen er minst like kraftige av rosenrot som av andre urtebaserte midler som prikkperikum, tempeltre og ginseng. I en klinisk undersøkelse av 150 personer som led av depresjoner og som tok rosenrot i en periode på en måned, ble to tredjedeler av dem fullstendig kvitt de kliniske symptomene på depresjon. De var dessuten blitt mer aktive og sosiale, samtidig som tretthet og den generelle følelsen av svakhet forsvant. Også i alvorligere tilfeller, der pasientene har gått på psykofarmaka, har de blitt påvirket av rosenrot i samme positive retning. Dessuten har bivirkningene fra medisinene, som hodepine, forstoppelse og skjelvinger minsket. Verken avhengighet eller psykologisk tilvenning til preparatet er oppdaget under kliniske forsøk med rosenrotekstrakter.

Rosenrotens stimulerende effekt på psyken ble studert hos 53 friske personer og 312 pasienter med nervøse plager og svekkelser av både funksjonell og organisk opprinnelse. Symptomene på svekkelsene (tretthet, redusert arbeidskapasitet, innsovningsproblemer, dårlig appetitt, irritabilitet og hodepine) responderte bra på et inntak av 50 mg rosenrot tre ganger daglig. Varigheten av behandlingen varte fra 10 dager til 4 måneder. I en annen studie av 128 pasienter i alderen 17-55 år medførte inntak av rosenrot mindre tretthet, irritabilitet, hodepine, svakhet og andre vegetative symptomer i 64% av tilfellene. Forbedringen ble målt ved psykologiske tester og måling av arbeidskapasiteten.

I en åpen studie der 27 friske studenter, leger og forskere i alderen 19-46 år deltok, ble det gitt 10 dråper rosenrottinktur (som tilsvarte 100-150 mg rosenrotekstrakt) en eller to ganger daglig i to til tre uker, med start flere dager før intenst intellektuelt arbeid, slik som eksamener. Ekstrakten økte mengden og kvaliteten på arbeidet, og hindret i alle tilfellene tapt arbeidskapasitet på grunn av tretthet. En serie med studier der man brukte korrekturlesing som test, viste at en engangsdose med rosenrot ikke i nevneverdig grad økte antallet tegn som ble rettet, men signifikant minsket antall feil som ble gjort, særlig over en åtte-timersperiode. Positive resultater funnet i korrekturlesingsstudier var basert på 300 mg/dag eller mer. I medisinsk behandling er den vanlig dosen 200-600 mg/dag. En sammenligning viste at rosenrot økte den intellektuelle kapasiteten i større grad enn ekstrakter av russisk rot (Eleutherococcus senticosus).

I Sverige ble det i 1999 gjort en undersøkelse for å kartlegge rosenrotens innvirkning ved tretthet. Forsøket ble gjennomført med 56 leger i en alder mellom 24 og 35 år som arbeidet nattevakt. Å arbeide på nattetid skaper ofte stress gjennom at man forstyrrer den naturlige døgnrytmen, derfor er tretthet og depresjoner vanlig hos slike arbeidstakere. Legene ble delt inn i to grupper, den ene som fikk rosenrot og den andre placebo. I testen inngikk det blant annet å kunne stave ord baklengs, finne ord gjennom assosiasjoner og å gjøre matematiske beregninger. Studien viste at rosenrotgruppen økte sin prestasjonsevne sammenlignet med kontrollgruppen. Dessuten viste det seg at rosenrot hadde en klart oppkvikkende innvirkning på forsøkspersonene uten noen som helst bivirkninger. Tyske forskere som har gjort lignende tester og har kunnet vise at rosenrot økte den mentale yteevnen med 50%.

Effekter på fysisk arbeidskapasitet

En rekke studier har vist at rosenrot øker den fysiske arbeidskapasiteten og dramatisk forkorter tiden det tar å gjenskape normale kroppstilstander etter intensiv fysisk utfoldelse. Disse studiene har både omfattet normale personer som utsettes for maksimal belastning på ergometersykkel, og idrettsutøvere på toppnivå innen langrenn og skiskyting.

Rosenrotens virkning på forplantningsorganene

Dyreforsøk har vist at rosenrot øker fertiliteten hos mus. Denne oppdagelsen førte til at det ble gjort et forsøk med kvinner som hadde manglende menstruasjon. Av 40 kvinner med amenorrhea som ble gitt rosenrot, opplevde 25 kvinner å få gjenopprettet normal menstruasjon, og 11 av disse igjen ble gravide. En av forskerne (Dr. Brown) hadde i sin praksis behandlet en rekke kvinner som ikke hadde lykkes å bli gravide med vanlige midler for økt fertilitet, men som ble gravide i løpet av noen måneder etter at de begynte å innta ekstrakt av rosenrot.

Når rosenrot balanserer hormonene i kroppen, vil det hos kvinner kunne øke følsomheten i brystvortene og skjeden, og hos mannen vil blodgjennomstrømningen til penis kunne øke slik at den blir stivere. I en studie som ble utført av Svenska Örtmedicinska Institutet testet man rosenrotens effekt ved impotens. 35 menn som led av impotens eller for tidlig sædavgang fikk rosenrot i 1-3 uker. 26 av mennene ble helt bra, og resten merket en klar forbedring.

I aviser og ukepresse fremstår rosenrot ofte som en sexdroge, men det er egentlig ingen korrekt betegnelse. At de seksuelle funksjonene begynner å fungere normalt beror mer på at hele kroppen gjenvinner sin naturlige balanse.

Hjertebeskyttende effekt

Rosenrot har en hjertebeskyttende effekt og bidrar til raskt å normaliserer hjerterytmen etter intens trening. Urtens antatte evne til å dempe stressindusert skade og funksjonssvikt i hjertemuskelen gjør at rosenrot kan være et aktuelt middel for pasienter med risiko for hjertekarsykdommer. Ved å bidra til å regulere utskillelsen av stresshormoner, kan inntak av rosenrot derfor hjelpe til å beskytte hjertet. Rosenrot kan også redusere kolesterolmengden i blodet og dermed motvirke åreforkalkning.

Ved siden av å normalisere blodtrykket, blodsukkernivået og kolesterolmengden, vil rosenrot også regulere kaliuminnholdet i blodet. Kaliumet har blant annet til oppgave å avslutte hjertets sammentrekning og bidra til at hjertecellene får litt hvile før neste sammentrekning. Så virkningen på hjertet skjer altså ved at rosenrot både minsker mengden stresshormoner og holder et konstant nivå av kalium til hjertet. Og som om dette ikke skulle være nok beskytter rosenrot også mot uregelmessig hjerterytme ved å påvirke kroppens endorfiner, naturlige opiater som blant annet har til oppgave å regulere hjerterytmen.

Rosenrot som vektreduserende middel

En placebokontrollert studie som involverte 130 overvektige pasienter ble utført ved det georgiske statssykehuset i tidligere Sovjetunionen. Studien foregikk over 90 dager og resulterte i at 92% av pasientene i gjennomsnitt tok av 9 kilo, mens placebogruppen på samme diett tapte bare ca. 3 kilo. Denne forskjellen ble antatt å skyldes rosenrotens evne til å aktivere det hormonsensitive enzymet lipase, et nøkkelenzym som trengs for å forbrenne fett som er lagret i kroppens fettreserver.

Rosenrotens krefthemmende virkning

Dyrestudier har vist at rosenrot reduserer giftigheten av enkelte kreftmedisiner. Mange typer cellegift reduserer beinmargens evne til å danne normale blodceller, og kan dessuten føre til leverskader. Det virker som om rosenrot øker den krefthemmende virkningen av cellegifter samtidig som den reduserer de alvorlige bivirkningene. Selv om det er gjort flere undersøkelser både på dyr og mennesker som har vist en positiv virkning ved kreft, kreves det imidlertid flere studier som kan bekrefte denne effekten av rosenrot. Forskning på rosenrotens effekt ved kreft utføres nå ved NTNU i Trondheim.

Dosering av rosenrot

En fornuftig daglig dose av rosenrot vil være 100 – 200 mg. Når man bruker rosenrot som et akuttmiddel, for eksempel før en eksamen eller idrettsprestasjon, anbefales en dose som er tre ganger så høy. Til forskjell fra mange andre urtemedisiner, er rosenrot nemlig hurtigvirkende, allerede etter 15 minutter kan man merke dens effekt. Spesielt tydelig er dette ved stress eller når kroppen raskt trenger å høyne sin fysiske eller mentale yteevne. Siden mange stressfulle situasjoner gjerne oppstår spontant og uventet, vil et adaptogen som kan tas akutt være å foretrekke fremfor et middel som må inntas som en kur over lengre tid.

Når rosenrot brukes som et adaptogen, vil det imidlertid lønne seg å innta urten en viss periode i forkant av de dagene man forventer å bli utsatt for økt fysisk, kjemisk eller biologisk stress, og fortsette inntaket gjennom den belastende tiden. Urtens innholdsstoffer absorberes best i kroppen nå rosenrot inntas på tom mage en halv time før frokost eller lunsj. Rosenrot bør tas tidlig på dagen, da urten ellers kan forstyrre søvnen og gi livlige drømmer (ikke mareritt) de første ukene man bruker den. Selv om urten er svært lite giftig, bør man likevel ikke bruke rosenrot sammenhengende over lange perioder. Det ser ikke ut til å forekomme interaksjoner mellom rosenrot og andre medisiner, men urten kan øke effekten av andre stimulerende stoffer.

Rosenrot i naturen

Rosenrot (Rhodiola rosea) tilhører bergknappfamilien, og er en vanlig plante i store deler av Norge. Du kan finne den ved kysten, fra Risør i sør til Øst-Finnmark i nord, gjerne i tangvollene eller på steder der sjøfuglene sitter og gjødsler berget med sin avføring. Like vanlig er det å treffe på rosenrot høyt til fjells, da helst i bratte berghamrer der det er et vannsig, eller der berget blir dusjet av gåvet fra en foss i nærheten. I Jotunheimen er rosenrot funnet opp til 2280 m over havet. Her i landet finner vi ofte rosenrot på taket av gamle seterhus og hytter. At planten vokser på torvtak er ingen tilfeldighet, den er nemlig plantet der. Det har vært en gammel tradisjon i Norge å ha rosenrot på taket, der den skulle være en beskyttelse mot brann, lynnedslag og trolldom. På hustak får rosenroten stå i fred for beitende dyr, så her finner vi ofte store og praktfulle eksemplarer av planten. Rosenrot er vanlig i fjellet også i Sverige og Finland.

Når man treffer på rosenroten der den vokser på forblåste fjelltopper, skjønner man at dette er en plante som i løpet av evolusjonen på en utmerket måte har klart å tilpasse seg det barske miljøet på slike vokseplasser. På disse stedene kan det være ekstrem kulde, lavt oksygennivå, lite nedbør og intens stråling fra solen. Dette viser oss at rosenroten må inneha helt spesielle egenskaper, og med sitt innhold av kraftfulle, beskyttende stoffer er det kanskje ikke så rart at urten også har en gunstig effekt på dyr og mennesker.

Rosenrotens innholdsstoffer

Etter mange års forskning har innholdsstoffene i rosenrot blitt godt kartlagt. Undersøkelsene har ført til funn av følgende seks grupper av biokjemisk aktive innholdsstoffer:

Fenylpropanoider: rosavin, rosin, rosarin (spesifikke for rosenrot).

Fenyletanol-derivater: salidrosid (rhodiolosid), tyrosol.

Flavonoider: rodiolin, rodionin, rodiosin, acetylrodalgin, tricin.

Monoterpener: rosiridol, rosaridin.

Triterpener: daucosterol, beta-sitosterol.

Fenolsyrer: chlorogeninsyre, hydroksycinnaminsyre, gallinsyre.

I de rosenrotpreparatene som er i handelen i Norge er det bare mengden rosenrot i hver tablett som er angitt. De er altså ikke standardisert til å inneholde en bestemt mengde av de to antatt mest betydningsfulle virkestoffene. Ved å sammenligne produktenes pris, hvor mange milligram rosenrot det er i hver enkelt tablett og hvor mange tabletter det er i pakningen, kan man finne ut hvilket produkt som gir mest for pengene.

Dyrk din egen rosenrot

Med den økte etterspørselen etter rosenrot som nå synes å komme, vil de naturlige bestandene av planten, både i fjellet og ved kysten, fort kunne bli overbeskattet. Selv om vi kan anta at viltvoksende planter kanskje er mer kraftfulle enn de som blir dyrket, er eneste muligheten for å skaffe nok røtter av rosenrot på litt lengre sikt, å sette i gang dyrking av planten.

Rosenrot er en hardfør og nøysom plante som er enkel å dyrke i hagen. Man kan høste frø fra viltvoksende planter i naturen og så disse. Man må imidlertid smøre seg med tålmodighet når man dyrker rosenrot, for selv under optimale forhold i lavlandet vil plantene måtte vokse i fire til fem år før de er store nok til å brukes som styrkemedisin.

Ved Planteforsk på Kise i Hedmark foregår det nå prøvedyrking av rosenrotplanter som stammer fra ulike steder i Norge. Her vil man prøve å finne fram til planter som har det høyeste innholdet av de antatt mest aktive innholdsstoffene. En norsk produsent av rosenrotpreparater, Rosenrot Norge AS, søker nå etter kontraktsdyrkere rundt om i landet som etter hvert kan levere råstoff til produksjonen av rosenrottabletter.

Har man tilgang til rosenrotplanter, er det enkelt å lage sin egen rosenrottinktur. Renvaskede, friske røtter deles i små biter og legges i et glass med lokk. Etter å ha fylt trekvart fullt med rosenrot, fylles glasset opp med 40% sprit. Så skal glasset med innhold stå ved romtemperatur i minst tre uker. Fargen på spriten er først rosa, men den blir rødere etter hvert. Når tinkturen er kraftig rødbrun er den ferdig, og rotbitene siles fra. I stedet for en rosenrottablett kan du nå ta en spiseskje av denne kraftdrikken.

Adaptogener

Opprinnelsen til bruken av adaptogener kan spores tilbake til i de tradisjonelle helbredelsessystemene som ble utviklet i Kina og India for tusenvis av år siden. Begrepet adaptogen ble første gang brukt av den russiske vitenskapsmannen Lazarev i 1947. Han definerte adaptogen som et virkemiddel som hjelper en organisme til å motstå fysisk, kjemisk og biologisk stress ved å opparbeide en uspesifikk motstandskraft. Det var imidlertid de to russiske farmakologene I. I. Brekhman og I. V. Dardymov som i 1968 for første gang brukte betegnelsen adaptogen om ginseng (Panax ginseng) og noen andre planter. Brekhman og Dardymov fastsatte dessuten tre spesifikke kriterier som må oppfylles for at et virkemiddel skal kunne klassifiseres som et adaptogen.

- Et adaptogen skal øke kroppens allmenne evne til tilpassing, og dermed dens motstandskraft mot stress og giftpåvirkning av fysisk, kjemisk eller biologisk natur. Effekten skal være uspesifikk og ikke lokalisert til ett spesielt organ.

- Et adaptogen skal ha en normaliserende eller balanserende virkning, både direkte og ved lengre tids bruk, og virke uavhengig av en eventuell sykdomstilstand.

- Et adaptogen må være uskadelig, må ikke influere kroppens normale funksjoner mer enn nødvendig og ikke gi noen bivirkninger verken på kort eller lang sikt.

Etter en gjennomgang av tilgjengelig litteratur om 189 medisinplanter fant Brekhman og Dardymov fram til fem urter (inkl. rosenrot) som oppfylte kriteriene for å være et adaptogen. Senere har mange andre planter også blitt regnet med blant adaptogenene. Nye forskningsresultater, blant annet fra Maxmillian Universitetet i München, har imidlertid vist at bare tre urter egentlig oppfyller alle tre kravene hundre prosent. Disse er rosenrot, schisandra og russisk rot.

Bilder av rosenrot

Du kan finne rosenrot høyt til fjells i Norge Rosenrot plantet på et torvtak
Rosenrot dyrket som hageplante Forsker Steinar Dragland på et dyrkingsfelt for rosenrot
Et norsk rosenrotprodukt  (Foto: Rosenrot Norge AS) To andre rosenortpreparater som selges i Norge

Denne artikkelen var publisert i bladet Mat & Helse i august 2004. Teksten og bildene avviker noe fra det som kom på trykk.

Les også artikkelen om rosenrot som var trykt i bladet Hytteliv, nr. 7-2003. Du kommer til artikkelen ved å klikke her.

For mer informasjon og litteraturhenvisninger, se faktaside om rosenrot.


© Rolv Hjelmstad
Tekst og bilder på denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Rolv Hjelmstad