|
Litt om planteslekta Tabebuia
Planteslekta Tabebuia består av omkring 100 arter av
løvfellende eller alltidgrønne, hovedsakelig vårblomstrende trær og busker,
og finnes utbredt i Sentral- og Sør-Amerika inklusive De Vestindiske Øyer. Tabebuia
impetiginosa har et svært hardt og holdbart trevirke som kan motstå råtning
og insektangrep i hundrevis av år, selv i tropisk klima. Mange arter er brukt
medisinsk av de innfødte i Sør-Amerika, og er der kjent som ipê. Noen har ry
for å kunne kurere kreft, bl.a. T. impetiginosa og T. incana som
brukes av Campas i Peru, T. rosea som benyttes av mayaene i Mexico (og
til å behandle rabies i Guatemala) og T. serratifolia i Colombia. I
tillegg brukes artene T. insignis var. monophylla og T.
neochrysantha til å behandle magesår. T. heptaphylla er et viktig
skogstre, som dessuten har ry for å kunne virke mot syfilis.
Hva skal planten hete?
Det benyttes mange ulike navn på arten Tabebuia
impetiginosa. På spansk og engelsk blir treet vanligvis kalt Lapacho, på
portugisisk Pau d’Arco. I Brasil er navnet Ipê Roxo. Alle disse navene er også
brukt i skandinaviske språk, men i en norsk bok om urtemedisin fra 2003 er det
kalt tahebo, som er en fornorskning av det engelske navnet taheebo. I denne
artikkelen benytter jeg imidlertid lapacho, som er et mer brukt navn enn tahebo.
Tradisjonell bruk av lapacho
Lapacho har blitt hedret av indianerne i de søramerikanske
regnskogene i århundrer. Treet regnes blant de mest anvendbare brasilianske
medisinplantene, og blir i Sør-Amerika kalt et ”guddommelig tre”. Det anses
der som nyttig bl.a. ved revmatisme og leddbetennelser, prostatitt og blærekatarr,
og brukes dessuten for å kontrollere overvekst av gjærsopper i kroppen. Denne
svært så anvendelige urten kan også hjelpe til å beskytte mot
svulstdannelser, og antas å kunne hjelpe kroppen å skille ut giftstoffer og
rense blodet.
I nordamerikansk urtemedisin har lapacho lenge hatt svært
vid anvendelse. Innerbarken av treet brukes ved feber, infeksjoner, forkjølelser,
influensa, syfilis, kreft, åndedrettsproblemer, hudsår, byller, dysenteri,
fordøyelsesplager av alle slag, leddbetennelser, prostataproblemer og
forstyrrelser i sirkulasjonssystemet. I USA brukes urten også ved lupus,
diabetes, verkesår, leukemi, allergier, leversykdommer, Hodgkins sykdom,
Parkinsons sykdom og psoriasis, og er også her et populært middel ved candida
og andre soppinfeksjoner. Urten brukes i Europa stort sett mot de samme plagene,
men her er nok planten noe mindre kjent.
Kreftmedisin
En studie utført i 1968 viste at stoffet lapachol, som
finnes i barken og veden til lapacho-treet, hadde betydelig virkning på
kreftsvulster hos rotter. Omkring 1970 ble lapachol testet på mennesker i en
studie utført av The National Cancer Institute i USA. Instituttet rapporterte
imidlertid at lapachol ikke ga terapeutisk effekt uten at det ble gitt i så
store doser at det medførte alvorlige bivirkninger, og forsøkene ble derfor
avsluttet etter kort tid. Bivirkningene var kvalme og oppkast (som er en svært
vanlig bivirkning av medisiner brukt i kjemoterapi ved kreft) og en nedbrytende
effekt på vitamin K, noe som medførte anemi og en antikoagulerende effekt på
blodet.
Det interessante her er imidlertid at andre kjemiske stoffer
i helplanteekstrakter av lapacho (stoffer som også viste positiv antikreftvirkning og
liten giftighet) hadde gunstig effekt på vitamin K, og på den måten motvirket
lapacholets negative virkning. Dette er et eksempel på hvordan det jobbes når
man ønsker å fremskaffe nye legemidler. I stedet for å forske på et kompleks
av mange kjemiske stoffer i et helplantepreparat av lapacho, fokuserte forskerne
på et enkelt kjemisk stoff, som alene viste seg å ikke ha den ønskede
virkningen. Til tross for at National Cancer Institute avsluttet forskningen,
utviklet en annen gruppe forskere i 1975 et kjemiske stoff som lignet lapachol,
og som kunne patenteres. I en studie viste de at dette stoffet kunne øke
livslengden med 80% hos mus som var tilført leukemiceller.
I en ukontrollert studie fra 1980 på ni pasienter med ulike
krefttyper (lever-, nyre-, bryst-, prostata- og halskreft) ble det rapportert at
rent lapachol fikk kreftsvulstene til å krympe, smertene av dem ble dempet, og
tre av pasientene opplevde at svulstene forsvant fullstendig.
Når helplantepreparater av lapacho blir brukt til
kreftbehandling, er det rapportert at urten bidrar til å fjerne smertene som
sykdommen forårsaker, og at lapacho i tillegg økte mengden av røde
blodlegemer.
Lapachos antimikrobielle egenskaper
I tillegg til de rapporterte krefthemmende virkningene, har
lapacho vist en klar virkning mot en rekke sykdomsfremkallende mikroorganismer,
noe som støtter plantens utstrakte bruk i urtemedisinen. De antimikrobielle
egenskapene hos mange av plantens innholdsstoffer er blitt demonstrert i mange kliniske tester. Det er vist at stoffene har en kraftig virkning mot ulike
sopper, og mot både grampositive og gramnegative bakterier (inklusive Candida,
Aspergillus, Staphylococcus, Streptococcus, Heliobacter
pylori, Brucella, og bakterier som forårsaker tuberkulose,
lungebetennelse og dysenteri). Et vannekstrakt av lapacho ble rapportert (etter
laboratorieforsøk) å ha kraftig virkning på 11 ulike parasittiske sopper.
Plantens kjemiske innholdsstoffer har også vist antivirale egenskaper, og
virket bl.a. på herpes I og II, influensa og polio virus. Virkningen av lapacho
mot ulike parasitter, inklusive malaria, schistosoma og trypanosoma, er likeså
bekreftet. Dessuten har barkekstrakt av lapacho vist en betennelseshemmende
virkning, og har vært effektiv mot en rekke induserte betennelser hos mus og
rotter.
Lapacho kan kombineres med andre blodrensende og
immunstyrkende urter som solhatt, ginseng og rødkløver for å rense ut
giftstoffer fra kroppen og styrke immunforsvaret. Innerbarken kan brukes til en
styrkende te, en drikk som Mahatma Gandhi visstnok ofte brukte.
Litt om kvaliteten på
lapacho-produkter
Lapacho er en viktig ressurs fra regnskogene som har mange
bruksområder innen urtemedisinen. Uheldigvis har bruken av treet i medisinen
blitt temmelig kontroversiell på grunn av de sprikende resultatene som er oppnådd.
Dette skyldes først og fremst mangel på kvalitetskontroll på preparatene, og
uklarheter omkring hvilken del av planten som skal brukes og hvordan medisinen
skal tilberedes. Mange Tabebuia-arter, i tillegg til mange arter som ikke
er i slekt med Tabebuia i det hele tatt, blir i våre dager eksportert
fra Sør-Amerika som lapacho, og disse inneholder få eller ingen av de aktive
innholdsstoffene til ekte lapacho.
Tømmer av lapacho er svært ettertraktet i Sør-Amerika, og
den barken som selges i vestlige land er i realiteten et biprodukt fra tømmerindustrien.
Til og med mahognifliser fra gulvet på sagbrukene i Brasil sopes sammen og
selges rundt om i verden som lapacho, noe som kan gjøres da de to treslagene
ligner hverandre både i farge og lukt. I 1987 ble det foretatt en kjemisk
analyse av 12 kommersielt tilgjengelige lapacho-produkter, og bare et av dem
inneholdt lapachol, også dette ene produktet bare i svært små mengder. Siden
konsentrasjonen av lapachol vanligvis er 2-7% i ekte lapacho, viste studien at
de undersøkte produktene enten ikke inneholdt ekte lapacho, eller at
fremstillingsprosessen og transporten hadde ødelagt innholdsstoffene.
Det meste av de kommersielle produktene inneholder kjerneved
og bark av treet. Dette er deler av treet som det tas vare på når tømmerstokkene
sages opp til materialer. I tillegg til Tabebuia impetiginosa
blir det drevet kommersiell hogst på minst 10 andre Tabebuia-arter i Sør-Amerika.
Når disse stokkene kommer til sagbruket, finnes det ikke lenger blomster og
blad på dem, noe som trengs for å artsbestemme trærne. Dette kan forklare at
lapacho-bark som blir solgt som urtemedisin kan ha svært redusert kvalitet.
I
tillegg til at man ikke nødvendigvis får plantemateriale fra rett treslag, er
det mange terapeuter og konsumenter som ikke kjenner til at man for å få
ekstrahert de aktive innholdsstoffene må koke barken og/eller veden i minst 10
minutter. Da lapachol og andre quinoider er lite vannløselige, er det liten
nytte
i å lage en vanlig kopp urtete der man bare lar barken trekke i varmt vann.
Med
bakgrunn i det som er nevnt over, er det ikke så merkelig at mange opplever svært
tilfeldige resultater med de lapacho-produktene som er tilgjengelig kommersielt.
Det er synd, for lapacho har i utgangspunktet mange virkelig gode egenskaper. Ønsker
man å utnytte disse, er det svært viktig at man finner troverdige leverandører
av denne viktige medisinplanten fra regnskogene, og at man lærer å bruke den på
rett måte.
Relativt
nytt er standardiserte ekstrakter av lapacho som garanterer mengden lapachol
og/eller naphthoquinoner. Da dette er produkter som ofte er kjemisk manipulert,
er det usikkert om andre aktive quinoner er blitt ekstrahert, eller i hvilke
mengder de foreligger. Selv om den naturlige barken og veden er svært effektiv
når den korrekte arten brukes og preparatene er forskriftsmessig laget, kan det
imidlertid være greit å bruke slike standardiserte produkter, til tross for at
de ofte er ganske dyre.
Dosering, giftighet og
kontraindikasjoner
Det er
ikke rapportert giftighet på mennesker når det er brukt tinktur eller avkok av
bark fra lapacho. Brukt innvortes er dødelig dose (LD50) av lapachol
angitt å være 1,2-2,4 g/kg kroppsvekt hos rotter og 487-621 mg/kg
kroppsvekt hos mus. Lapacho av god kvalitet inneholder gjennomsnittlig 4% lapachol (eller 40 mg lapachol pr. gram bark/ved av lapacho).
Vanlig dosering er 1,5-3,5 g av barken, eller 3-7 ml pr.
dag av en 1:2 ekstrakt i 45% sprit. I kreftterapi blir lapacho ofte ordinert i høyere
dosering både som avkok og som spritekstrakt. Det er verdt å merke seg at
alkohol er et bedre løsningsmiddel enn vann for naphthoquinonene. Lager man
avkok, kan man la 10 g bark småkoke i 6 dl vann i 15 minutter før man siler væsken,
og drikker denne mengden i løpet av dagen.
Et slikt avkok brukes tradisjonelt også som et utvortes dusjemiddel
mot soppinfeksjoner og andre ulike hudplager.
Kontraindikasjoner
Det er i
litteraturen ikke rapportert kontraindikasjoner når man bruker
helplantepreparater i form av tinktur eller avkok av bark. Minst ett av plantens
innholdsstoffer (lapachol) har imidlertid vist abortfremkallende egenskaper i
dyrestudier. Siden det ikke foreligger noen studier som kan bekrefte at planten
er sikker å anvende av gravide kvinner, blir den frarådet brukt under
graviditet og amming. Store doser av barkavkok (mer enn en kopp om gangen) kan
medføre ubehag i fordøyelsessystemet, som oppblåsthet og kvalme. Derfor bør
man ikke bruke høye doser uten at man rådfører seg med kvalifisert
helsepersonell. Opplever man kvalme, bør doseringen reduseres.
|