Standardiserte urteprodukter

URTEKILDEN

Startside > Urtemedisin > Urtemedisinske ord og uttrykk > Standardiserte urteprodukter

 

Ferdigpreparater av urter blir ofte standardisert. Her forklares hva dette betyr, og det diskuteres om det er viktig å bruke standardiserte produkter.

Hvis du går i en helsekostbutikk og kjøper en boks med urtemedisin, vil du kunne finne et ord som ikke eksisterte på merkelappene for 15 år siden: standardisert. Som eksempler er johannesurt (Hypericum perforatum) standardisert til 0,3 prosent hypericin, tempeltre (Ginkgo biloba) er standardisert til 24 prosent ginkgo flavonglykosider og 6 prosent terpenlaktoner, og mariatistel (Silybum marianum) er standardisert til 70 prosent silymarin.

Hva betyr det at et urteprodukt er standardisert?

Standardisert betyr at plantematerialet som er brukt er blitt behandlet på en slik måte at produktet alltid inneholder en fast mengde av ett eller flere av plantens viktigste stoffer, de stoffene som man antar har terapeutisk effekt. Ved standardisering har man større mulighet for å vite hvor mye aktive stoffer man inntar i hver dose. Dessuten vil man være sikret å få den samme kvaliteten hver gang man kjøper et bestemt produkt.

Standardiseringen kompenserer i stor utstrekning for den naturlige variasjonen av innholdsstoffer som finnes i plantene fra naturens side. Planter er nemlig like variable som mennesker, sier den kjente amerikanske urtelegen James A. Duke. Vi skal ikke forvente at individuelle planter er mer like enn deg og meg. Mange faktorer er årsak til den store forskjellen i mengde innholdsstoffer i plantene, f.eks. den genetiske variasjonen, været, jordsmonnet, høyden over havet, årstiden og tiden på dagen da urten er høstet, alderen på planten og hvilken del av planten som blir brukt.

Hvis et urtepreparat inneholder et standardisert ekstrakt, vil det stå på forpakningen. På pakningen vil det også være angitt en holdbarhetsdato. For på samme måte som med syntetiske legemidler, vil også urtemedisin tape litt av sin styrke etter hvert som tiden går. Vær spesielt oppmerksom når du inntar urter i pulverisert form. Her vil plantedelene være eksponert for store mengder luft, noe som medfører at slike preparater er mer utsatt for oksidasjon og tap av effekt. Pulveriserte urter som begynner å bli gamle, inklusive de som forligger i kapsler, kan derfor være av de minst potente.

Det er helt greit å kjøpe standardiserte urtepreparater i butikkene. Slike produkter er blitt svært vanlige, og finnes både på apotek og i helsekostbutikker. Ofte er slike produkter noe dyrere enn urtepreparater som ikke er standardiserte.

Slik blir standardiserte produkter laget

Noen urter, som f.eks. tempeltre (Ginkgo biloba), inneholder så lite av de aktive ingrediensene (glykosider) at man må ekstrahere dem fra store mengder plantemateriale og så konsentrere dem for å få et produkt med terapeutisk effekt. Standardisering kan her bidra til å konsentrere og øke kraften til glykosidene i tempeltre, og samtidig blir uheldige komponenter fjernet. For eksempel inneholder friske tempeltreblad garvestoffer som kan irritere magen. Når det gjøres rett, vil standardisering konsentrere glykosidene til et terapeutisk nivå, samtidig som mesteparten av garvestoffene fjernes.

Ved standardisering kan flere metoder benyttes. En er å ekstrahere hovedvirkestoffet fra planten ved å løse det i alkohol eller et annet løsningsmiddel, f.eks. heksan. Dette kan gi økt mengde aktive innholdsstoffer i produktet i forhold til om man bruker hele planten. Man blander også ofte flere partier av urteekstrakter, noe som vil gi blandingen et relativt konstant innhold av virkestoffer. Dessuten kan man ”sprite opp” et helplanteprodukt med å tilsette litt ekstra av noen av de aktive stoffene. Å tilføre mer av ett eller to stoffer til et urteprodukt, vil imidlertid skape en kjemisk ubalanse og minske den naturlige synergieffekten.

Trenger vi standardisering?

Noen produsenter av urtepreparater nøler med å hoppe på standardiseringskarusellen. De argumenterer med at å garantere tilstedeværelsen av et eller to stoffer i produktet betyr lite, da urtene kan ha hundrevis av viktige stoffer. Dette kan illustreres med et par eksempler.

Nesten alle firmaer som lager standardiserte produkter med johannesurt (Hypericum perforatum) angir at det inneholder 0,3% hypericin. Dette er det innholdsstoffet som ekspertene lenge mente var nøkkelfaktoren for den antidepressive virkningen. I den senere tid er det funnet ut at hypericin har virushemmende, og ikke antidepressive egenskaper. I stedet for å angi hypericin som det stoffet som bekjemper depresjoner, kaller de det en markør for urtens stemningshevende innholdsstoffer. Og vitenskapen kjenner ennå ikke med sikkerhet hvilke stoffer som gjør johannesurt til et antidepressivt middel, så hypericin er altså markøren for noe ukjent.

På samme måte blir legevendelrot (Valeriana officinalis) standardisert på valerinsyre, men urtens beroligende virkning er nå knyttet til andre stoffer. Likedan er de immunstyrkende egenskapene til solhatt (Echinacea sp.) knyttet til echinosidene, men man tror nå at det er plantens polysakkarider, glykoproteiner og alkylamider som er de immunstimulerende stoffene.

I USA er det ingen regler som forteller hva et produkt skal standardiseres mot. Som et eksempel standardiserer et firma brenneslerot (Urtica dioica) mot aminosyrer, et annet mot steroler og et tredje mot stoffet scopoletin. Disse kosttilskuddene kan være relativt like, men de kan også være så forskjellige som epler og appelsiner.

Hva med ikkestandardiserte urteprodukter?

Ikkestandardiserte urterprodukter kan ikke gi deg sikkerhet for mengden av noen av de aktive innholdsstoffene i produktet. Men selv om vi ikke får sikre vitenskapelige bevis for at ikkestandardiserte urteprodukter kan virke ved bestemte plager og sykdommer, vil den lange tradisjonen som ofte er knyttet til bruken av dem i form av helplantepreparater tyde på at de likevel er virksomme.

Mark Blumenthal sier at ”hvis alle kliniske forsøk som dokumenterer en urts virkning er knyttet til et standardisert produkt, da kan det ha mye for seg å anskaffe det standardiserte produktet”. Ut over det, trenger det ikke å være noen kvalitetsgaranti at et produkt er standardisert mot ett bestemt innholdsstoff. Standardisering tar som nevnt bare hensyn til mengden av ett eller noen få kjemiske innholdsstoffer. Det sier ingenting om den totale kvaliteten av produktet, om det inneholder mye forurensninger (av miljøgifter, eller andre planter som det ikke var meningen å ha med), eller om plantenes (og dermed produktets) ”livskraft”.

Tilbake til ordlisten

   © URTEKILDEN, Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal