Afrikansk urtemedisin

Startside > Urtemedisin > Urtemedisinens historie > Afrikansk urtemedisin

Innledning

I Afrika er variasjonene i urtemedisinske tradisjoner større enn på noe annet kontinent. I kolonitiden ble den innfødte urtemedisinen undertrykt, men situasjonen her endret seg slik at mange konvensjonelle leger i dag arbeider sammen med tradisjonelle behandlere. 

Man har i Afrika brukt urter til terapeutiske formål siden tidenes morgen. Eldgamle egyptiske skrifter viser at man har verdsatt medisinplanter i Nord-Afrika i årtusener. Papyrus Ebers (ca. 1500 f.v.t.), et av de eldste overleverte skrifter, inneholder 870 oppskrifter og resepter med til sammen 700 medisinplanter, heriblant gulsøte (Gentiana lutea), aloe vera (Aloe vera) og opiumsvalmue (Papaver somniferum), og beskriver lidelser fra brystbesvær til krokodillebitt. Den legekunsten som beskrives i denne og andre egyptiske tekster kom til å utgjøre det intellektuelle grunnlaget for klassisk gresk, romersk og arabisk medisin. 

Handel og arabisk påvirkning

Det er blitt handlet med medisinplanter mellom India, Midtøsten og Nordøst-Afrika i minst 3000 år. Mange planter som er mye brukt i Midtøsten, f.eks. myrra (Commiphora molmol), kommer opprinnelig fra Somalia og Afrikas Horn. Fra det 5. til det 13. århundre e.v.t. utgjorde de arabiske leger den medisinske forsknings avantgarde, og da den arabiske kultur i det 8. årh. spredte seg ut over Nord-Afrika, etterlot den en innflytelse som ses den dag i dag. Midt i det 13. århundre utga den arabiske botaniker Ibn El Beitar en Materia Medica som i høy grad økte antallet av nordafrikanske urtemedikamenter i vanlig  bruk. 

Gammel tro og innfødte planter

Nomadefolkene i Afrikas mer avsidesliggende strøk, f.eks. berberne i Marokko og topnaar-folket i Namibia, har urtemedisinske tradisjoner som stort sett er upåvirket av tradisjoner i resten av verden. For disse menneskene er helbredelse tett forbundet med en magisk verden hvor ånder hersker over sykdom og død. Berberne anser besettelse av djinns (ånder) som den vesentligste årsak til sykdom, og man gjenoppretter helsen med ”magiske ” planter. Hvis pasienten ikke kommer seg, stammer sykdommen sannsynligvis fra en forbannelse eller ”onde øyne”. 

Topnaar-folket var tidligere fullstendig avhengige av medisin fra det lokale miljøet, og de brukte de få legeplantene som kan vokse i de barske, tørre omgivelsene. Selv om de nå er under kraftig innflytelse av vestlig livstil og har mistet en del av deres viten om planter, bruker de stadig mange lokale planter som medisin. For eksempel rister de stengler fra tangarten Ecklonia maxima, blander den med vaseline og gnir den på sår og forbrenninger, mens Hoodia currori, en sukkulent, får fjernet tornene, blir skrelt og spises rå mot hoste og forkjølelse. En annen art i samme planteslekt, Hoodia gordonii, spises for å undertrykke sultfølelsen når jegerne er ute på flere dagers jaktturer. Denne urten har i den seinere tid blitt aktuell som et mulig slankemiddel i vestlige land.

Over hele Afrika selges tusenvis av forskjellige ville og lokalt dyrkede medisinplanter på markedene. Noen selges som medisin til selvbehandling, mens andre, som middagsblomst (Mesembryanthemum spp.) og iboga (Tabernanthe iboga) tygges mot tretthet og brukes som rusmidler ved religiøse seremonier. I følge beretninger fra Kongo og Gabon oppdaget man ibogas stimulerende virkning da man så villsvin og gorillaer grave opp røttene, spise dem og deretter ble helt ville! 

Tradisjonell og ortodoks behandling

Vestlig medisin er velkjent over hele Afrika, men i landdistriktene, langt fra leger og sykehus, er tradisjonell medisin den eneste muligheten for behandling. Også i mange byområder er det begrenset adgang til konvensjonell medisin, og under disse omstendighetene er tradisjonelle behandlere som psykiske healere, urteleger og jordmødre det viktigste behandlingstilbudet til størstedelen av befolkningen. 

WHO har arbeidet for at rundt årtusenskiftet skulle helsevesenet ha et nivå som tillater folk å leve et sosialt og økonomisk produktivt liv. Afrikanske land har strebet etter å imøtekomme dette ved å undervise tradisjonelle behandlere i enkle medisinske teknikker og grunnleggende hygiene. På et senter i Ghana arbeider den ortodokst utdannede staben sammen med tradisjonelle urtemedisinere, utfører detaljert forskning omkring plantene og oppmuntrer behandlerne til å bruke dem mer sikkert. Dette er tegn på en kolossal holdningsendring. I det 19. og en stor del av det 20. århundre så kolonimakten og de kristne misjonærene på tradisjonelle herbalister som heksedoktorer som praktiserte svart magi, og deres behandlinger, og urtemedisin generelt, skulle holdes nede.

 

    © URTEKILDEN, Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal