Urtemedisin i Nord-Amerika

Startside > UrtemedisinUrtemedisinens historie > Urtemedisin i Nord-Amerika

Innledning

Urtemedisinen i Nord- og Mellom-Amerika har ikke bare overlevd de vestlige nybyggernes innvandring, men også vært med på å fornye vestlig urtemedisin. Urtemedisin praktiseres intensivt i deler av Mellom-Amerika, og gjenvinner langsomt sin popularitet i USA og Canada. 

Nord- og Mellom-Amerika dekker mange forskjellige geografiske områder, fra den arktiske villmarka i Canada og Alaska til de tropiske områdene i Panama, og er hjemsted for en kjempemessig variasjon av medisinplanter. De fleste er lokale, mens andre, som f.eks. muskat, ingefær og tamarind, fra det 16. århundre og framover ble innført fra den gamle verden. På samme måte ble amerikanske medisinplanter som mais, kakao, cayenne og solsikke eksportert til Europa, Asia og Afrika. Denne handelen med arter var av stor betydning for samspillet mellom den gamle og den nye verdens urtemedisinske tradisjon. 

Urtemedisinske tradisjoner i Mellom-Amerika

Urtemedisin er vanlig i landområdene i Mellom-Amerika, særlig i Guatemala og Mexico. Innenfor den meksikanske tradisjonen er tap av ”balanse” mellom kroppens varme og kalde elementer den grunnleggende årsak til sykdom, og behandlerens oppgave er å harmonisere balanse og vitalitet. 

Meksikansk urtemedisin er ikke noe som er statisk, men har utviklet seg fra en skiftende blanding av aztekisk, maya og spansk innflytelse. Lenge før Hernando Cortez og hans conquistadorer gikk i land i 1519 hadde mayaenes og aztekernes kulturer en velutviklet forståelse for urtemedisin. Baidanus-manuskriptet, den første amerikanske bok om medisinplanter (skrevet av en azteker, Martin de la Cruz i 1552), gir opptegnelser om bruken av 251 meksikanske arter. Disse omfatter damiana (Turnera diffusa), som mayaene brukte som elskovsmiddel, og mesquite (Prosopis juliflora), som aztekerne brukte som øyenmiddel. Begge artene brukes fremdeles på samme måte som europeiske planter, f.eks. poleimynte (Mentha pulegium) og timian (Thymus vulgaris). Det anslås at ca 65% av de plantene som brukes av meksikanske herbalister stammer fra Europa. 

I andre mellomamerikanske stater gjøres det en innsats for å oppmuntre folk til å bruke urtemedisin som første valg ved sykdom. For eksempel er det prosjekter i Den Dominikanske Republikk og Nicaragua som lærer kvinner å bruke de lokale plantene, mens leger på Cuba i stigende grad skriver ut medisinplanter for å kompensere for mangelen på konvensjonell medisin. 

Karibisk urtemedisin

Over hele Karibia er urtemedisin til hjemmebruk svært populært. Noen av de mest brukte plantene er sitrongras (Cymbopogon citratus), som brukes mot feber, og karela (Momordica charantia), en klatreplante som brukes som ”universalmiddel” på mange av øyene. Det har vist seg at karela har evne til å senke blodsukkeret, og kanskje kan den hemme utviklingen av sukkesyke som er en forholdsvis vanlig lidelse på disse øyene. Det finnes mange forskjellige medisinske og religiøse skikker på de karibiske øyene. På en del av øyene minner de om de afrikanske skikkene som kom med slavetransportene. Særlig yorubafolket fra Vest-Afrika holdt deres hjemlige skikker i hevd. I noen av disse tradisjonene verdsettes plantene likeså mye for deres magiske som for deres medisinske egenskaper. Tobakk (Nicotiana tabacum), hvitløk (Allium sativum) og chili (Capsicum frutescens) brukes derfor i spådomsritualer i mange amerikanske kulturer, herunder Santeria og Voodoo. 

Sjamanisme

Nordpå, i det som nå er USA, var og er innfødt urtemedisin først og fremst sjamanistisk av natur og omfatter plantekjennskap, ritualer og magi. Sjamanistiske samfunn fra Sibir til Amazonas mener at pasientenes sjel under alvorlig sykdom er overtatt av ondsinnede krefter. Sjamanens rolle er å helbrede både sykdommenes fysiske og spirituelle dimensjon. Pasienten vil ikke være fullstendig helbredet før hans eller hennes sjel er befridd fra de onde ånder. De sjamanistiske ritualer til helbredelse av den syke omfatter dans, sang, trommespill, lek samt spredning av aske eller vann. Sjamanen kommer i kontakt med åndeverdenen ved hjelp av hallusinogene planter som peyote (Lophophora williamsii), og helbreder herved både pasienten og samfunnet som helhet. 

Plantenes kraft

Medisinplanter anses i alle innfødte amerikanske kulturer, fra Canada til Chile, å besitte en åndelig energi, og mange av dem har også stor magisk kraft. Iroquois-indianerne tror at lobelia (Lobelia inflata) og praktvindel (Ipomoea spp.) både kan skade og være til nytte, og bør høstes, oppbevares og brukes med stor forsiktighet. Praktvindel anses for så kraftig at det kan være skadelig bare å berøre den. Planten brukes av Iroquois-stammen som middel mot hoste, tuberkulose og andre lidelser, og den brukes som sakrament under vår- og høstritualene, som avkok sammen med solsikkefrø (Helianthus annuus)

Tobakk, som nå anses som en vanedannende stimulans, var for de fleste nordamerikanske indianere en hellig, sjamanistisk plante. Den ble røkt i piper, og i følge Virgil Vogels American Indian Medicine (1970) ble den ”kastet på flammene som ofring, kastet i vannet for å roe stormer, fordelt omkring fangstplassene for å øke fiskefangsten og ofret til luften som takk for at man hadde unnsluppet fare”. 

Europeiske nybyggere

De første europeiske nybyggerne som ankom i det tidlige 17. århundre, avviste stort sett den innfødte medisinen som de primitive, villes tankespinn. Nybyggerne holdt seg til importert urtemedisin eller medbrakte planter som var hardføre nok til å overleve i det østlige Nord-Amerika. Ettersom tiden gikk, førte nybyggernes økende kontakt med de innfødte folkeslagene i grenseområdene imidlertid til at man utviklet en sunn respekt for deres medisinske evner. Enkelte ganger tok nybyggerne ikke bare plantene, men også dyrkings- og anvendelsesmetodene til seg. Joseph Doddridge skriver i sin bok Notes on the Settlement and Indian Wars (1876) at barken av gråvalnøtt (Juglans cinerea) ble skrellet nedover hvis den skulle brukes som avføringsmiddel (virkningen går ”nedover” ved å rense tarmene), og oppover, hvis den skulle fremkalle oppkast (virkningen går ”oppover” ved å fremkalle oppkast). 

Indianernes helbredelsesmetoder ble med tiden populær viten. På slutten av det 18. århundre utviklet Samuel Thomson (1769-1849) et enkelt terapeutisk system som var basert på de innfødtes praksis. Thomson ga aldri indianerne æren for dette, men innflytelsen er tydelig, alt fra bruken av oppkastfremkallende, avførende og stimulerende midler, over den sentrale rollen som svettekurer og dampbad spilte (til dels basert på indianernes svettehytter), til den dype forståelsen av amerikanske planter. Thomson mente at ”all sykdom forårsakes av kulde”, og hans system virket fint for folk med robust helse som ble rammet av infeksjoner eller skader. De to viktigste plantene i hans system, cayenne som en stimulerende plante, og lobelia som en oppkastfremkallende, avslappende og stimulerende plante, virker ved å heve kroppstemperaturen og utvide blodårene. Tar man disse plantene, forbedres motstandskraften mot infeksjoner, og sårhelingen fremmes. 

Eklektisismen og dens innflytelse

Det fruktbare ekteskapet mellom indiansk og vestlig urtemedisin førte til grunnleggingen av mer avanserte urtemedisinske systemer, slik som eklektisismen, som ble grunnlagt i 1830-årene av Wooster Beech. Beech studerte både urtemedisin og konvensjonell medisin, og forsøkte å kombinere den nye kunnskapen om fysiologi og patologi med det beste fra urtemedisinen. Beech avviste Thomsons teorier som overforenklede, og satte seg som mål å bruke den minst mulige dosen med det best mulige resultat. Det lyktes han med i en slik grad at da eklektisismen i 1909 var på sitt høyeste, praktiserte over 8000 medlemmer, som alle var utdannede leger. 

En annen viktig medisinsk bevegelse som både var under innflytelse av Thomson og eklektikerne, var fysiomedikalismen. Fysiomedikalistene brukte mange planter og forsøkte å ”harmonisere det organiske vevet med vital-energien”. Målet var å gjenopprette kroppens likevekt. Da de trodde at sykdom kom fra magen, brukte de planter som fremkaller oppkast, f.eks. amerikansk kermesbær (Phytolacca decandra) til å rense dette organet. Deretter ble andre planter brukt til å fremme rekonvalesensen, f.eks. solhatt (Echinacea spp.), som nå kjennes som en utmerket immunstimulant, og hydrastinurt (Hydrastis canadensis), en styrkende og utrensende plante. 

Andre halvdel av det nittende århundre var en ekstraordinær periode for amerikansk urtemedisin. Ut over det at osteopati og kiropraktikk ble oppfunnet omkring århundrets slutt, ble urtemedisinen i England gjenopplivet i en slik grad at fysiomedikalismen ble en angloamerikansk tradisjon. Den dag i dag benytter britiske herbalister betydelig flere amerikanske planter enn deres kolleger for øvrige i Europa. 

Nordamerikansk urtemedisin i dag

Amerikansk urtemedisin opplevde etter 1907 en kraftig tilbakegang fordi regjeringen besluttet å gi støtte kun til konvensjonell legeutdannelse. Siden den tid har urtemedisinen i USA og Canada bare overlevd som grenseområde i den konvensjonelle medisinen. I store deler av USA er det forbudt å praktisere urtemedisin uten legeautorisasjon, mens det ikke tilbys undervisning i urtemedisin på universitetene. 

Medisinplanter ses primært som kilde til nye farmakologiske kjemikalier, snarere enn som medisin i seg selv. Vill yamsrot (Dioscorea villosa) er et godt eksempel. Planten har siden aztekernes dager blitt brukt i Mexico som behandling mot revmatiske lidelser og som smertestiller. I 1942 oppdaget forskerne at den inneholder et steroid, diosgenin, som i virkning minner om progesteron, et av de kvinnelige kjønnshormonene. I 1950-årene fremstilte et meksikansk legemiddelfirma (Syntex) den første p-pillen ut fra diosgenin fra vill yamsrot. Ikke mange mennesker innser den rollen som plantene har spilt ved utvikling av moderne syntetiske legemidler, og ennå færre spør seg selv om ikke kroppen kanskje en gang i mellom ville være bedre tjent med hele planter frem for isolerte kjemikalier. 

Med gjennomføringen av en forholdsvis liberal lovgivning i 1994 er urtemedisin blitt lettere tilgjengelig i USA, men må som i Norge, med unntak av de få preparatene som er godkjent som naturlegemidler, bare selges som kosttilskudd. Denne utviklingen gjør at Vesten skiller seg fra resten av verden, hvor medisinplanter anerkjennes som legemidler i seg selv. Ikke desto mindre er urtemedisin, takket være det økende antallet av herbalister i USA, og mange nystartede skoler i urtemedisin, mer populær enn man kunne ha drømt om for bare få år siden.

 

    © URTEKILDEN, Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal