Paracelsus og signaturlæren

Startside > Urtemedisin > Urtemedisinens historie > Paracelsus

Litt om Paracelsus og hva han sto for

En av de mest betydningsfulle europeere i det 16. århundre var Paracelsus (1493-1541). Han var en person som forkastet en nærmest bevisstløs oppramsing av Galens teorier (se europeisk urtemedisin) til fordel for mer detaljerte medisinske observasjoner. Paracelsus skrev: ”Jeg har verken lånt fra Hippokrates, Galen eller noen annen, min viten stammer fra den beste lærer som finnes, nemlig erfaring og hardt arbeid.” Og videre: ”Det som en lege har bruk for er verken retorikk eller kjennskap til språk og bøker, men derimot en inngående viten om naturen og dens funksjoner.” Han la også stor vekt på nøyaktig dosering, og sa: ”Det avhenger kun av dosen om en gift er giftig eller ei.”

Paracelsus hadde stor innflytelse på den framtidige utviklingen av kjemi, konvensjonell medisin, urtemedisin og homeopati. Selv om han er kjent som ”kjemiens far”, arbeidet han også med alkymi, som går ut på å omdanne uedle metaller til gull. Dessuten søkte han å finne nøkkelen til udødelighet.

Paracelsus var en trofast tilhenger av "læren om naturens formålstjenlighet". Ut fra denne læren arbeidet han etter følgende prinsipper:

  • Enhver plante er en "legeplante" og har til oppgave å helbrede noen av menneskets sykdommer.

  • I naturen finnes alle de legemidler ferdig laget som mennesket behøver for å helbrede sine sykdommer.

  • De droger som det syke mennesket har bruk for, vokser i dets umiddelbare nærhet. For at mennesket skal vite hvilke legeplanter som skal anvendes, er de merket eller etikettert. De bærer "Guds signatur", på samme måte som en medisinflaske vi i dag kjøper på apoteket er forsynt med etikett eller signatur.

Paracelsus anbefalte sine studenter ikke bare å ta til seg tom kunnskap fra bøkene, men også innbefatte studier i naturen av de plantene som de skulle bruke som medisin på sine pasienter. Han lærte dem til å gjenkjenne «signatura plantarum», de tegnene som planten har på sin legende kraft. Studentene ble fortalt at de ikke bare skulle bry seg med de eksterne attributtene, slik som form, farge og lukt. De ble også oppmuntret til å forstå ånden og den karakteristiske utstrålingen til hver plante.

Eksempler på hvordan Paracelsus anvendte signaturlæren

  • Blødende sår ble behandlet med hønsegras som har rødflekkete blad.
  • Stikksår behandlet han med prikkperikum (johannesurt) på grunn av dens gjennomhullete blad. Samme blad ble også brukt som svettedrivende middel, ettersom hullene ble tolket som hudens porer.
  • Den røde tepperoten ble ansett for å være et ufeilbarlig middel mot blodig diaré.
  • Han ordinerte den hjernelignende valnøtten mot hjernesykdommer.
  • Brunrot har en tykk jordstengel med knollformede ledd som ligner på oppsvulmede lymfekjertler, og planten har vært brukt som middel mot skrofulose, en tuberkuløs lidelse hvor lymfekjertlene på halsen blir betente og svulmer opp.
  • Orkideens testikkellignende ammerot ble brukt mot punglidelser.
  • Blåveis med sine leverformede blad ble betraktet som middel mot leversykdommer.
  • Den hodelignende valmuekapselen var et middel mot hodepine.
  • Den hule knollen til lerkespore ble brukt mot sykdommer i livmoren.
  • Asparges og fennikel har fine, hårliknende blad og gagner som følge av det hårsykdommer.
  • "Blått øye" kan helbredes med omslag av blå isop-blomster.
  • De flekkete bladene til lungeurt kan minne om en lunge, og de har vært brukt som et slimløsende middel ved lungesykdommer.
 

    © URTEKILDEN, Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal