Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HESTEKASTANJE   

HESTEKASTANJE
Aesculus hippocastanum
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Aesculus hippocastanum L.
Hippocastanum aesculus Cav.
Hippocastanum vulgare Gaertn.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Hästkastanj.
DANSK:  Almindelig Hestekastanie, Hestekastanje.
ISLANDSK:  Hrossakastanía.
FINSK:  Yleinen hevoskastanja, Hevoskastanja, Balkaninhevoskastanja.
ENGELSK:  Horse chestnut, Common horse chestnut, Conker, Buckeye, Spanish chestnut.
TYSK:  Rosskastanie, Balkan-Rosskastanie, Gemeine Rosskastanie, Gewöhnliche Rosskastanie.
FRANSK:  Marronnier, Marronnier de l'Inde.
SPANSK:  Castaño de India.
 
FAMILIE
Hestekastanjefamilien  (Hippocastanaceae)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av hestekastanje

BOTANISK BESKRIVELSE
Hestekastanje er et løvfellende tre som i Norge kan bli opptil 20 m høyt og over 200 år gammelt. Det er rikt forgreinet og har en vid, tett krone. Barken er gråbrun og faller av i tynne flak. De tykke, svært klebrige knoppene som dannes om våren er karakteristiske. Bladene, som sitter motsatt på greinene, er langstilkede og fem- til syv-koplede. Blomstene, som kommer i mai-juni, har et skjevt symmetriplan og gule, senere røde flekker. De danner mye nektar, sitter i opprette, kjegleformede klaser og er svært dekorative. Frukten er en kulerund, pigget kapselfrukt med 1-3 store, mørkebrune og glinsende frø (”kastanjer”). Hvert frø kan bli ca. 3 cm i diameter og har en blek navleflekk. Frøene smaker bittert og beskt, og er giftige i rå tilstand.
 
UTBREDELSE
Hestekastanjen kommer opprinnelig fra Balkan-området, Vest-Asia og Himalaya. I dag dyrkes treet i parker og hager i tempererte områder over hele verden, spesielt i Nord- og Vest-Europa. I Norge er hestekastanje vanlig plantet nordover til Nordland.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Flere deler av hestekastanjetreet kan brukes medisinsk. Hippocastani semen: Hestekastanjefrø. Frøene samles når de har falt på bakken om høsten. Modne frø tørkes ved temperatur opptil 60 °C. Hippocastani folia: Hestekastanjeblad. Disse samles om sommeren og brukes friske, eller tørkes for seinere bruk. Hippocastani cortex: Hestekastanjebark. Barken samles om våren og tørkes for seinere bruk. Hippocastani flores: Hestekastanjeblomster. Disse plukkes en for en like etter at de har sprunget ut, eller man skjærer av hele blomsterstanden, slik at blomstene kan plukkes seinere. Tørkes forsiktig, ikke over 35 °C. Etter tørkingen må drogene beskyttes mot lys og fuktighet i beholdere med tett lokk. Drogene mangler lukt, men har en bitter smak. Polen er det landet som er størst leverandør av ekstrakt av hestekastanje til den farmasøytiske industrien. Hestekastanje brukes også i homeopatien, og i Bachs blomstermedisin i form av remediene White Chestnut og Chestnut Bud.

Hestekastanje er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel, og produkter godkjent som naturlegemiddel selges gjennom apotek og helsekostbutikker.

 
INNHOLDSSTOFFER

Nøttene av hestekastanje inneholder bl.a. steroider (stigmasterol, alfa-spinasterol, beta-sitosterol), triterpenglykosider (bl.a. 5 % aescin, som er sammensatt av flere glykosider), flavonoider (quercetin, kaempferol, astragalin, isoquercetin, rutin), kumariner (aesculetin, fraxin, scopolin), allantoin, kolin, fytosterol, aminosyrer, sitronsyre, garvestoffer (bl.a. proantocyanidiner), stivelse og fett.

Bladene inneholder kumaringlykosider, flavonoider, garvestoffer, samt spor av aescin. Barken inneholder kumaringlykosider (aesculin, fraxin m.fl.), flavonoider, aescin, allantoin og garvestoffer. 

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Bitter, astringerende (sammentrekkende) på blodårer og slimhinner, blodstillende, sårhelende, styrker blodåreveggene, øker elastisiteten og reduserer gjennomtrengeligheten i kapillærårenes vegger, stimulerer blodsirkulasjonen, demper ødemer (opphovninger som skyldes opphopning av væske), betennelseshemmende, febersenkende, smertestillende, slimløsende, urindrivende og antioksidant.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Sykelig utvidede blodkar som danner åreknuter og hemoroider, skjøre kapillærårer, indre blødninger, ødemer (væskeansamlinger), forstørret prostatakjertel, kretsløpsforstyrrelser, årebetennelser, leggsår og eksem på leggene som skyldes for dårlig blodomløp, forstuinger, strekkskader, venøse sår, frostknuter, gikt, revmatisme, nevralgier, hoste, kikhoste, bronkitt, feber, malaria, diaré, dysenteri, munnsår og tannkjøttbetennelse.
 
OMTALE AV HESTEKASTANJE

Et vakkert tre

Hestekastanje er et stort tre med vakker blomstring som er høyt verdsatt som prydtre i hager, parker og alléer. Treslaget stammer opprinnelig fra Balkan og områdene videre østover derfra, men ble innført til Mellom-Europa på slutten av 1500-tallet. Et par hundreår seinere kom det også til Norge, og hestekastanje er i våre dager plantet som prydtre over store deler av landet.

Hestekastanje styrker blodårene

Selv om blad, bark og blomster har vært en del brukt i tradisjonell urtemedisin, er det de store, glinsende brune nøttene til hestekastanje som er av størst interesse. Fra dem utvinnes en ekstrakt som er et godt hjelpemiddel for å styrke veggene i blodårene slik at blodgjennomstrømningen fra venene i leggene tilbake til hjertet bedres. Tørkede frø av hestekastanje inneholder 3-6% av en blanding av triterpen-saponiner som med et fellesnavn kalles aescin (noen ganger forkortet til escin). Det er aescin som regnes som hovedvirkestoffet bak ekstraktens evne til å styrke venene og kapillærårene, og standardiserte ekstrakter som lages av frøene har normalt mye høyere konsentrasjoner av aescin (vanligvis 16-20%) enn nøttene i naturlig tilstand.

Det er anslått at 10-15 % av voksne menn og 20-25 % av voksne kvinner lider av svakhet i venene og medfølgende åreknuter og opphovnede ankler. Vanlig behandling ved slike plager er elastiske støttestrømper og vanndrivende medisiner. Å bruke ekstrakt av hestekastanjefrø i tillegg, kan bidra vesentlig til å lindre de plagene som følger med denne tilstanden. Det demper følelsen av å ha tunge legger, nattlige leggkramper, kløe og opphovning. Rundt om i Europa har bruk av hestekastanjeekstrakt blitt den viktigste behandlingen for kronisk venesvakhet, åreknuter og skjøre kapillærårer, og blir noen ganger dessuten brukt for å dempe opphovninger etter kirurgiske inngrep. Selv om også hemoroider er opplistet som en plage der hestekastanje kan brukes, er dette basert på historisk bruk og ikke så mye på moderne kliniske undersøkelser. Preparater for utvortes bruk som inneholder virkestoffet aescin, blir bl.a. brukt til behandling av opphovninger etter skader.

Aescin virker altså først og fremst styrkende på veggene i vener og kapillærårer. Dette fremmer transporten av blodet tilbake til hjertet, og demper ødemer (væskeansamlinger) som ofte ses på anklene og leggene. Denne ødemdempende virkningen fremmes også ved aescinets evne til å hjelpe til med oppsamling av væske fra omkringliggende vev og føre den tilbake til kapillærårene. Hestekastanje kan ellers bidra til å fjerne slaggprodukter fra bindevevet ved at urten gjør lymfevæsken mer lettflytende. Urten løser ikke opp selve slaggproduktene som finnes deponert i bindevevet, det kan andre planter som man foreskriver sammen med hestekastanje gjøre. Eksempler på slike planter er bjørk (Betula sp.), persille (Petroselinum crispum) og løvetann (Taraxacum officinale).

Klinisk forskning har vist at aescin også kan virke beskyttende på skjøre kapillærårer ved å senke aktiviteten til tre enzymer (beta-N-acetylglukosaminidase, beta-glukuronidase og arylsulfatase) som bryter ned proteoglykaner, molekyler som gir styrke til blodåreveggene. Forskere har rapportert at blodverdiene av disse tre ødeleggende enzymene er mellom 60 og 120 % høyere hos personer med åreknuter enn hos de som ikke lider av denne plagen. I tillegg demper aescin virkningen av de ødeleggende enzymene elastase og hyaluronidase, som det er funnet høye verdier av hos personer med kronisk venesvakhet.

Innvortes brukes hestekastanje vanligvis i form av standardiserte ekstrakter som inneholder 16-20 % aescin i en mengde på 300 mg (tilsvarende 50 mg aescin), fordelt på to til tre inntak daglig. Utvortes brukes en gelé eller krem som inneholder 2 % aescin, og som påføres de berørte områdene tre til fire ganger daglig inntil man opplever demping av opphovningene. Aescin har også betennelseshemmende virkning og demper hevelser når det påføres utvortes på forstuinger og strekkskader. Når naturleger foreskriver hestekastanje, kombinerer de ofte middelet med andre styrkemidler for hjertekarsystemet, som hagtorn (Crataegus monogyna), tempeltre (Ginkgo biloba), vitamin C og druekjerneekstrakt, som alle bidrar til å styrke kollagenet i blodårene. Vær oppmerksom på at forstyrrelser i blodomløpet kan være tegn på alvorligere forhold, f.eks. et svakt hjerte. Det er derfor viktig at man konsulterer lege for å finne ut hva som er problemet før man begynner med selvmedisinering med hestekastanje eller andre urter.

Anvendelse og dosering av blomster, blad og bark av hestekastanje

Avkok av blad og bark av hestekastanje kan brukes mot diaré og hemoroider, og som et hosteremedium til behandling av bronkitt og kikhoste. Man bruker én teskje finhakkede blad til en kopp kokende vann, og siler fra urten etter 5-10 minutter. Som et hostemiddel kan man drikke én kopp mellom måltidene 2-3 ganger daglig. Ved diaré tar man ½ teskje finhakket eller grovmalt bark per kopp kaldt vann, koker det opp og siler etter 5-10 minutter. Drikk én kopp mellom måltidene 2-3 ganger om dagen. En te laget av bladene eller barken har også vært brukt innvortes til behandling av feber som kommer og går, malaria og dysenteri, og utvortes til behandling av lupus og hudsår. På samme måte som nøttene, anvendes barken også som styrkemiddel for blodårenes vegger og for dermed å minske kapillærårenes permeabilitet (gjennomtrengelighet). Avkok av bark og blad virker sammentrekkende, og kan derfor brukes utvortes på åreknuter. Et slikt avkok kan også brukes som gurglevann ved munnsår og tannkjøttbetennelse. Friske blad som ble dampet i kokende vann, er blitt brukt som omslag på kvestelser. Også ekstrakter eller avkok laget på blomstene har astringerende egenskaper. Et alkoholekstrakt av blomstene, ofte med tilsetning av vinrute (Ruta graveolens) og rosmarinblad (Rosmarinus officinalis), er blitt brukt til inngnidning mot revmatisme, isjias og gikt. Stoffet aesculin i hestekastanje har en evne til å absorbere skadelige UV-stråler, og urten kan derfor anvendes som en bestanddel i solbeskyttelsesmidler.

Hestekastanje har tradisjonelt et godt ry som middel for å dempe smerter og betennelser ved artritt og revmatisme. Noen mener at bare det å ha en hestekastanjenøtt i lomma kan beskytte mot og helbrede revmatisme og gikt. Man kan også ligge med kastanjen i hånda om natta eller ha den under hodeputa.

Hestekastanje som homeopatisk middel

Det homeopatiske middelet Aesculus lages av friske, modne, skrelte og finhakkede hestekastanjer som trekkes i alkohol. Middelet virker først og fremst på venene i endetarmen og bekkenområdet, og er derfor fint ved hemoroider. Aesculus D6 brukes hvis sviende og stikkende smerter og kløe i endetarmen plager pasienten. Oppblåsthet i tarmen kan forekomme, med kolikksmerter og illeluktende gass. Andre symptomer kan være en følelse av at man er oppfylt, eller ømhet i leveren. Symptomene kan forverre seg for eksempel under en menstruasjon, og de er alltid sterkere etter en tarmtømming (som er plagsom), en lengre spasertur eller hvis man har stått lenge. Middelet Aesculus D6 brukes også ved åreknuter.

Hestekastanje i blomstermedisinen

Dr. Edward Bach brukte hestekastanje til to forskjellige preparater da han utviklet Bachs blomstermedisiner. Middelet White Chestnut er laget av blomstene med ”solmetoden”, mens middelet Chestnut Bud er laget av bladknoppene med ”kokemetoden”. Du kan lese mer om blomstermedisin generelt ved å klikke her.

White Chestnut er et middel for personer med plagsomme tanker og indre diskusjoner som forstyrrer harmonien og sinnsroen i dagliglivet. Disse personene har ofte uønskede tanker som forfølger dem både dag og natt, og kan holde dem våkne i flere timer. Tilstanden kan på sikt føre til hodepine, svimmelhet, tretthet, depresjon og nedsatt konsentrasjonsevne. De blir også uoppmerksomme, og er derfor lettere utsatt for uhell og ulykker. White Chestnut hjelper oss til å glemme dagens bekymringer og finne fred og tilfredshet i oss selv. Vi får hjelp til å tømme tankene så vi kan oppleve en indre stillhet og dermed la kreativiteten og intuisjonen få flyte fritt.

Chestnut Bud er for dem som gjør de samme feilene om og om igjen. Disse personene sitter fast i det samme, tilbakevendende mønsteret og bruker lang tid på å lære av egne (og andres) erfaringer. Årsaken er som regel hastverk og utålmodighet, eller at de har tankene et helt annet sted. Det er som om de ikke bearbeider erfaringene sine, og slike personer kan ofte virke noe umodne og ubehjelpelige. Barn som kan trenge middelet Chestnut Bud har ofte konsentrasjonsproblemer på skolen og de lærer sent. De glemmer ofte å ta med seg skolesaker de skulle hatt med seg, og kan virke litt klossete. Chestnut Bud hjelper oss å dra lærdom av våre daglige erfaringer og se oss selv slik andre mennesker ser oss.

Annen bruk av hestekastanje

I tillegg til den medisinske bruken, har frøene (kastanjene) blitt anvendt til fremstilling av fôrmel. Nøttene av hestekastanje er nemlig ganske næringsrike. De inneholder opp til 40 % vann, 8-11 % proteiner, men også mye giftige saponiner. Mesteparten av disse saponinene må fjernes før frøene kan brukes til dyrefôr, noe som kan skje ved å koke dem i vann og helle bort kokevannet. Denne prosessen tar imidlertid også bort mye av mineralene og vitaminene, og etterlater stort sett bare stivelse. Under andre verdenskrigen forsøkte man i Danmark å blande malte nøtter av hestekastanje i melet som en bakte brød av. Ristede frø av hestekastanje ble dessuten brukt som kaffeerstatning. Siden frøene er såpass giftige (se under advarsler), frarådes det imidlertid å forsøke å anvende dem som mat.

Før i tiden kokte man av nøttene et lim som ble brukt av bokbindere og salmakere. I mikrobiologien brukes frøene ved tilberedning av næringsstoff til bakteriekulturer. Et fargestoff som kan anvendes i plantefarging, kan utvinnes fra barken eller blomstene. Trevirke av hestekastanje er mykt, lett og lite varig, og har liten kommersiell verdi.

Når saponinene i de ferske kastanjenøttene blir løst i vann, skummer de som såpe, og kan brukes som et skånsomt vaskemiddel for kroppen eller til å vaske ull og lin med. Ulempen er at det lukter hestekastanje av vaskemiddelet, en duft som ikke er spesielt behagelig og som sitter i lenge.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Sikkerheten knyttet til bruk av hestekastanje er bare fastslått ved bruk av standardiserte ekstrakter laget av hestekastanjefrø. Ved anbefalte doser er ekstrakt av hestekastanje trygt å bruke, også over lengre tid. Det er beskrevet at overdosering av ekstrakt brukt til medisinsk behandling kan føre til anafylaktisk sjokk. I kliniske studier ble bivirkninger registrert av 0,9-3 % av de som inntok ekstrakten. Bivirkningene besto i oppblåst mage, kløe, kvalme og svimmelhet.

Med bakgrunn i rapporter om at stoffet aescin kan svekke nyrefunksjonen hos personer med nyresykdommer, er det kanskje best for de som har slike sykdommer å unngå inntak av hestekastanjeekstrakter. Personer med leversykdommer bør også unngå hestekastanje. Litteraturen gir ingen kontraindikasjoner på innvortes bruk av ekstrakter av hestekastanjefrø under graviditet og amming, men man bør rådføre seg med lege før man begynner å bruke det. Utvortes bruk av produkter med aescin er kjent for å kunne gi utslett hos enkelte. Bruk ikke slike produkter på åpne sår eller forbrenninger.

Man må ikke spise hestekastanjefrø, verken rå eller kokt, da de regnes som giftige. Alvorlige fordøyelsesproblemer kan oppstå etter inntak av kun ett frø. Det er beskrevet forgiftningstilfeller med dødelig utgang hos mennesker etter inntak av hestekastanjefrø. Frøene av edelkastanje / ekte kastanje (Castanea sativa) er derimot spiselige og kan brukes som mat.

Som med alle urter som inneholder saponiner, kan inntak gjennom munnen gi irritasjon av slimhinnene i fordøyelsessystemet. Dette minimaliseres ved bruk av tabletter. Saponiner og sapogeniner er generelt kjent for å ha hemolyttiske egenskaper (bryter ned røde blodlegemer), men denne effekten er neglisjerbar ved inntak gjennom munnen av de dosene det her er snakk om. Siden ekstrakt av hestekastanje kan ha en mildt blodfortynnende virkning (muligens på grunn av kumarininnholdet), er det best å unngå bruk sammen med aspirin eller andre blodfortynnende og antikoagulerende medisiner. Av samme årsak bør man stoppe bruken av hestekastanje et par uker før en operasjon.

Hestekastanje har ingen rask virkning. Ved kroniske lidelser som åreknuter, må man kanskje innta middelet i flere måneder for å oppnå en påtagelig bedring. Naturligvis skal man her, som ved all annen naturmedisinsk behandling, ta en pause på en ukes tid når man har brukt samme plante i omkring én måned. Grunnen er at kroppen ikke skal venne seg til middelet, noe som kan medføre at det mister sin virkning for vedkommende.

 

Flere bilder av hestekastanje
LITTERATUR
Blumenthal, Mark (senior editor): The ABC Clinical Guide to Herbs. Austin, American Botanical Council 2003.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Brown, Donald J.: Herbal Prescriptions for Health and Healing.  Roseville, Prima Health 2000.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Fetrow, Charles W. & Juan R. Avila: Professional's Handbook of Complementary & Alternative Medicine.  Springhouse, Pennsylvania, Springhouse Corporation 1999.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Granrud, Lill: Bachs blomstermedisin.  Oslo, Ex Libris 1994.
Hayfield, Robin: Homeopati for vanlige plager.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1993.
Heino, Raimo: Naturlegeboka.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag AS 1985.
Howard, Judy: Bachs blomstermedisin for kvinner.  Oslo, Hilt & Hansteen 1996.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter. Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Lockie, Andrew: Homeopati. Oslo, N.W.Damm & Søn AS 2002.
McCaleb, Robert, Evelyn Leigh & Krissta Morien: The Encyclopedia of Popular Herbs.  Roseville, Prima Health 2000.
Meyer, Eric (red.): Den store homøopatihåndboken. Flekkefjord, Omre AS 1993.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety. St. Louis, Elsevier 2005.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Shaw, Non: Bachs Blomstermedisin. Den lille helseserien.  Köln, Könemann 2000.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Skidmore-Roth, Linda: Mosby's Handbook of Herbs & Natural Supplements.  St. Louis, Mosby 2001.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering ang Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.03.2016