Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KLINTE  

KLINTE
Agrostemma githago
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Agrostemma githago L.
Githago segetum Link
Lychnis githago (L.) Scop.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Klätt, Åkerklätt, Kornnejlika, Åkerros.
DANSK:  Klinte.
ISLANDSK:  Akurrós, Akurstjarna.
FINSK:  Aurankukka.
ENGELSK:  Corn cockle, Agrostemma, Corn campion, Corn pink, Githage.
TYSK:  Kornrade, Gewöhnliche Kornrade, Ackerrade, Höllenkorn, Klockenblume, Kornnelke, Kornrose, Pisspöttken, Rade, Radenbleamer.
FRANSK:  Nielle des blés.
SPANSK:  Neguilla.
 
FAMILIE
Nellikfamilien (Caryophyllaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av klinte

BOTANISK BESKRIVELSE

Klinte er en ettårig plante med 30-70 cm høy stiv stengel med motsatte, lansettformede blad. Stengelen kan være sparsomt forgreinet øverst. I toppen sitter én eller noen få store, langstilkete blomster med lange, smale begerfliker og rødfiolette kronblad med mørkere striper og hvitaktig basis. Plantene blomstrer i juni og juli. Frukten er en femkantet kapsel som inneholder store, kantete og svarte frø som er ca. 3 mm lange.

 
UTBREDELSE

Klinte antas å ha sin opprinnelse i middelhavslandene, men har derfra spredt seg som ugras på kulturmark til alle verdensdeler. I tidligere tider var klinte et vanlig åkerugras også i Nord-Europa. Klinte er et av de ettårige ugrasene der frøene ikke har noen frøhvile, noe som betyr at de spirer allerede samme år som de havner i jorden. Dette gjør at klinte er lett å utrydde. I våre dager dyrkes klinte enkelte ganger som en ettårig prydplante i hager.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er plantens frø som inneholder mest giftstoffer og som i tidligere tider gjorde klinten til en problemplante, da de kunne forurense matkornet. Klinte er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er således å betrakte som legemiddel. Urten har uansett ingen medisinsk anvendelse i våre dager.

 
INNHOLDSSTOFFER

Det giftige stoffet i klinte er saponinglykosidet githagin, som primært finnes i de modne frøene (4-7 %). De andre delene av planten, inklusive roten, inneholder bare spor av dette stoffet. I motsetning til de fleste andre saponiner, tas githagin lett opp i kroppen fra tarmsystemet.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Frøene er giftige. De virker urindrivende, slimløsende og drepende på innvollsorm.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Urten klinte har ingen anvendelse i vanlig urtemedisin. Innen homeopatien har frøene blitt tilskrevet virkning mot lammelser, magekatarr og betennelser i urinveiene. I folkemedisinen var klinte tidligere brukt som et urindrivende middel og mot innvollsorm.
 
OMTALE AV KLINTE

Klinte er et giftig åkerugras

Før moderne rensing av såkornet ble innført, kunne klinten opptre i så stor mengde i åkrene at klintefrøene gjorde melet bittert og helsefarlig, og til og med forårsaket dødelige forgiftninger. Akutte forgiftninger skjedde sjelden, fordi planten og frøene smaker bittert, og svært forurenset mel har en grå farge og ubehagelig lukt, i tillegg til dårlig smak. Akutte symptomer på forgiftning omfattet alvorlige magesmerter, oppkast, diaré, svimmelhet, svekkelse og sakte åndedrett. Hvis githagin kommer inn i blodbanene, forårsaker stoffet oppløsning av røde blodlegemer (hemolyse).

På 1700-tallet og tidligere anså man på mange måter at klinte gjorde nytte, da den drøyde ut melet. Frøene er faktisk stivelsesrike, og korn med klintefrø ble ansett å gi bedre brennevin. I Sibir ble det før første verdenskrig dyrket en spesielt form av klinte med store frø for alkoholframstilling. Nå er klinte en sjelden plante, og fordi det i vår tid finnes gode metoder for rensing av kornet er det ikke lenger fare for å bli forgiftet av klintefrø.

Var klinte årsak til spedalskhet?

Det finnes en teori om at det kan være en sammenheng mellom klinte og spedalskhet (lepra). Ved lengre tids inntak av klinteholdig brødkorn vil githaginet (som bare delvis ødelegges under bakeprosessen) virke skadelig på binyrebarken, og dette regnes som en forutsetning for smitte av denne fryktede sykdommen. Tilbakegangen i spedalskhet, som tidligere var en meget utbredt sykdom i Mellom-Europa, kan derfor forklares ved bedre rensing av kornet.

Klinte i homeopatien og folkemedisinen

Klinte som urt har ingen medisinsk anvendelse, men i homeopatien brukes en ekstrakt av frøene til behandling av magekatarr, betennelser i urinveiene og lammelser. I folkemedisinen var klinte tidligere brukt som et urindrivende middel og mot innvollsorm. Et avkok av klinte har dessuten blitt benyttet som middel mot utøy på krøtter.

Bibelens klinte

Når "klinte" omtales i Bibelen, antar man at det dreier seg om grasarten svimling (Lolium temulentum) som også har giftige frø og som ligner mye mer på korn enn det klinte gjør.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Klinte er en giftig plante, og det er mest av giftstoffet githagin i de modne frøene. I våre dager forekommer ikke forgiftning av klintefrø i Europa, da kornet blir grundig renset, og klinte er blitt en sjelden plante i kulturlandskapet. I tidligere tider forekom det imidlertid relativt hyppig forgiftninger av klinte.

Hvis man får i seg mye av stoffet githagin, kan det forårsake blødninger og ødeleggelse av røde blodlegemer (hemolyse). Forgiftning ytrer seg ellers ved magesmerter, diaré, betennelser i fordøyelseskanalen, hodepine, svimmelhet, uro, kramper og svak, men hurtig puls. Ved dødelig forgiftning inntrer åndedrettslammelse og hjertestans. Tiltak ved forgiftninger er å drikke mye (f.eks. melk), fremkalle brekninger og å innta medisinsk kull.

 

Flere bilder av klinte
LITTERATUR
Bergmark, Matts: Læge-urter og urte-te. Om folkemedicinens lægeplanter.  København, Rosenkilde og Bagger 1965.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Turner, Nancy J. and Adam F. Szczawinski: Common Poisonus Plants and Mushrooms of North America.  Portland, Timber Press 1997.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.03.2016