Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > PIPELØK  

PIPELØK
Allium fistulosum
 
ANDRE NORSKE NAVN
Svenskeløk, vinterløk. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Allium fistulosum L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Piplök, Salladsløk.
DANSK:  Pibeløg, Vinterløg.
ISLANDSK:  Pípulaukur.
FINSK:  Pillisipuli, Talvisipuli.
ENGELSK:  Welsh onion, Japanese bunching onion, Oriental bunching onion, Scallion, Green onion, Bunching onion, Salad onion, Spring onion, Spanish onion, Cibol, Japanese leek.
TYSK:  Schnittzweibel, Winterzweibel, Frühlingszwiebel.
FRANSK:  Ciboule, Ail fistuleux.
SPANSK:  Cipoletta, Ceboletta, Ceboletta comun.
KINESISK:  Cong, Da cong, Cong bai (løken), Cong xu (røttene).
 
FAMILIE
Løkfamilien (Alliaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av pipeløk

BOTANISK BESKRIVELSE

Pipeløk er en flerårig, opprett løkart med hule stengler som blir inntil 2 cm tykke og 30-60 cm høye. Planten har saftige, litt oppblåste og hule blad med rundt tverrsnitt. Pipeløk er lett å kjenne igjen ved at den vokser i tette tuer. Planten, som blomstrer i juli-august, er mye større og kraftigere enn grasløk (Allium schoenoprasum). Blomstene er gulhvite og sitter tett sammen i kulerunde blomsterhoder, som blir flittig besøkt av bier. Noen ganger er blomstene helt erstattet av yngleknopper.

 
UTBREDELSE

Pipeløk er en kulturplante som har sin opprinnelse i Det fjerne Østen (trolig Kina), og er bare kjent som dyrket plante. Den dyrkede pipeløken er i nær slekt med den ville arten altaisk løk (Allium altaicum) fra Sibir og Mongolia. I Japan og Kina har pipeløk vært den viktigste løken siden førhistorisk tid, og har der vært brukt både som mat og medisin. I disse landene er dyrking av planten også i våre dager svært utbredt. Selv om pipeløk har vært dyrket i Kina i to tusen år, ble ikke planten kjent i Europa før i middelalderen, da den ble innført fra Russland. I våre dager dyrkes pipeløk både i Europa og Nord-Amerika, i tillegg til i Asia. I Norge er pipeløk en gammel grønnsak og krydderplante som har vært dyrket i mange deler av landet, og på 1700- og 1800-tallet var den vanlig i kjøkkenhager. I deler av Gudbrandsdalen har den vært plantet på torvtak, og har på enkelte steder forvillet seg.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Som krydder er det primært de unge, grønne bladene og kjøttfulle stenglene som anvendes, og de brukes bare i frisk tilstand. Disse grønne bladene kommer tidlig om våren og kan brukes som erstatning for grasløk og purreløk. I urtemedisinen anvendes også de små løkene i tillegg til bladene. Pipeløk er en krydder- og matplante som kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Den milde, løkaktige smaken kommer fra svovelholdige stoffer som isoalliin og methiin, som blir omdannet av enzymer og danner sulfider via tiosulfinat. De viktigste flyktige stoffene i pipeløk er dipropyl disulfid (30 %), metyl propyl trisulfid og dipropyl trisulfid. Bladene inneholder en del vitamin C, men ellers er næringsverdien til pipeløk lav.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Skarpt smakende, styrkende, antiseptisk, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, svettedrivende, febersenkende, urindrivende, betennelseshemmende, kolesterolsenkende og slimløsende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innvortes ved forkjølelse, luftveiskatarrer, tett nese, dårlig appetitt, fordøyelsesplager (dyspepsi), innvendige betennelser, feber, influensa, hodepine, revmatisme, tannpine og vanskeligheter med å tømme blæren (dysuri). Utvortes ved sår, byller, abscesser (verkebyller) og på insektstikk.

 
OMTALE AV PIPELØK

Innledning

Mens vi i Vesten bruker pipeløk nesten utelukkende som en kulinarisk urt, har den i Kina og Japan også vært brukt som medisinplante. I tradisjonell kinesisk medisin brukes pipeløk innvortes i form av avkok av den friske planten ved tidlige stadier av vanlig forkjølelse og ved katarrer som oppstår etter luftveisinfeksjoner. Urten blir der ansett som særlig verdifull ved plager og skader forårsaket av ekstrem kulde og lav yang energi. I Kina brukes pipeløk også for å øke svetteproduksjonen, åpne en tett nese og lindre oppblåsthet.

Pipeløk på torvtak

I øvre del av Gudbrandsdalen har en spesiell type av pipeløk som har lav og tett vekst blitt plantet på torvtak. Det er ukjent hvor gammel denne skikken er og det kan være flere grunner til pipeløk ble plantet på torvtak. En forklaring er at når planten sto på et slikt voksested, var den i sikkerhet for beitende dyr. Det er imidlertid mer sannsynlig at pipeløk som står grønn og saftig selv i tørre og varme somre, skulle beskytte mot at det tørre graset på taket tok fyr. Dette er i tilfelle en parallell til de saftfulle plantene takløk (Sempervivum tectorum) og rosenrot (Rhodiola rosea), som ble plantet på torvtak som vern mot brann, noe som kunne ha både praktiske og magiske motiv.

Pipeløk som medisinplante

Pipeløk er en skarpt smakende, styrkende, nervestimulerende, antibakteriell urt som stimulerer fordøyelsen, senker feber ved at svettingen øker, og reduserer kolesterolverdiene. Urten har også urindrivende, betennelseshemmende og slimløsende virkning. Den kan være effektive til å behandle forkjølelse, influensa, hodepine, feber, fordøyelsesplager (dyspepsi), innvendige betennelser, revmatisme, tannpine og vanskeligheter med å tømme blæren (dysuri).

Utvortes kan et grøtomslag av knuste friske løker brukes for å få ut puss fra sår, byller og abscesser (verkebyller). Saft av pipeløk og andre løkarter demper smerten etter vepsestikk. Inhalering av dampen fra et kokende avkok er virksomt ved forkjølelse, influensa og feber.

Pipeløk i matlagingen

Særlig i asiatisk kokekunst brukes de grønne bladene og små løkene av pipeløk mye, der de gjerne kombineres med hvitløk og ingefær. Asiatiske pipeløksorter er gjerne sterkere i smaken enn de som dyrkes i Europa.

Pipeløk kan dyrkes over nesten hele Norge, og siden den er et av de første planteslagene som kommer med grønne spirer i grønnsak- og krydderhagen, er den verdifull som et grønt innslag i ulike matretter om våren. Bladene kan snittes opp i små, grønne ringer og anvendes på smørbrød, i supper, gryteretter og i salatskålen. Pipeløk kan eller brukes til egg, kjøtt, fisk, skalldyr, fjørfe og i farser, og generelt i matretter hvor man ønsker løksmak. Vanligvis tilsettes urten mot slutten av koketiden, slik at fargen og den sprø konsistensen bevares. Pipeløk kan også finhakkes og brukes i retter med poteter og belgfrukter. Smaken til pipeløk er mildere enn purreløk, men sterkere enn grasløk. Ellers anvendes pipeløk gjerne som garnityr.

Dyrking av pipeløk

Pipeløk dyrkes fra frø eller ved deling om våren. Det er en god idé å dele gamle klumper med pipeløk hvert fjerde år, og når de plantes ut bør det være ca. 30 cm mellom hver plante. Pipeløk foretrekker en næringsrik jord, så gi gjerne plantene litt ny jord om våren, og vann når det trengs. Plantene trives best i full sol, men kan også klare seg i litt skygge. Pipeløk tar ikke skade av frost, og stengler med blad kan skjæres av hele året. Hvis man planter pipeløk i potter, kan disse tas inn i januar og drives fram, slik at man kan ha et grønt dryss på maten som erstatning for grasløk.

I Kina dyrkes pipeløk i stor stil, ikke bare for bladenes skyld, men også på grunn av den kjøttfulle stengelen som er svært velsmakende og søt. Dannelsen av disse stenglene fremmes ved regelmessig hypping av de nederste plantedelene.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Det er ikke angitt noen advarsler mot bruk av pipeløk i matlagingen, men trolig gjelder det samme advarsel som for grasløk at inntak av store mengder kan gi ubehag i fordøyelsessystemet (kvalme og oppkast).

 

Flere bilder av pipeløk
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Eriksen, Dahl, Neuendorf, Tind: Nyttoväxter från hela världen, A-I.  Sävedale, Warne Förlag 2013.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hlava, B. & D. Lanska: Komma's Krydderurte leksikon.  København, Komma A/S 1979.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Kybal, J. & J. Kaplicka: Herbs and Spices.  Prague, Magna Books 1995.
Leth, Magna: Hagens kryddervekster for mat og drikke.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag / Hageselskapet 1973.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
McHoy, Peter & Pamela Westland: Alt om krydderurter.  Köln, Könemann Verlagsgesellschaft mbH 2000.
Norman, Jill: Urter & krydder, matelskerens oppslagsverk.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2003.
Olesen, Anemette: Politikens Bog om Krydderurter i Haven.  København, Politikens Forlag 1998.
Olesen, Anemette: Krydderurter i hagen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag AS 2006.
Pettersson, Håkan og Christina: Dyrk krydderurter.  Oslo. N. W. Damm & Søn AS 2005.
Pullaiah, T.: Encyclopedia of World Medicinal Plants. Vol I.  New Dehli (India), Regency Publications 2006.
van Wyk, Ben-Erik: Culinary Herbs & Spices of the World. Kew, Kew Publishing, Royal Botanic Gardens 2014.
Vetlesen, Kari: Krydder-leksikon med urter og smakstilsetninger.  Oslo, Vega Forlag 2011.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.10.2017