Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LEGESTOKKROSE   

LEGESTOKKROSE
Althaea officinalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Altearot. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Althaea officinalis L.
Althaea taurinensis DC.
Althaea kragujevacensis Panc.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Läkemalva.
DANSK:  Læge-Stokrose.
ISLANDSK:  Læknastokkrós.
FINSK:  Rohtosalkoruusu.
ENGELSK:  Marshmallow, White mallow, Sweet weed, Schloss tea, Althea, Mortification root, Mallards, Hock herb, Cheese, Wymote, Guimauve.
TYSK:  Eibisch, Althee, Altheewurzel, Echter Eibisch, Heilwurzel, Samtpappel, Schleimwurzel, Stockmalve.
FRANSK:  Guimauve.
SPANSK:  Altea, Malvavisco.
 
FAMILIE
Kattostfamilien (Malvaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av legestokkrose

BOTANISK BESKRIVELSE
Legestokkrose er en 60-150 cm høy, flerårig urt med kraftig jordstengel og sterke, kjøttfulle røtter. Blomsterstengelen er opprett, filthåret og har fløyelsaktig hvithårete, tre-femlappete blad med kort stilk. Sammenlignet med andre arter i kattostfamilien, er blomstene temmelig små. De er hvite eller blekt røde og har fem begerblad og kort ytterbeger av 6-9 sammenvokste blad. Frukten er flat og sprekker opp radiært i 10-18 énfrøete delfrukter. Planten har svak duft.
 
UTBREDELSE
Viltvoksende i Mellom- og Sørøst-Europa og i Sør-Sibir. Naturalisert i Nord-Amerika. I Norge blir arten dyrket i urtehager og kan forville seg derfra. Ellers forekommer legestokkrose enkelte ganger som ugras på avfallsplasser og skrotemark.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Althaeae radix: Legestokkrose røtter. Althaeae folium: Legestokkrose blad. Althaeae herba: Legestokkrose urt. På grunn av sliminnholdet i plantedelene, bør alle drogene tilberedes som kaldmaserat. De har en slimaktig, søtlig smak. Når man samler inn roten av legestokkrose for å bruke den som medisin, må den renses og skrelles, men ikke skylles før den tørkes. Tørkingen skjer best ved å henge opp roten på et mørkt og tørt sted. Blad og blomster tørkes på vanlig måte.

Legestokkrose er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Den skrella roten av dyrkede planter inneholder 20-35 % slimstoffer, 20-38 % stivelse, 10 % pektin, 2 % asparagin, fet olje, litt garvestoff og eterisk olje.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Lindrer irriterte slimhinner, virker slimløsende, hostestillende, beroligende, svettedrivende, urindrivende, avførende og sårhelende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Hoste, luftveiskatarr, astma, bronkitt, lungebetennelse, såre slimhinner, magekatarr, tarmkatarr, irritabel tykktarm, diaré, magesår, syreoverskudd, sår, brannsår, byller, hudutslett og urinveisinfeksjoner.
 
OMTALE AV LEGESTOKKROSE

En gammel medisinplante

Legestokkrosens vitenskapelig navn skriver seg fra det greske ordet ”althaia”, som betyr "den som helbreder". Planten omtales allerede i det niende århundre f.Kr. og den har vært mye brukt, f.eks. i det gamle Hellas. Den berømte oldtidslegen Dioskorides roser plantens terapeutiske verdi, og Plinius var så overentusiastisk at han sa om den at "den som tar en skjefull Althea, han skal den dag være fri for alle sykdommer som måtte komme til ham".

Folkemedisinsk anvendelse av legestokkrose

I folkemedisinen brukte man te av frøene mot grus- og steindannelser i nyrer og galle. Ellers er det angitt i eldre urtebøker at legestokkrose også er blitt brukt mot sinnssyke, melankoli og epilepsi. Utbløtt i urin, skulle planten kunne helbrede byller i hodet. Plantesaften kunne fjerne betennelse fra sår og byller, og få tannverk til å holde opp. Saften fra roten er ellers blitt brukt til å lindre smerter ved bi- og vepsestikk, og skulle nedsette faren for komplikasjoner hvis man ble bitt av giftige dyr.

God for luftveiene

Legestokkrose er en av de klassiske slimdrogene. Når planten inntas, vil slimstoffer kunne dekke slimhinnene med et beskyttende lag, og dermed forhindre mekanisk og kjemisk irritasjon. Smerter som skyldes betennelser i slimhinnene vil lettes og planten har dessuten en hostestillende virkning når det er irritasjonstilstander i de øvre luftveiene, for eksempel i form av tørr hoste. Dessuten nedsetter den slimavsondringen i luftrør og bronkier.

En vanlig måte å bruke legestokkrose på, er å ta en spiseskje av roten og la det trekke i en halv liter kaldt vann i 3-4 timer, for deretter å siles. Etter frasilingen kan uttrekket varmes og eventuelt søtes med honning. Et mer konsentrert uttrekk kan benyttes til fremstilling av hostesaft. "Kongen av Danmark"-drops inneholder uttrekk av legestokkrose.

Legestokkrose ved urinveisinfeksjoner

Legestokkrose kan lindre irriterte slimhinner i urinveiene. Urten inneholder stoffer som kan dekke slimhinnene i urinveiene og beskytte mot videre infeksjoner. En te i form av et kaldtvannsuttrekk av legestokkrose kan drikkes flere ganger daglig, noe som vil kunne berolige de irriterte slimhinnene i urinveiene. Alternativt inntar man 20-40 dråper tinktur av legestokkrose i litt vann inntil fem ganger daglig.

Legestokkrose ved fordøyelsesplager

På grunn av det høye sliminnholdet (ca. 35 % i roten og 10 % i bladene), og ved at legestokkrose er mildt avførende, er den også nyttig ved mange mage- og tarmlidelser. Den lindrer eller helbreder magesår, sår i tynntarmen, betent tynn- eller tykktarm, divertikler og irritabel tykktarm. Roten motvirker også for mye magesyre.

Utvortes bruk av legestokkrose

Mens det er et uttrekk av roten som brukes mot plager som hoste, diaré og søvnløshet, vil et uttrekk av bladene eller blomstene gir et lindrende gurglevann. Utvortes kan den pulveriserte roten eller kokte blad brukes til et legende og uttrekkende grøtomslag på sår, byller og hudbetennelser.

Slimstoffer fra legestokkrose har i lange tider vært brukt i lindrende kremer mot tørr og sprukken hud. Simon Paulli skriver at hvis kvinner var blitt levende brent [brunet] av solen, kunne de få sitt ansikts skjønnhet tilbake ved å bade det i stokkrosefrø som var oppbløtt i rosenvann. Det kan tyde på at man ikke satte særlig pris på solbrune damer i den tiden!

Legestokkroser som mat

Legestokkrose kan også brukes som mat. Bladene kan anvendes i salater eller kokt i suppe. De nøtteaktige frøene, blomstene og de unge bladene kan brukes i salater. Bladene kan også spises som grønnsak og røttene kokes eller friteres. Da røttene inneholder et naturlig sukkerstoff, ble de tidligere spist som en søtsak. De kan spises enten rå eller kokt og regnes for en delikatesse. Den skrellede roten kan også gis som tyggestang til små barn som får tenner.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ingen kjente problemer med å bruke legestokkrose under svangerskap eller amming, men inntatt mengde bør ikke overstige det man bruker i mat. Mulige bivirkninger ved store doser kan være kvalme, oppkast og anoreksi. Det er ingen kjente interaksjoner med andre legemidler, men urten kan på grunn av slimstoffene forsinke opptaket av legemidler som inntas samtidig. Derfor bør te av legestokkrose inntas minst én time før eller flere timer etter inntak av farmasøytiske preparater med nøye tilmålt dosering.

 

Flere bilder av legestokkrose
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Det Grønne Apotek.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Ottariano, Steven G.: Medicinal Herbal Therapy.  Portsmouth, Nicolin Fields Publishing 1999.
Skidmore-Roth, Linda: Mosby's Handbook of Herbs & Natural Supplements.  St. Louis, Mosby 2001.
Stanway, Andrew: Naturlegen.  Oslo, Hilt & Hansteen 1995.
Weiss, Rudolf Fritz & Volker Fintelmann: Herbal Medicine. Second edition, revised and expanded. Stuttgart, Thieme 2000.
White, Linda B. & Steven Foster: The Herbal Drugstore. The Best Natural Alternatives to Over-the-Counter and Prescroption Medicines!  New York, Signet 2002.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 03.11.2016