Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SLØKE  

SLØKE
Angelica sylvestris
 
ANDRE NORSKE NAVN

Sløkje, sløge, sløje, geitsløke, geitkvann, hundsløkje, hundsløyk, sprute, skvette, jol, jøl, geitajol, stut, julstut, skogstut, geitlur, skoglur, kvann (brukes bare på steder hvor arten kvann er sjelden eller mangler). 

 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Angelica sylvestris L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Stáloboska / Áhččanboska.
SVENSK:  Strätta / Björnpipa / Sløke / Tjöta.
DANSK:  Skov-angelik / Almindelig angelik.
ISLANDSK:  Geithvönn / Geitla / Ætihvönn.
FINSK:  Karhunputki / Väinönputket.
ENGELSK:  Wild angelica / Woodland angelica.
TYSK:  Wald-engelwurz / Wilde-brustwurz.
FRANSK:  Angélique des bois / Angélique sauvage.
SPANSK:  Angelica silvestre.
 
FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiaceae). 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av sløke

BOTANISK BESKRIVELSE

Sløke er en toårig eller flerårig urt som på vokseplasser med næringsrik jord og mye fuktighet kan bli nærmere to meter høy, og det er en av de vanligste skjermplantene i den norske floraen. Den kraftige blomsterstengelen er rørformet, noe furet og rikt forgreinet. De nedre bladene er store og langstilkete, har trekantet omriss og er dobbelt til tredobbelt likefinnet med elliptiske og skarpt sagtannete småblad. Bladstilken er hul med en tydelig renne på oversiden. De øverste bladene er ustilkete, er mindre oppdelte og har en svært stor, oppblåst slire. Bladene er glatte og blanke, mens stengler og greiner er tett dunhårete, særlig i øverste del av planten. Blomsterstanden er tilnærmet halvkuleformet og består av 20- til 40-strålete dobbeltskjermer. Storsvøp mangler (eller med 1-3 blad som faller av tidlig), mens småsvøp består av tallrike, svært smale, nedoverbøyde blad. Blomstene mangler begerblad, og har innoverbøyde, 1-1,5 mm lange, hvite eller rosa, smalt eggformede kronblad og lange pollenbærere. De har en tiltrekkende lukt, inneholder nektar og blir flittig besøkt av fluer, humler og andre bestøvende insekter. Fruktene er 4-5 mm lange, ovale og flate, med tynne vingekanter som gjør at vinden lett får tak i dem. I tillegg har frøene svampvev slik at de flyter på vannet. Blomstringen starter ved høysommer, og ettersom nye sidegreiner utvikles gjennom sommeren, fortsetter blomstringen til langt ut i august. Etter at blomstringen er over dør planten, men det hender at den har dannet sideskudd slik at veksten kan fortsette.

Sløke tilhører samme planteslekt som kvann (Angelica archangelica) og ligner denne arten i mange henseende. Sløke skilles fra kvann først og fremst på bladstilkenes tydelige renne, hårene øverst på stengelen, mer fintannete småblad, at blomsterstanden er mindre hvelvet og at blomstene er hvite eller svakt rosa, mens kvann har runde blomsterstander med gulgrønne blomster. Kvann lukter og smaker dessuten mye kraftigere enn sløke.

 
UTBREDELSE

Sløke er utbredt i Europa og i nordlige og vestlige deler av Asia. Planten vokser over det meste av Norge og finnes helt opp til tregrensen. Sløke trives på kulturpåvirket mark, i fuktig skog og eng, langs grøfter, bekker og vann. Den kan også finnes i til dels store mengder ute i skjærgården og vokser der gjerne sammen med strandkvann (Angelica archangelica ssp. litoralis).

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Rot, blad og frø har vært brukt, både som mat og medisin, men planten har langt mindre anvendelse enn kvann.

Angelica-arter er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Lite er kjent om innholdsstoffene i sløke, men planten har trolig mange av de samme stoffgruppene som finnes i kvann, bl.a. eterisk olje, terpener, organiske syrer, garvestoffer og bitterstoffer. Sløke inneholder også furokumariner som kan gi hudutslett ved samtidig eksponering for sollys, men trolig i mindre mengder enn i kvann og bjørnekjeksarter.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Rot og frø av sløke er aromatiske og virker appetittvekkende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, krampeløsende, svettedrivende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, slimløsende og generelt stimulerende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Har i folkemedisinen både i Norge og andre land vært brukt ved fordøyelsesplager, kolikk, halskatarr, sår hals, forkjølelse, lungeplager, brystplager, revmatisme og liktorner.

 
OMTALE AV SLØKE

Litt om plantens navn

Ordet sløke skal komme av sluk, og viser til den innhule stengelen. Mange dialektnavn er varianter av sløkenavnet, som sljøke, slek, sløk, sløge med flere, og ofte med nedsettende hund- eller geit- foran for å skille sløke fra den langt mer verdifulle kvannplanten. Det vitenskapelige slektsnavnet Angelica kommer fra det greske ordet angelos, som betyr engel, mens artsnavnet sylvestris betyr "som vokser i skogen". 

Sløke som medisinplante

Sløke og fjellkvann har mye til felles, men på steder i landet hvor begge artene vokser blir det skilt mellom disse plantene, både når de ble brukt som mat og til medisin. Sløke inneholder mindre aktive virkestoffer enn fjellkvann, men kan ha tjent som en "fattigmannserstatning" for kvann. Bladene kan brukes til en fordøyelsesfremmende og magestyrkende drikk, mens roten og fruktene virker både stimulerende og krampeløsende. Innholdet av eterisk olje er betydelig mindre i sløke enn i kvann, men det kan for så vidt være en fordel hvis man trenger et mildere preparat, for eksempel til behandling av barn.

Innen medisinen ble avkok av sløkerot tidligere brukt både som et appetittvekkende middel, ved fordøyelsesplager som kolikk, og som hostemedisin og ved halskatarr, sår hals og forkjølelse. Fra England er det rapportert at sløke er blitt brukt ved lunge- og brystplager i Londonderry, mot revmatisme og liktorner i Norfolk, og som et vårtonikum i Suffolk. Siden planten inneholder eterisk olje, er det naturlig at urten har en virkning nettopp på fordøyelsen og luftveissystemet.

Sløke som mat

Sløke er nært beslektet med kvann og kan i utgangspunktet brukes på samme måte, men som matplante anses den som mindreverdig da smaken er både bitter og skarp, og på langt nær så aromatisk som hos kvann. Stengler og bladstilker kan skrelles og brukes som en grønnsak på samme måte som stangselleri, men da de smaker bittert og må de helst kokes i mer enn ett kokevann for å dempe bitterheten. I Italia blir uåpnede blomsterhoder og deres bladslirer kokt og brukt på ulike måter i matlagingen. Bladene kan brukes i små mengder i salater, eller som tilskudd til kokte syrlige frukter, særlig rabarbra. Frøene kan brukes som krydder, i kaker eller til å smaksette supper. Frø av sløke bør ikke lagres lenge, da den aromatiske oljen de inneholder etter hvert forsvinner.

Unge stengler, og særlig toppskuddet av sløke har blitt spist rå, kanskje mest av barn. En sjelden gang kunne rota også bli spist, men å bruke sløke som mat har generelt ikke vært gjort i samme grad som med kvann. Bladstilkene kan kandiseres på samme måte som kvannstilker.

Barneleker med sløke

De kraftige og innhule stenglene til sløke var i eldre tider populære å bruke i ulike barneleker. Særlig attraktivt var det å lage sprøyter, en tradisjon som er kjent fra store deler av Norge. Til det brukte de en rettvokst og tykk stengel av sløke som ble skåret av like under to ledd slik at en fikk et rør som var åpent i den ene enden og tett i den andre. Så tok man en tynn og rett trepinne som man viklet ulltråd rundt på den ene enden, slik at den så vidt kunne føres inn gjennom stengelen og tjene som stempel. I den tette enden av røret stakk de et lite hull som vannet ble presset gjennom, og røret kunne da fungere som en vannpistol. De hule stenglene ble også brukt som blåserør til å "skyte" rognebær, einerbær, erter eller småstein, noe som særlig på Vestlandet var en vanlig barnelek.

Sløkestengler ble dessuten brukt til å lage lurer og fløyter som man kunne spille på. Mange steder sa de at det ble regn hvis man blåste i sløkefløyter, men helst var det nok at de voksne syntes det ble litt for mye lyd og ga gjerne barna forbud mot å bruke slike "instrumenter".

Annen anvendelse av sløke

Sløke kan brukes til plantefarging og gir ullgarn som er beiset med vismut en gullgul farge. Tørkede og pulveriserte frø har blitt brukt som middel mot hodelus. Frøene, som har en noe skarpere smak enn andre deler av planten, har også blitt brukt som krydder. I forhold til frøene av kvann, regnes sløkefrø som mindreverdige med tanke på smaksetting av mat og drikke. Siden smaken av sløke minner noe om einer, har frøene og roten blitt brukt til å smaksette gin og vermut, men en slik anvendelse av urten ble i England regnet som forfalskning og var straffbart.

En eiendommelig anvendelse av de innhule stenglene til sløke (og trolig også til kvann) var til å blåse opp kalvetarmer når disse skulle tørkes og oppbevares til osteløype, men også når tarmene skulle brukes til pølseproduksjon.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Planten regnes ikke som giftig (selv om noen i tidligere tider har påstått det). Vær klar over at både sløke og kvann inneholder furokumariner, stoffer som øker hudens følsomhet for sollys og kan forårsake betennelser. Kvann og bjørnekjeks-arter er mer kjent enn sløke for å kunne gi slike plager. 

 

Flere bilder av sløke
LITTERATUR
Allen, David E. & Gabrielle Hatfield: Medicinal Plants in Folk Tradition. An Ethnobotany of Britain & Ireland.  Portland / Cambridge, Timber Press 2004.
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Forlaget Det Beste: Ville planter i Norge. Annen utgave.  Oslo, Forlaget Det Beste A/S 1993.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Irving, Miles: The Forager Handbook. A Guide to the Edible Plants of Britain.  Ebury Press 2009.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 7.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Moerman, Daniel E.: Native American Medicinal Plants. An Ethnobotanical Dictionary.  Portland OR, Timber Press 2009.
Podlech, Dieter: Legeplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag A.S 1991.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 3.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1994.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 30.08.2018