Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > VINTERKARSE  

VINTERKARSE
Barbarea vulgaris
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Barbarea vulgaris R. Br. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Geassefiski.
SVENSK:  Sommargyllen / Vinterkrasse.
DANSK:  Almindelig Vinterkarse
ISLANDSK:  Garðableikja.
FINSK:  Peltokanankaali.
ENGELSK:  Winter-cress / Bitter cress / Hedge mustard / Yellow rocket / Rocket cress.
TYSK:  Echtes Barbarakraut / Winterkresse.
FRANSK:  Barbarée commune.
 
FAMILIE
Korsblomstfamilien (Brassicaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av vinterkarse
Tegninger av vinterkarse

BOTANISK BESKRIVELSE

Vinterkarse er en 30-80 cm høy, toårig eller flerårig plante med pælerot og en rosett med grunnblad der hvert blad har 2-5 par sidefliker og en større, kileformet endeflik. Hele planten har gjerne en noe gulgrønn farge, og den har en stiv, opprett, kantete og glatt stengel med få greiner. Bladene er mørkegrønne og blanke, de øvre stengelbladene er grovtannete og uten fliker og stilk. Blomsterknoppene er snaue. Blomstene, som sitter i klaser i enden av stengelen og greinene, har fire 6-8 mm lange, lysende gule kronblad som er dobbelt så lange som begerbladene. Frukten er en opprett til utstående skulpe, 15-25 mm lang, som sitter på 4-7 mm lange, tynne skaft. Frøene til vinterkarse spirer om høsten og danner en bladrosett som overvintrer. Vinterkarse blomstrer i mai-juni og er den første gule korsblomsten vi treffer på om våren. Planten vokser ofte i store bestand og har de seinere årene blitt så utbredt at den er blitt svartelistet.

To varianter av vinterkarse finnes i Norge, der den varianten som kalles buevinterkarse (Barbarea vulgaris var. arcuata) er den vanligste. Den andre underarten kalles sørlig vinterkarse (Barbarea vulgaris var. vulgaris), og kjennes på rette, oppovervendte og tykkere skulper, og en rikt forgreinet stengel.

Stakekarse (Barbarea stricta) ligner mye på vinterkarse, men har en stengel som ofte er fiolett nederst og med opprette greiner øverst. De nedre bladene har 1-2 par fliker og en stor og bred endeflik, mens de øvre bladene er uten fliker. Hos stakekarse er blomsterknoppene hårete, kronbladene lysegule og knapt lengre enn begerbladene. De smale skulpene er 2-3 cm lange, stivt opprette og trykt inntil stengelen.

 
UTBREDELSE

Vinterkarse vokser langs veikanter, i grustak, åkrer og på jernbanevoller, jordhauger og brakkmark. Planten er opprinnelige viltvoksende i Europa og tempererte deler av Asia, og ble innført til Norge rundt 1790 som grønnsakplante. Vinterkarse er nå en vanlig plante de fleste steder i landet, og har spredt seg så mye de seinere årene at den er blitt svartelistet.

Den nærstående arten stakekarse (Barbarea stricta) finnes på tilsvarende vokseplasser som vinterkarse. Arten forekommer i Europa og Vest-Asia, og er i Norge ganske vanlig i mesteparten av landet.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Unge blad, blomsterknopper og blomster brukes som mat, enten friske eller kokt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Bladene er rike på vitamin C, og de inneholder også provitamin A, i tillegg til sennepsolje som gir den karakteristiske kålsmaken.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Urindrivende, appetittvekkende, magestyrkende, ormedrivende, sårhelende og motvirker skjørbuk.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Vinterkarse har primært verdi som matplante. Medisinsk kan den brukes innvortes som forebyggende mot skjørbuk, og utvortes på sår.

 
OMTALE AV VINTERKARSE

Bakgrunnen for plantens navn

Vinterkarse har fått sitt vitenskapelige slektsnavn Barbarea etter vinterhelgenen St. Barbara, som var skytshelgen for matematikere, gruvearbeidere, artillerister, steinhuggere og andre yrkesgrupper som jobbet med eksplosiver, altså personer som lett ble utsatt for skader. I den sammenhengen var vinterkarse kjent som en viktig sårhelende plante. Artsnavnet vulgaris betyr rett og slett vanlig. Det norske navnet vinterkarse er direkte oversatt fra det engelske Winter-cress, og viser til at på sørligere breddegrader kan planten blomstre om vinteren.

Vinterkarse som medisinplante

På samme måte som mange andre planter i korsblomstfamilien, inneholder bladene til vinterkarse mye vitamin C, faktisk tre ganger så mye som i appelsiner, og planten har derfor vært brukt til å beskytte mot skjørbuk før man hadde andre kilder for dette vitaminet. Vinterkarse er angitt å ha urindrivende, ormedrivende, appetittvekkende og magestyrkende egenskaper, og har som nevnt en sårhelende effekt. Tidligere brukte man f.eks. kokte og avkjølte blad av vinterkarse som omslag på hevelser. I våre dager er det liten tradisjon for å bruke vinterkarse som medisinplante, og arten har mye større verdi som matplante enn som medisin.

Vinterkarse kan spises

Vinterkarse har et høyt innhold av vitamin C, og på samme måte som andre planter i korsblomstfamilien inneholder den sennepsolje med skarp smak. Bladene kan høstes fra tidlig på våren og spises friske, gjerne som et alternativ til ruccola i salater, da de har en pikant karsesmak. De kan også finklippes og brukes som et grønt dryss på samme måte som vanlig karse. Bladene til vinterkarse får etter hvert en besk smak som ikke er god, derfor bør bare de yngste skuddene og bladene brukes. Det fine med vinterkarse er at nye bladrosetter dukker opp utover høsten slik at man kan ha tilgang til ferske skudd helt fram til snøen legger seg. Hvis man koker eldre blad i 5-10 minutter blir de mildere og kan brukes som grønnsak, men man bør da helle bort kokevannet. Blomstene kan brukes som vårlig garnityr og kan også gi et fint fargeinnslag i salaten. Blomsterknoppene ligner litt på brokkoli og kan spises på samme måte som denne grønnsaken, enten rå, dampkokt i noen minutter, eller surret i smør eller fløte. Kokt i lettsaltet vann kan blomsterstanden med knopper serveres ved siden av kjøtt eller stekt fisk. Frøkapslene inneholder små frø med smak av karse.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Vinterkarse trives langs veikanter, bekkekanter og åkerkanter, noe som er problematisk når planten skal brukes som mat, da den er kjent for å akkumulere giftstoffer fra f.eks. bileksos og sprøytemidler. Ellers er det ikke funnet noen andre advarsler mot å spise vinterkarse. 

 

Flere bilder av vinterkarse
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Irving, Miles: The Forager Handbook. A Guide to the Edible Plants of Britain.  Ebury Press 2009.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Mæhlum, Anne, Nina Dreyer Hewnsley og Jim Hensley: Fra naturens spiskammer.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS 2016.
Norman, Edle Catharina og Sofie Grøntvedt Railo: Norges spiselige planter og bær. Vilt, vakkert og velsmakende fra tidlig vår til sen høst.  Oslo, J.M. Stenersens Forlag AS 2015.
Pullaiah, T.: Encyclopedia of World Medicinal Plants. Vol I-V.  New Dehli (India), Regency Publications 2006.
Sundgren, Lisen: Viltvoksende og velsmakende. Mat og moderne kjerringråd.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 2018.
Torkelsen, Anna-Elise: I den grønne gryte.  Landbruksforlaget 1992.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 10.02.2019