Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SOLEIHOV  

SOLEIHOV
Caltha palustris
 
ANDRE NORSKE NAVN
Bekkeblom, myrasolei, vassolei, bekkegull, damgull, jønsokblomme, maiblom, halvorsokblom, skolp.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Caltha palustris L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Gollerássi.
SVENSK:  Kabbleka.
DANSK:  Eng-Kabbeleje, Kabbeleje.
ISLANDSK:  Hófsóley, Lækjasóley.
FINSK:  Rentukka.
ENGELSK:  Marsh marigold, Yellow marsh marigold, King-cup, Mayflower.
TYSK:  Sumpfdotterblume, Dotterblume, Butterblume, Eierblume, Goldrose, Kuhblume, Wiesengold.
FRANSK:  Caltha des marais, Populage des marais.
SPANSK:  Calta palustre.
 
FAMILIE
Soleiefamilien (Ranunculaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av soleihov
Soleihov avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Soleihov er en flerårig plante med 15-30 cm høye, kraftige og tykke stengler som er opprette eller nedliggende. Planten har store, glatte, nyre- eller hjerteformede blad med tenner i kanten, de nedre bladene med lange bladstilker. De vakre, glinsende gule blomstene ligner på smørblomster, men er betydelig større. Blomstene sitter noen få sammen i toppstilte knipper og de har vanligvis 5 skinnende gule blomsterblad og tallrike støvbærere. De har en svak duft og besøkes av forskjellige insekter som sørger for krysspollinering, men hvis blomsten av en eller annen grunn ikke får insektbesøk, klarer den seg godt med selvpollinering. Fruktemnene sitter i en krans og utvikles til belgkapsler med mange frø. Belgkapslene åpner seg i regnvær slik at frøene, som er utstyrt med et luftholdig flytevev, kan spres med vann.

 
UTBREDELSE
Soleihov er utbredt i Europa, det nordlige Asia og Nord-Amerika. I Norge er arten vanlig over hele landet, og kan finnes relativt høyt over havet. Soleihov vokser i våte enger, sumper, vannkanter og beitemark.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bladene, blomsterknoppene eller hele planten har vært brukt i folkemedisinen. Soleihov er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er således å betrakte som legemiddel.

 
INNHOLDSSTOFFER

Som mange andre arter i soleiefamilien, inneholder soleihov det giftige stoffet ranunculin som danner protoanemonin ved hydrolyse. Stoffet brytes ned ved oppvarming eller tørking av plantematerialet. Ellers finner man i soleihov stoffer som magnoflorin og triterpene saponiner.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Blodrensende, krampeløsende, svettedrivende, slimløsende, urindrivende, avførende, antirevmatisk, brekningsfremkallende og hudirriterende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Vorter, byller, hjerteplager, epilepsi, hoste, astma, gulsott, utslett, eksem, anemi, forkjølelse og sår.

 
OMTALE AV SOLEIHOV

Bruk av soleihov i folkemedisinen

Soleihov er en giftig plante som ikke brukes i våre dagers medisin, men som det er knyttet en del folkemedisinske tradisjoner til. Plantesaft av soleihov har en hudirriterende virkning som gjør at blodsirkulasjonen til huden øker, noe som har blitt utnyttet for å lindre smerten ved revmatisme. Plantesaften har også vært brukt til å etse bort vorter, og i Irland ble omslag av bladene brukt på byller. En drikk som var laget av blomstene ble bruk mot hjerteplager. 

Den engelske legen William Withering (1741-1799), som er kjent for sin oppdagelse av revebjellens (Digitalis purpurea) virkning på hjertet, gjorde en uvanlig observasjon angående soleihov. På rommet til en pike med epilepsi ble det plassert en stor mengde soleihov, noe som medførte at piken ble kvitt sin plage. Denne historien førte til at man i ettertid med suksess brukte et uttrekk av blomstene til å behandle ulike former for anfall, både hos barn og voksne. Parallelt til dette finnes det i gamle islandske skrifter beskrivelse av at hele soleihovplanter ble lagt på glør og røyken kunne pustes inn gjennom munn og nese mot hoste. Denne dampen eller gassen skulle også virke mot epilepsi.

Vi kjenner ellers til at te av tørkede blad har urindrivende og avførende egenskaper, og ble brukt som et folkemedisinsk råd mot astma, gulsott, utslett og eksem. Roten av soleihov har svettedrivende, slimløsende, antirevmatisk og brekningsfremkallende egenskaper. En tinktur som var laget av hele planten når den sto i blomst har blitt brukt (i små doser og kraftig fortynnet) mot anemi, og et avkok av den har vært anvendt til behandling av forkjølelse. Et omslag av kokt og knust rot har vært lagt på sår.

Blomsterknoppene som kapers

Blomsterknoppene av soleihov har tidligere vært brukt som erstatning for kapers. Knoppene ble plukket før de begynte å åpne seg og ble lagt i saltlake i 10-12 timer. Etterpå ble de skyllet i vann og gjerne også kokt, før de ble lagt i en krukke og dekket med vineddik. Framgangsmåten var den samme som når man lagde kaperserstatning av de grønne frøene til blomkarse (Tropaeolum majus). Med bakgrunn i giftigheten til soleihov, frarås det i våre dager å lage "kapers" på denne måten.

Bladene av soleihov har blitt kokt og spist på samme måte som spinat. Hvis man bytter kokevannet 2-3 ganger, vil mye av giftstoffene og den skarpe smaken forsvinne. Uansett hvilken behandling man gir bladene, er dette en "grønnsak" som man ikke bør satse på å spise særlig mye av. Unngå for all del å spise bladene og blomsterknoppene til soleihov rå, da det kan føre til forgiftning.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Frisk urt av soleihov er svakt giftig og bør ikke brukes verken til mat eller medisin. Urten er mindre giftig enn soleiearter (Ranunculus spp.), da den inneholder mindre mengder giftige stoffer. Når soleihov er tørket, regnes ikke urten som giftig, så det er ikke farlig for grasetende dyr om urten blir med i høyet. Den relativt lave giftigheten gjør at forgiftninger av mennesker og dyr sjelden er alvorlige. Inntak av urten kan imidlertid gi forstyrrelser i fordøyelsessystemet og nyrene. I milde forgiftningstilfeller etter innvortes bruk, vil man oppleve symptomer som diaré og andre tarmplager, mens et inntak av svært store mengder av urten vil gi lammelser av muskulatur, også åndedrettsmuskulaturen, noe som kan føre til døden. Vær ellers oppmerksom på at plantesaften av soleihov kan irritere hud og slimhinner, og gi utslett og blemmer.

 

Flere bilder av soleihov
LITTERATUR
Hatfield, Gabrielle: Hatfield's Herbal.  London, Allen Lane 2007.
Hermansen, Pål: Våre vakreste fjellplanter.  Oslo, Universitetsforlaget 1985.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 4.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Podlech, Dieter: Legeplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag A.S 1991.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering ang Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 24.03.2016