Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KAMFER  

KAMFER
Cinnamomum camphora
 
ANDRE NORSKE NAVN
Vanlig kamfer, japankamfer. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Cinnamomum camphora (L.) J. Presl.
Laurus camphora L.
Camphora camphora (L.) Karst.
Camphora officinarum Bauh.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Kamfer, Kamferträd.
DANSK:  Kamfertræ.
FINSK:  Kamferipuu.
ENGELSK:  Camphor, True camphor, Hon-sho, Laurel camphor, Gum camphor, Japanese camphor, Formosa camphor.
TYSK:  Kampfer, Kampferbaum, Japanischer Kamferbaum.
FRANSK:  Laurier du Japon.
SPANSK:  Alcanfor, Alcanfor del Japon.
INDISK:  Kapur.
KINESISK:  Chang.
 
FAMILIE
Laurbærfamilien (Lauraceae). 
Illustrasjon hentet fra Köhler's Medizinal-Pflanzen (1887)
Kamfer avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE
Kamfertreet er et vakkert, eviggrønt tre som kan bli 1000 år gammelt. Omkretsen kan bli opp til 5 m og høyden ca. 40 m. Det har mange greiner som bærer klaser med små, gulgrønne blomster som etterfølges av svarte frukter.
 
UTBREDELSE
Hjemmehørende på de sørlige øyene i Japan og på Taiwan, hvor kamfertrær danner mektige skoger. Forekommer også viltvoksende i Kina, hvor treet dessuten ofte er plantet ved templer, på gravplasser og ved bosetninger. Dyrkes nå i tropiske og subtropiske strøk, særlig i følgende land: India, Sri Lanka, Egypt, Madagaskar, Sør-Europa og USA. Fremdeles er det Taiwan som er den største produsenten av naturlig kamfer, med Japan på andreplass.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Camphorae folia: Kamferblad. Camphorae lignum: Kamferved. Camphora: Kamfer. Kamfer framstilles ved destillasjon av stammer, greiner, røtter eller blad av kamfertreet. Man skiller mellom hvit kamfer, brun kamfer og gul kamfer. Disse ulike kvalitetene blir skilt fra hverandre under produksjonsprosessen. Det er bare hvit kamfer som er anvendelig medisinsk, de andre typene er for giftige. Kamfer kan også fremstilles syntetisk. Kamferolje er kamfer løst i olivenolje eller lignende, i flere ulike kvaliteter.
 
INNHOLDSSTOFFER
Bladene av kamfertreet inneholder ca. 1 %, og veden ca. 3 % kamferolje med 10-15 % 2-bornanon, populært kalt kamfer. Eterisk olje av hvit kamfer inneholder hovedsakelig cineol, pinen, terpinol, menthol og thymol, men ingen safrol. Brun kamfer inneholder opp til 80 % safrol og noen terpenoider. Gul kamfer inneholder hovedsakelig safrol, seskviterpener og seskviterpenalkoholer. Kamfer er et krystallinsk keton som er uløselig i vann, men som løser seg i alkohol og oljer.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Betennelseshemmende, smertestillende, antiseptisk, virushemmende, bakteriehemmende, urindrivende, slimløsende, stimulerende, hudirriterende, kløestillende, sirkulasjonsfremmende, svettedrivende, insektavskrekkende og immunstyrkende. Kamfer stimulerer sentralnervesystemet, men for høye doser virker narkotisk. Er en kraftig antioksidant.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Revmatiske smerter, muskelsmerter, leddbetennelser, nervesmerter, feber, influensa, forkjølelse, forkjølelsessår, frostknuter, hoste, bronkitt, bakterieinfeksjoner, hjertesykdommer, uregelmessig hjerterytme, kløe, diaré og hemoroider.
 
OMTALE AV KAMFER

Innledning

Det duftende trevirket fra kamfertreet har seilt verden rundt i århundrer i form av ofte vakkert bearbeidete skipskister. Treet er sterkt og varig, motstandsdyktig mot å bli ødelagt av salt luft og trespisende insekter, og kamferkister har på den måten beskyttet klærne til mang en sjømann.

I tidligere tider var det vanlig å ha en flaske kamferdråper i ethvert medisinskap. En dråpe ble tatt på en sukkerbit eller i litt honning, og ga umiddelbart en følelse av at hjertet ble styrket og luftveiene åpnet seg. Nå er innvortes bruk av kamfer frarådd, men som ingrediens i mange hudprodukter har det fremdeles sin misjon.

Slik utvinnes kamfer

Kamfer er et eksempel på en droge som man har fått fra forskjellige plantearter i århundrenes løp. Kineserne kjente allerede fra gammelt av kamfertreet, og brukte det til finsnekring og treskjæring, men de behersket ikke kunsten å utvinne kamfer. De hadde behov for kamfer til å balsamere lik, men dekket dette behovet ved å importere borneokamfer, som fremstilles av Dryobalanops aromatica. Dette treet tilhører en helt annen plantefamilie enn det ekte kamfertreet, og vokser i Indonesia. I middelalderen var borneokamfer også den eneste kamferen man kunne få i Europa. Det var folk fra Arabia som brakte kamferen fra kamfertreet til vår verdensdel.

I alle deler av kamfertreet er det sekretceller med en flyktig olje som i kontakt med luft blir til krystallnåler. Ved tidligere tiders utvinning av kamfer ble hele kamfertreet benyttet, og da helst trær som var minst 50-60 år gamle. Veden fra stamme, greiner og rot ble delt opp og destillert med vanndamp under lufttilgang. Destillasjonsproduktet man får, er en blanding av råkamfer og den flyktige kamferoljen. Den eteriske oljen fjernes ved pressing eller sentrifugering, og råkamferen renses ved sublimasjon. Den fraskilte kamferoljen, som inneholder safrol, eugenol, cineol og terpener, regnes som giftig og har bare teknisk anvendelse.

I våre dager er det utviklet en metode der man bruker bladene for å utvinne kamfer, og på den måten trenger man ikke å hugge ned trærne. De aromatiske bladene høstes tre til fire ganger i året, og de fargeløse kamferkrystallene som blir utvunnet blir eksportert til alle deler av verden. Utvinning av kamfer har foregått i Orienten i over 1000 år, men i dag kan kamfer lages syntetisk, og i USA er så mye som 75 % av kamferen som blir brukt syntetisk.

Ved destillasjon av kamferolje blir tre fraksjoner utskilt. Disse er kjent som hvit, brun og gul kamfer. Hvit kamfer er den letteste fraksjonen (laveste kokepunkt), en fargeløs til blekt gul væske med skarp, stikkende kamferlukt. Brun kamfer i den midterste fraksjonen. Gul kamfer, en blågrønn eller gulaktig væske, er den tyngste.

Brun og gul kamfer skal ikke brukes terapeutisk, verken innvortes eller utvortes. Hvit kamfer kan brukes med forsiktighet, særlig til hudpleie. Hvit og brun kamfer brukes imidlertid som utgangsmateriale for isolasjon av mange kjemikalier til parfymeindustrien, for eksempel safrol og cineol. Fraksjoner av hvit kamfer brukes dessuten som et løsningsmiddel i malings- og lakkindustrien, og som duftstoff i rensemidler, såper, desinfeksjonsmidler og husholdsartikler. I tillegg brukes det ved produksjon av celluloid, et hornaktig, elastisk og svært brennbart stoff som fremstilles av en blanding av nitrocellulose og kamfer.

Kamfer er best kjent som rene kamferkrystaller (f. eks. møllkuler), som tinktur (kamferdråper)  eller i oljeform der kamferkrystaller er blandet med peanøttolje eller olivenolje. Det giftige og potensielt kreftfremkallende stoffet safrol er normalt fjernet fra kommersielle kamferprodukter.

Tidligere tiders bruk av kamfer

Mange har opplevd å få en liten pose med kamfer rundt halsen for å lindre forkjølelser og andre luftveisplager. Kamferolje ble smurt på for å lette smertene av skrammer, sår, betennelser, gikt og revmatiske ledd, og ble tatt innvortes for å behandle hysteri, epilepsi og hjerteproblemer. I tillegg ble røyken brukt til behandling av astma, bronkitt, emfysem og et knippe andre luftveisplager.

Inntil rundt 1950 ble kamfer brukt som et sentralstimulerende middel. Kamferinjeksjoner var vanlig som nødhjelp og akuttmedisin, og ble gitt som behandling ved kollaps og besvimelse. Kamfer stimulerer åndedrettssenteret, og har derfor en tonifiserende (styrkende) effekt på sirkulasjonen, og en krampeløsende virkning på bronkiene. Seinere har vitenskapen funnet ut at langvarig eksponering av kamferdamp, og i enda større grad inntak av kamfer, kan forårsake forgiftninger, så i våre dager er kamfer stort sett begrenset til bruk i lotions og salver for å lindre overflatiske smerter og kløe. Hvit kamferolje, hvor de giftige innholdsstoffene i kamfer er fjernet, inngår i noen halspastiller og drops. Kamferdropsene som vi får kjøpt i våre dager, inneholder ikke kamfer, men er smaksatt med peppermynte.

Bruk av kamfer i våre dager

Kamfer fås nå primært som kamferolje. Den lages vanligvis ved å løse opp kamferkrystaller i olivenolje, peanøttolje eller en annen nøytral baseolje. Kamferolje finnes i kremer og salver som brukes ved revmatiske smerter, nevralgier, leddbetennelser, ømme muskler, forstuvinger, bloduttredelser, blåmerker og lignende. En spritløsning med kamfer kan dessuten være et godt middel mot kløe. Kamfer finnes også i produkter for å kjøle ned og friske opp verkende og illeluktende føtter. Kamfer er en av ingrediensene i det populære middelet "Svenskdråper".

Ved akutt eller kronisk lungebetennelse og bronkitt kan kamferolje, eller andre preparater som inneholder kamfer, gnis på halsen og over lungeområdet. Det kan også smøres direkte på hender og føtter for å behandle frostknuter, eller brukes på akner, sprukne lepper og forkjølelsessår.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Når det brukes som foreskrevet i produkter for utvortes bruk, er det liten sjanse for at kamfer kan gi uheldige reaksjoner, men det kan gi utslett hos særlig sensitive personer. Man bør ikke smøre på kamferholdige preparater mer enn tre til fire ganger om dagen. Overforbruk kan gi hudirritasjoner og medføre risiko for at kamfer absorberes av kroppen. Ikke smør kremer eller salver med kamfer i åpne sår eller på brannsår.

Kamferolje kan brukes utvortes ved forskjellige plager, men innvortes anvendelse blir frarådd da kamfer er temmelig giftig. Doser over 2 g er rapportert å være narkotisk, og inntatt i slike eller større mengder kan det forårsake oppkast, hjertebank, kramper, delirium, hallusinasjoner og død. Unngå kamferolje under svangerskap, og hvis du er epileptiker eller lider av astma eller høyt blodtrykk.

Kamfer kan virke som antidot for andre medisiner, og homeopater er spesielt opptatt av at kamfer (og mentol) ikke må anvendes sammen med homeopatiske preparater.

 
LITTERATUR
Alm, Torbjørn: Kamfer Cinnamomum camphora i folketradisjonen i Norge. Blyttia 65 (2007) s. 91-105.
Bartram, Thomas: Bartram's Encyclopedia of Herbal Medicine.  London, Robinson 1998.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Duke, James A.: Handbook of Medicinal Herbs. Boca Raton, Florida, CRC Press 2002.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hepburn, Bernie: Aromaapoteket.  Oslo, Hilt og Hansteen / Bokklubben Energica 1994.
Hobbs, Christopher: Herbal Remedies for Dummies.  Foster City CA, IDG Books Worldwide 1998.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Lawless, Julia: The Illustrated Encyclopedia of Essential Oils.  Shaftesbury, Element Books 1995.
McGuffin, Michael, Christopher Hobbs et.al.: American Herbal Products Association's Botanical Safety Handbook.  Boca Raton, Florida, CRC Press 1997.
Peirce, Andrea: The American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.  New York, William Morrow and Company, Inc. 1999.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Tierra, Michael: The Way of Herbs. New York, Pocket Books 1998.
Weiss, Rudolf Fritz & Volker Fintelmann: Herbal Medicine. Second edition, revised and expanded. Stuttgart, Thieme 2000.
 
INTERNETTSIDER
http://www.hear.org/starr/hiplants/images/thumbnails/html/cinnamomum_camphora.htm
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 30.04.2017