Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SKJØRBUKSURT   

SKJØRBUKSURT
Cochlearia officinalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Eiriksgress, ersgress, Finnmarkskål, kokleare, sjørbuksgras.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Cochlearia officinalis L.
Cochlearia anglica L.
Cochlearia fenestrata R. Br.

Arten skjørbuksurt er oppdelt i ulike underarter, hvorav tre er angitt å vokse i Norge. I den urtemedisinske litteraturen er det ikke skilt mellom disse underartene.

 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Skurbbetrássi.
SVENSK:  Skörbjuggsört, Skedört.
DANSK:  Læge-Kokleare, Kokleare, Skørbugsurt.
ISLANDSK:  Skarfakál.
FINSK:  Ruijankuirimo, Rohtokuirimo.
ENGELSK:  Scurvy grass, Common scurvy grass, English scurvygrass, Long-leaved scurvy-grass, Spoonwort.
TYSK:  Echtes Löffelkraut, Englisches Löffelkraut, Löffelkraut, Skorbutkraut.
FRANSK:  Cranson, Cranson officinal, Herbe au scorbut, Herbe aux cuillère.
SPANSK:  Coclearia.
 
FAMILIE
Korsblomstfamilien (Brassicaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av skjørbuksurt

BOTANISK BESKRIVELSE
Skjørbuksurt er en inntil 30 cm høy, vanligvis toårig urt med kjøttfulle (sukkulente), hjerteformede blad som sitter i en rosett. Disse rosettbladene er rundaktige til hjerteformede og har ganske lange stilker. Blomstene er rent hvite. De sitter i tette klaser og har fire kronblad. Fruktene er nesten kulerunde frøkapsler. Planten har en skarp smak og en sennepslignende lukt.
 
UTBREDELSE
Skjørbuksurt er viltvoksende langs kystene av Mellom- og Nordvest-Europa og i tempererte områder i Asia og Nord-Amerika. I Norge finnes skjørbuksurt på havstrand fra Østfold til Finnmark, og vokser særlig frodig i og omkring fuglefjell. Planten kan også finnes ved kilder i fjellet til ca. 800 moh.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Cochleariae herba: Rosettbladene, eller hele den overjordiske delen av planten er blitt brukt. Skjørbuksurt spises helst frisk, men kan også tørkes for seinere bruk. Plantene tåler streng kulde, og de saftige, friske, skarptsmakende bladene er spiselige hele året.

Skjørbuksurt er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens Legemiddelverk. Urten blir i våre dager sjelden eller aldri omsatt som medisin.

 
INNHOLDSSTOFFER
Glukosinoliater (glukoputranjivin, glukocochlearin, glukotropeolin, sinigrin og andre, som brytes ned til sennepsolje), tropanalkaloider (tropin og cochlearin), eterisk olje, bitterstoff, garvestoff, flavonoider, mineraler og opptil 0,25 % C-vitamin. Den flyktige oljen inneholder 94 % butylsennepsolje.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Antiseptisk, urindrivende, mildt avførende, utrensende og avgiftende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Skjørbuk, dårlig ernæring, kviser, sår i munnen, andre sår, revmatisme.
 
OMTALE AV SKJØRBUKSURT

Litt om plantens navn

Det latinske slektsnavnet Cochlearia kommer fra cochlear, som betyr skje, og viser til skje-formen på bladene. Artsnavnet officinalis betyr at planten kan anvendes som medisin. Skjørbuksurten har fått sitt norske navn fra bruken mot sykdommen skjørbuk. Navn på urten som dreier seg om skjørbuk finner vi igjen også i Sverige, Danmark, Tyskland og England.

Et middel mot skjørbuk

Skjørbuk skyldes mangel på C-vitamin i kosten, og var en vanlig sykdom i Nord-Europa til frem på 1800-tallet, i områder der tilgangen på frisk frukt og grønnsaker i lange perioder var dårlig. Sykdommen viser seg som blødende tannkjøtt, tenner som løsner, blødninger i muskelvev og senehinnene rundt leddene, blodmangel og tiltagende generell svakhet. Ubehandlet kan sykdommen føre til døden.

Skjørbuksurten inneholder mye C-vitamin, og med sin skarpe smak stimulerer den også appetitten. Urten var derfor et godt middel mot denne alvorlige sykdommen, og sammen med engsyre (Rumex acetosa) ble den tidligere brukt en god del, særlig i Nord-Norge og blant sjøfolk på lange reiser. I skriftlige kilder finnes det opplysninger om at folk i Finnmark på 1600-tallet la ned skjørbuksurten i tønner til vinterbruk, og de solgte også planten sørover i landet under navnet "Finnmarkskål". Hvis man tørker skjørbuksurten mister den mye av sin virkning som middel mot skjørbuk, noe som skyldes at C-vitaminet oksideres.

Skjørbuksurt mot andre plager

Skjørbuksurten har tidligere vært brukt også ved andre plager enn skjørbuk, som hemoroider og kolikk. Linné forteller om bruk av planten ved åndenød og lungeødem som følge av hjertesvikt. På 1600-tallet anbefalte den engelske legen Robert Turner skjørbuksurt brukt i øl som et middel mot ulike tilstander, inkludert feber.

I tillegg til å være en rik vitaminkilde, har skjørbuksurt antiseptiske, urindrivende og svakt avførende egenskaper. På samme måte som grønn engelskkarse (Nasturtium officinale), har unge planter av skjørbuksurt en generelt utrensende effekt, og kan inntas som en rensende og styrkende vårkur, noe som kan virke bra ved revmatiske plager.

Utvortes bruk

Påført utvortes er de knuste bladene blitt brukt til å hele sår. Saft av planten kan brukes som antiseptisk munnvann ved munnsår, og dessuten på kviser. Brukt på sår kan den positive virkningen tilskrives både sennepsoljen og garvestoffene i urten.

Skjørbuksurt som mat

Bladene av skjørbuksurt kan spises rå. Både på grunn av næringsinnholdet og fordi de har en skarp, sennepsaktig smak, kan de for eksempel tilsettes i små mengder i salater. Det er best å bruke skjørbuksurt frisk, men den kan også høstes om våren eller tidlig på sommeren og tørkes for seinere bruk. Særlig i Nord-Norge og i arktiske strøk har skjørbuksurt lang tradisjon som matplante.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Skjørbuksurt inntatt i for store mengder kan føre til skader på slimhinner og forårsake blødninger i mage, tarm og nyrer.

 

Flere bilder av skjørbuksurt
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hermansen, Pål: Kystens vakre vekster.  Oslo, Universitetsforlaget 1990.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Skard, Olav: Ville vekster - røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget 2003.
Torkelsen, Anna-Elise: I den grønne gryte.  Landbruksforlaget 1992.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.03.2016