Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > POKKENHOLT  

POKKENHOLT
Guaiacum officinale
 
ANDRE NORSKE NAVN
Guajaktre, lignum vitae ("livets tre"), lignum sanctum ("hellig tre"). 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Guaiacum officinale L.
Guajacum officinale L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Pockenholz, Guajakträd.
DANSK:  Pokkenholt, Pockenholz, Guajakved.
FINSK:  Guajakkipuu.
ENGELSK:  Guaiacum, Guajacum, Guaiac, Gauyacan, Pockwood, Lignum sanctum, Lignum vitae, Tree of life, Wood of life, Wood of resin.
TYSK:  Guajakbaum, Guajakholzbaum, Pockenholzbaum, Pockholz, Schlagenholz, Franzosenholzbaum.
FRANSK:  Bois de Gaiac, Bois de vie, Gayac.
SPANSK:  Guayaco, Guajacum, Palosanto.
 
FAMILIE
Zygophyllaceae.
Illustrasjonen er hentet fra Köhler's Medizinal-Pflanzen

BOTANISK BESKRIVELSE

Pokkenholt er et eviggrønt løvtre som normalt blir omkring 10 m høyt. Stammen er nesten bestandig krokete, barken grønnbrun og furet, og veden er svært tung, tett og bestandig. Pokkenholt er et av de hardeste treslagene som finnes og er tyngre enn vann. De omkring 9 cm lange, finnete bladene er mørkt grønne og har parvise ovale småblad. Blomstene er ca. 2,5 cm i diameter, stjerneformede og har en vakker blå farge. De produseres i store mengder og etterfølges av oransjegule, hjerteformede frøkapsler med to rom.

Også artene Guaranium sanctum, som vokser på Bahamas og i det sørlige Florida og Guaranium coulteri fra Mexico blir brukt på samme måte som pokkenholt som kilde for ”Lignum vitae” og guajakharpiks. Alle artene i slekta Guaiacum er truet i naturen og er oppført på CITES-listene. Det er derfor ikke tillatt å omsette materiale til medisinsk eller annen bruk fra viltvoksende trær.

 
UTBREDELSE

Pokkenholt er utbredt i Karibia og på nordkysten av Sør-Amerika. Treet vokser i tørre kystområder, men er nå sjelden i naturen, da treslaget har vært utnyttet intensivt i over 400 år. Trærne dyrkes derfor kommersielt og eksporteres enten som trevare eller i form av en harpiks som ekstraheres ved å varme opp tømmeret. Pokkenholt dyrkes også i utstrakt grad på grunn av de vakre blå blomstene, og Guaiacum officinale er nasjonalplanten for Jamaica.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Kjerneveden i stammene, og harpiksen som utvinnes av trevirket, benyttes som medisin. I farmasøytisk språkdrakt kalles kjerneveden av pokkenholt for Lignum vitae, Lignum guaiaci eller Lignum sanctum. Harpiksen kalles for Resina guaiaci. Trestammene kuttes opp etter behov, og stokkene eller sponet varmes opp for å ekstrahere harpiksen, som brukes i avkok, flytende ekstrakter og tinkturer. Barken på pokkenholttreet inneholder inntil 1 % eterisk olje med deilig duft.

Det homeopatiske middelet Guaiacum lages ved at harpiks fra treet trekkes i alkohol.

Pokkenholt (guajak) er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Trestammene av pokkenholt inneholder 20-25 % harpiks, som består lignaner (furoguaiacidin, guaiacin, furoguaiacin, tetrahydrofuroguaiacin A og B, furoguaiaoksidin og andre stoffer), harpikssyrer ((-)-guaiaretin, (-)-hydroguaiaretin, guaiacin og alfa- og beta-guaiaconinsyrer), terpenoider basert på oleanolinsyre (inkl. guaiagutin, guaiasaponin etc.), vanillin og en eterisk olje som inneholder guaiol, som ved vanndampdestillasjon kan omdannes til guaiazulen (en verdifull forbindelse i aromaterapien).

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Pokkenholt er en noe bitter, aromatisk urt som virker stimulerende på det perifere blodsystemet, er svettedrivende, urindrivende, mildt avførende, betennelseshemmende (skyldes guaiazulen i den eteriske oljen), krampeløsende, slimløsende, blodrensende, avgiftende og antirevmatisk. Harpiksen brukes i næringsmidler som en kraftfull antioksidant (en virkning som tilskrives alfa-guaiaconinsyren). Veden kan brennes som røykelse.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Tidligere var pokkenholt bruk som medisin mot syfilis, men denne bruken er i våre dager uaktuell. Ellers brukes pokkenholt til å stimulere det perifere blodomløpet og blir foreskrevet som et lindrende og beskyttende middel ved gikt, urinsyregikt, leddbetennelser og andre revmatiske lidelser. Videre anvendt ved herpes, tannpine, sår hals og infeksjoner i de øvre luftveier (da gjerne brukt i form av halstabletter).
 
OMTALE AV POKKENHOLT

Pokkenholt mot syfilis

Da spanjolene i 1493 vendte hjem fra Amerika etter å ha oppdaget en ny verdensdel, hadde de i lasten, blant mange oppsiktsvekkende nye ting, også med seg sykdommen syfilis. Fra begynnelsen av 1500-tallet spredte denne sykdommen seg raskt i Europa, bl.a. på grunn av de mange krigene med bruk av leiesoldater og flokker med soldathorer som fulgte med hærene. Sykdommen fikk navnet "den franske syke", og etter hvert også andre navn som "den veneriske syke" (oppkalt etter kjærlighetsgudinnen Venus). Da den nådde Østen, brakt dit av portugisiske sjømenn, ble den kalt "den portugisiske syke".

Legene hadde på 1500-tallet svært få midler til å behandle syfilis, da verken tradisjonelle pestmidler eller universalmidler som teriak og enhjørningshorn var til noen som helst hjelp. Hos europeerne var sykdomsforløpet av syfilis dessuten mye alvorligere enn hos indianerne. Dette fenomenet har man sett flere ganger seinere når en epidemisk sykdom plutselig ble påført en folkegruppe som ikke tidligere kjente til den (som for eksempel da meslinger kom til Grønland).

Fra 1508 kom det imidlertid en medisin med skip fra Karibia som skulle hjelpe mot sykdommen, nemlig guajaktre. Veden av dette treslaget fikk navnet Lignum sanctum (hellig ved) eller Lignum vitae (livets ved), men også navnet pokkenholt (etter det tyske Pockenholz) ble brukt. Dette fordi utslettet som syfilis gir i sitt sekundære stadium, på tysk kalles Pocken. De gule flekkene på treets gråbrune bark støttet troen på guajaktreets verdi ved syfilis (jfr. "signaturlæren" som bygger på prinsippet om at "likt helbreder likt"). Dette var det første legemiddelet som kom til i Europa fra "den nye verden", og det ble lovprist i mange skrifter. Særlig banebrytende var et arbeid utgitt i 1519 av legen Ulrich von Hutten. Her var det angitt hvordan denne nye medisinen skulle brukes. Arbeidet ble svært etterspurt og utkom i flere opplag og oversatt til mange språk. Huttens behandling besto i at pasienten skulle underkastes en kur som varte i 40 dager. Her skulle han innta store mengder av et sterkt og varmt avkok av guajakved. Pasienten skulle pakkes tett inn i varmt sengetøy, og rommet som den syke lå i skulle være svært varmt, slik at pasienten svettet kraftig. Dessuten skulle mengden mat reduseres til nær sultegrensen og magen skulle hver dag tømmes ved hjelp av et kraftig avføringsmiddel. I flere århundrer var denne kuren helt dominerende ved forsøkene på å kurere syfilis, dette til tross for at von Hutten ikke klarte å helbrede seg selv for sykdommen, men døde av den i 1523.

I 1905 ble det endelig fastslått at syfilis skyldes en bakterie, Treptonema pallidum. Det første effektive middelet mot den, salvarsan, ble fremstilt av den tyske kjemikeren Ehrlich i 1910. Med penicillinet, det første antibiotikum, fikk man i 1940-årene endelig et effektivt våpen mot syfilis.

Andre medisinske anvendelsesområder for pokkenholt

Guajakharpiks får man fra trestammer av både Guaiacum officinale og Guaiacum sanctum. Harpiksen utvinnes ved å sette trestokken på høykant og tenne på den i toppen. Da smelter harpiksen og renner ut fra et hull som er laget i den andre enden av stokken. Harpiksen selges i biter på størrelse med en valnøtt, eller i større blokker som lett lar seg brekke i stykker og gir glinsende og rene bruddflater. Pulverisert harpiks er grå, og må oppbevares i mørke glass, da eksponering for lys og luft gjør at den raskt blir grønn.

I Europa, særlig i Storbritannia, har harpiks av pokkenholt vært brukt mot revmatiske plager, noe som er effektivt fordi drogen virker betennelseshemmende og dermed kan lindre leddsmerter og hevelser. Urten virker også vanndrivende, avførende og svettedrivende, og øker utskillelsen av avfallsstoffer, noe som er gunstig ved urinsyregikt. Hvis pokkenholt brukes over lengre tid ved revmatoid artritt, kronisk revmatisme eller gikt, vil den kunne lindre smerten og betennelsen, og gi færre anfall. Ved bruk mot slike plager, kan pokkenholt kombineres med bukkeblad (Menyanthes trifoliata), mjødurt (Filipendula ulmaria) og sellerifrø (Apium graveolens).

I tillegg til å bruke harpiksen innvortes, har det, på grunn av den lokalbedøvende virkningen og at harpiksen stimulerer blodsirkulasjonen lokalt, vært vanlig å massere harpiks eller tinktur av pokkenholt på revmatiske ledd og hudplager. Harpiks eller tinktur av pokkenholt kunne også smøres på veneriske byller og betente sår, eller has på en bomullsdott som ble lagt på en tann ved tannverk. Likeså kunne middelet anvendes på utbrudd av herpes simplex.

Videre kan harpiksen, tinkturen eller et avkok av veden brukes innvortes ved sår hals og kroniske infeksjoner i de øvre luftveier. Stoffet guaiazulen i den eteriske oljen fra pokkenholt har lignende betennelsesdempende virkning som chamazulen. Vanlig dosering ved innvortes bruk av pokkenholt er 1-2 g pulverisert trevirke som får småkoke i vann i 15-20 minutter før urten siles fra (eller tilsvarende mengde som ekstrakt eller tinktur), inntatt tre ganger daglig.

Harpiks av pokkenholt ble introdusert i London Pharmacopoeia i 1677, men medisinen ble gradvis fjernet og var på 1700- og 1800-tallet stort sett bare brukt som en ingrediens i vanlige "blodrensende" urteblandinger. Kjemien til trevirket av pokkeholt er godt kjent, men bortsett fra en bekreftelse på at pokkenholt har en betennelseshemmende virkning, er få farmakologiske eller kliniske forsøk gjennomført med urten. Planten har i våre dager derfor liten medisinsk anvendelse.

Annen bruk av pokkenholt

Harpiks av pokkenholt blir brukt til å smaksette ulike produkter, for eksempel tyggegummi, og da den er en kraftig antioksidant kan den tilsettes matoljer og andre fettstoffer for å bedre holdbarheten.

Pokkenholt har et svært hardt, tungt og holdbart trevirke. Veden er tyngre enn vann og pokkenholt har vært brukt til treskjæring og til produksjon av bl.a. reimskiver, mortere, linjaler og bowlingkuler.

Pokkenholt som homeopatisk medisin

Det homeopatiske middelet Guaiacum brukes mest ved alvorlige giktiske eller revmatiske leddsmerter (særlig i håndleddene), ved leddgiktsmerter med hevelse, og ved spenning i musklene. Middelet gis også ved voksesmerter hos barn. De personene som Guaiacum passer best for, er trangsynte og ofte gjenstridige, overkritiske og lite fleksible. Denne mentale stivheten gjenspeiler seg som stivhet i leddene.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Bivirkninger er ikke registrert ved bruk i anbefalte terapeutiske doser. Lignanene i treet kan imidlertid være allergifremkallende og forårsake hudutslett. Det anbefales at personer med allergi, som er hypersensitive, eller som har akutte betennelsestilstander, unngår urten. Unngå også bruk av urten under graviditet og amming. Inntak av høye doser kan forårsake kolikk, diaré og andre fordøyelsesplager.

 

LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Handbook of Medicinal Herbs. Boca Raton, Florida, CRC Press 2002.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Nielsen, Harald: Eksotiske Lægeplanter og Trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1980.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 12.06.2015