Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BULMEURT  

BULMEURT
Hyoscyamus niger
 
ANDRE NORSKE NAVN
Villrot, svinebønne, fallurt, søvngras, hønebane, tannverksgras.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Hyoscyamus niger L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Eaibmegálla.
SVENSK:  Bolmört.
DANSK:  Bulmeurt.
FINSK:  Hullukaali, Pihahullukaali.
ENGELSK:  Henbane, Hogbean.
TYSK:  Schwarzes Bilsenkraut, Bilsenkraut.
FRANSK:  Jusquiame, Jusquiame noire.
SPANSK:  Veleño negro.
 
FAMILIE
Søtvierfamilien (Solanaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av bulmeurt

BOTANISK BESKRIVELSE

Bulmeurt er en ettårig eller toårig, 25-100 cm høy, grov, mykt hårete og klebrig urt med en stram og ubehagelig lukt. De lysegrønne, hårete bladene er ovale eller avlangt eggformede, med buktet-tannet kant. Overvintrende (toårige) planter blir opptil 1 m høye og blomstrer i mai og juni, mens ettårige planter gjerne er lavere og blomstrer fra juli til september. Blomstene sitter i lange, ensidige kvaster, og er støttet av høyblad som faller av ved fruktmodningen. Blomsterkronen er 5-lappet og har en skittengul farge med et nett av fiolette årer. Frukten er en lokk-kapsel som er omgitt av det krukkeformede begeret som har en stiv krage øverst. Disse frøkapslene sitter på samme side av stengelen, og når de blir modne og harde kan de se ut som en rad store tenner. En enkelt plante kan produsere opptil 8000 frø. Alle delene av bulmeurtplanten er ekstremt giftige. Bulmeurt kan neppe forveksles med noen annen norsk plante.

 
UTBREDELSE
Bulmeurt stammer trolig fra middelhavsområdet og det vestlige Asia, men finnes nå utbredt over store deler av Europa, Asia og Nord-Afrika. Arten er introdusert og naturalisert i Nord-Amerika, Brasil, Australia og andre steder. I Norge er bulmeurt funnet på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til Sogn, og ellers med noen spredte forekomster nord til Troms. Fra middelalderen og utover ble bulmeurt dyrket som medisinplante i klosterhager, og kan også i våre dager opptre ved klosterruiner. Da frøene kan beholde spireevnen i flere hundre år, vil planten kunne dukke opp igjen på slike historiske steder ved mindre omkastninger av jordlagene. Bulmeurt kan ellers finnes på veikanter, avfallsplasser, brakkmark og ved bebyggelse.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hyoscyami folium: Blad av bulmeurt. Hyoscyami semen: Frø av bulmeurt. Det er primært bladene som anvendes i medisinen, men frøene har også til en viss grad blitt brukt. Bladene blir samlet fra blomstrende planter, og på grunn av plantens giftighet bør man bruke hansker under innsamlingen. Bladene fra både den ettårige og toårige planten kan brukes, men blad toårige planter anses som de beste. Bladene må tørkes raskt, og tørkede blad må ha en grågrønn farge for å være av god kvalitet. Frøene samles rett etter at de er blitt modne i august. De har samme virkning som bladene, men sies å virke 10 ganger så kraftig. Bulmeurtdroger må oppbevares atskilt fra andre urter. Husk at bulmeurt er en dødelig giftig plante som bare må håndteres av profesjonelle og aldri brukes til selvmedisinering.

Det homeopatiske middelet Hyoscyamus lages av bulmeurt ved at hele den friske planten i blomst finhakkes og får trekke i alkohol i ti dager, før væsken filtreres og potenseres.

Bulmeurt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og har omsetningsrestriksjoner.
 
INNHOLDSSTOFFER

De viktigste virkestoffene i bulmeurt er de meget giftige tropane alkaloidene hyoscyamin (hovedstoffet), hyoscin (= scopolamin) og atropin. Hyoscyaminet omdannes til bl.a. atropin når urten tørkes. Alkaloidene forekommer i konsentrasjoner på totalt 0,045-0,14 % av tørrvekten i bladene og opptil 0,3 % i frøene. Stoffene hyoscyamin og hyoscin finnes også i andre medlemmer av søtvierfamilien, men bulmeurtens forholdsvis høye innhold av hyoscin gir denne urten en mer spesifikt beroligende virkning enn slektningene piggeple (Datura stamonium) og belladonnaurt (Atropa belladonna). I bulmeurt finnes ellers bl.a. flavonoider, bitterstoff, garvestoffer, slimstoff, aminer (kolin m.fl.), albumin, kalsiumoksalat og kaliumnitrat. Frøene inneholder i tillegg til hyoscyamin og hyoscin også omkring 20 % fet olje.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Smertestillende, krampeløsende, beroligende, avslappende, mildt urindrivende, sekresjonsnedsettende, hostestillende, hallusinogen og pupilleutvidende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

I standardiserte og nøye tilpassede doser brukes bulmeurt eller isolerte alkaloider fra urten innvortes i kombinasjonsprodukter mot astma, kikhoste, bronkitt, reisesyke, Menieres sykdom, Parkinsons sykdom, skjelvinger ved senilitet, tarmkramper ved bruk av kraftige avføringsmidler, magesår, oppkast, nyrestein og som en beroligende pre-operativ medisin. Utvortes ved nevralgier, leddsmerter, revmatiske smerter og smerter i tenner.

Det homeopatiske middelet Hyoscyamus brukes ved følelsesmessige problemer, sjalusi, mistenksomhet, forfølgelsesvanvidd, krampaktig hoste, kramper, epilepsi og Parkinsons sykdom.

 
OMTALE AV BULMEURT

Tradisjonell bruk av bulmeurt

Bulmeurt har vært brukt som medisin siden oldtiden, og har vært ansett som en magisk urt som kunne brukes som kjærlighetsmiddel, hallusinogent stoff og ingrediens i heksesalver. Urten var et av oldtidens og middelalderens sovemidler, og i større doser kunne den fungere som et våpen for giftmordere.

Alkaloidene i bulmeurt kan tas opp gjennom huden, og urten var en av de viktigste ingrediensene i de beryktede heksesalvene. Heksene gned inn et kosteskaft med bulmeurtsalven og satte seg skrevs på skaftet slik at giftstoffene ble tatt opp på de tynnhudete partiene i endetarm og vagina. Rusen som oppleves ved bulmeurtforgiftning innledes ofte med en svevende følelse, og det kan være forklaringen på heksa som flyr på kosteskaftet. Seinere oppleves sterke drømmer, ofte av erotisk natur. Disse drømmene kan visstnok være svært naturtro, slik at heksene faktisk trodde de hadde opplevd det i virkeligheten. Det gjorde at inkvisisjonens folk lett kunne presse tilståelsene ut av de stakkars kvinnene, og fikk dermed påskudd for å kunne brenne dem på bålet.

Når bulmeurtfrø ble brukt mot tannpine, skjedde det ved at frøene ble lagt på glør eller en varm metallplate, og røyken ble ledet til den vonde tannen gjennom en trakt. På grunn av varmen sprakk frøskallet og det kom til syne en liten gulhvit kime som så ut som en mark. Man trodde at det var denne marken som hadde forårsaket tannpinen, og når den kom ut forsvant smerten, noe som i virkeligheten skyldtes den lette narkotikarusen som bulmeurtdampen frembrakte. Som alternativ kur ved tannpine kunne man stappe frøene direkte i hulltanna.

Terapeutisk bruk av bulmeurt

De viktigste anvendelsesområdene for bulmeurtblad og det isolerte stoffet hyoscyamin er knyttet til midlenes beroligende, smertestillende og krampeløsende virkning. Bulmeurt blir brukt spesifikt mot smerter i urinveiene, spesielt på grunn av nyrestein, men kan også gis mot kramper i tarmene som kan oppstå ved bruk av kraftige avføringsmidler. Den beroligende og krampeløsende effekten gjør den til et verdifullt middel ved Parkinsons sykdom, hvor den lindrer skjelvinger og stivhet i tidlige stadier av sykdommen. Urten har også vært brukt som sovemiddel, ved revmatisme, mot tannpine og nervøse forstyrrelser som mani og hysteri.

På grunn av den hostestillende og sekresjonsnedsettende virkningen er bulmeurt også blitt brukt mot bronkitt. Siden stoffet hyoscyamin har bronkieutvidende virkning, ble bladene tidligere røykt som behandling av astma, på samme måte som belladonnaurt (Atropa belladonna) og piggeple (Datura stramonium). I dagens medisin brukes stoffet hyocin (= scopolamin) i sjøsyketabletter og for å roe pasienter før operasjoner.

Man kan lage en bulmeurtolje ved å la knuste blad av planten få trekke i alkohol, for så å blande den sterke tinkturen med olivenolje og varme opp blandingen i vannbad slik at alkoholen fordamper. Utvortes kan bulmeurtolje dryppes i øret ved øreverk, eller smøres på huden for å lindre nervesmerter, isjias, leddbetennelser og revmatiske smerter. Man kan også knuse friske bulmeurtblad og bruke dem som omslag på de smertefulle stedene.

Brukt i øyendråper vil de giftige alkaloidene hyoscyamin og atropin frambringer en utvidelse av pupillen, og bulmeurt kan på tilsvarende måte som belladonnaurt (Atropa belladonna) benyttes for å forberede øyet for undersøkelser eller operasjon. Slike øyendråper skader ikke øyet.

Bulmeurt som homeopatisk middel

Det homeopatiske middelet Hyoscyamus brukes mot følelsesmessige forstyrrelser og atferdsvansker, f.eks. sjalusi, mistenksomhet og forfølgelsesvanvidd. Det kan også gis mot tørr, krampaktig hoste, epilepsi og andre tilstander karakterisert av ufrivillige rykninger, trekninger og kramper. I noen tilfeller kan middelet gis mot schizofreni og Parkinsons sykdom.

Forgiftninger med bulmeurt

Bulmeurt er en farlig giftplante, og barn har blitt forgiftet av å ha fått i seg frø av planten. 20-30 frø er angitt som dødelig dose for et barn, mens 100-150 frø kan ta livet av en voksen person. Stoffet hyoscyamin er en narkotisk gift som virker kraftig på nervesystemet. Symptomer ved forgiftning kan omfatte svimmelhet, kvalme, tørre slimhinner i munnen, vanskeligheter med å svelge, unaturlig opprømthet, utvidede pupiller, feber, synsforstyrrelser med hallusinasjoner (ofte med erotisk innhold), raskere puls og åndedrett, stigende blodtrykk, kramper, stumhet og trang til ro og søvn. Ved alvorlig forgiftning kan man dø av hjertesvikt eller åndedrettslammelse. Behandling ved forgiftning omfatter fremkalling av brekninger, magespyling og inntak medisinsk kull. Blir man forgiftet av bulmeurt, bør man snarest mulig bringes til lege eller sykehus.

Anvendelse og dosering

Standardisert bulmeurtpulver (som inneholder 0,5-0,7 mg total alkaloid) og rent hyoscyamin blir brukt. Anbefalt daglig dose er 3 g pulver (1,5-2,1 mg totalt alkaloid), med maksimum enkeltdose på 1 g pulver (0,5-0,7 mg total alkaloid).

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Bulmeurt er en dødelig giftig plante som ikke må brukes til selvmedisinering. Enhver behandling med bulmeurt eller isolerte alkaloider fra urten må bare utføres av kyndig helsepersonell. Bulmeurt må ikke brukes ved bl.a. hjertearytmi, grønn stær, urinretensjon på grunn av forstørret prostata, forstoppelse, og under graviditet og amming.

 

Flere bilder av bulmeurt
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Gruenwald, Joerg, et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Hansen, Harold A.: Heksens Urtegård.  Gyldendal, 1976.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 8.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 01.11.2016