Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > MESTERROT   

MESTERROT
Peucedanum ostruthium
 
ANDRE NORSKE NAVN
Meisterrot, embetsgras.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Peucedanum ostruthium (L.) Koch
Imperatoria ostruthium L.
Peucedanum officinale L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Mästerrot.
DANSK:  Mesterrod, Storskærm.
FINSK:  Rohtosuoputki.
ENGELSK:  Masterwort.
TYSK:  Meisterwurz, Kaiserwurz, Gebräuchlicher Haarstrang.
FRANSK:  Benzoin Francais, Impératoire Peucédan ostruthium, Peucédan ostruthium.
SPANSK:  Imperatoria romana, Servato.
 
FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av mesterrot

BOTANISK BESKRIVELSE
Mesterrot er en flerårig skjermplante som blir 30-80 cm høy. Planten har en grov jordstengel med melkesaft og ofte med utløpere. De nedre bladene er glatte og temmelig tykke, dobbelt 3-koplede med langstilkete småblad som er eggrunde med ujevn dobbelt sagtagget kant. De øvre bladene er kortere, med oppblåste hinneaktige slirer som er rødaktige og har ører øverst. Blomsterskjermene er store med mengder av hvite eller rødaktige blomster. Fruktene er runde, gulbrune med bred, lysegul vingekant. Mesterrot har en kraftig, selleriaktig lukt, men smaken er noe besk.
 
UTBREDELSE
Hjemmehørende i Alpenes skogtrakter, samt i Asia. Planten ble innført til Norden av munker i middelalderen, da den var en høyt verdsatt medisinplante. Her i landet kan man finne mesterrot i enger, grøfter og veikanter i Sør-Norge, dit den vanligvis er spredt fra gamle hager. Arten regnes som sjelden i Norge i våre dager, og de gjenværende forekomstene av planten er verdifulle kulturminner.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Jordstenglene (rhizomene) fra ville planter samles vår eller høst og tørkes for seinere bruk. De ble tidligere regnet nærmest som et universalmiddel. Uttrekk lages ved å bruke en teskje tørket rot som får trekke i kokende vann i 10-20 minutter.

Mesterrot er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER
Jordstengelen inneholder en kamferlignende eterisk olje med 95 % terpener (limonen, fellandren, α-pinen og seskviterpen). Dessuten organiske syrer, gummi, garvestoffer, harpiks, furanokumarinderivater og metoksykumariner.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Roten er aromatisk og bitter, og virker appetittstimulerende, magestimulerende, fordøyelsesfremmende, krampeløsende, betennelseshemmende, svettedrivende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, slimløsende og feberdempende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Appetittløshet, dårlig fordøyelse, diaré, magetarmkatarr, tarmgass, kolikk, forkjølelse, astma, bronkitt, menstruasjonsplager, feber, revmatiske plager, nyrestein, blærestein, ødemer, sår og skader.
 
OMTALE AV MESTERROT

Tradisjonell bruk av mesterrot

Mesterrot er omtalt som medisinplante allerede i tidlig middelalder. Urten synes å ha vært ukjent i den greske legekunsten, sannsynligvis fordi mesterrot ikke vokste i datidens Hellas. Det latinske navnet Peucedanum betyr "bitter" og henviser til plantens innhold av bitterstoffer. Planten har sin hovedutbredelse i Alpene, og det tyske navnet Meisterwurz er opphavet til det norske navnet på planten. Navnet mesterrot viser at denne planten tilhørte Mesteren (Gud). Med sin kraft kunne den drive djevelen, troll og hekser på flukt.

I Tyskland ble mesterrot ansett for å ha stor legende kraft, og fra De Bayerske alpene er det kjent at roten ble brukt mot kolikksmerter og bladene som omslag på saktegroende sår. Hildegard av Bingen (1098-1179) skal ha sett på mesterrot som et av de mest betydningsfulle universalmidler mot febersykdommer. Hun anbefalte å knuse roten og legge den på en krukke, helle på vin og la det stå og trekke over natten. Om morgenen skulle blandingen siles og tilsettes mer vin. Ved forkjølelse kunne doseringen være et snapsglass av mesterrotvinen tre ganger om dagen i tre til fem dager. Også i avskrifter etter den danske urtebokforfatteren Henrik Harpestreng (som levde på 1300-tallet), står det at roten ble knust i vin og drukket mot leversykdom, gulsott, hoste og spedalskhet. Blandet i eddik, renset den hodet for "vond væske". Henrik Smith brukte mesterrot som urindrivende middel og mot vatersott. Han skriver dessuten om planten at den "hjelper den kalde, døde mann opp i salen igjen". Simon Paulli (1648) anbefalte roten som tyggemiddel mot den fryktelige pesten, og saften av den friske roten på byller.

Også i andre urtebøker fra 1500-tallet og fram til 1700-tallet står det mange lovord om urtens legende egenskaper. Den ble ansett som et universalmiddel ved febersykdommer, som slimløsende og urindrivende middel, dessuten virket den menstruasjonsfremmende og svettedrivende, noe bl.a. Carl von Linné skriver om. Mesterrot kunne brukes ved forgiftninger, nyrestein, isjias, magekramper, tarmgass, menstruasjonssmerter og utvortes på saktegroende sår.

Mesterrot som medisinplante

I nyere tid har nok mesterroten vært mer anvendt i veterinærmedisinen enn i folkemedisinen. Fra England rapporteres det at urten ble brukt som styrkemiddel for syke kalver og for å fremme melkeproduksjonen hos kyr. Dessuten ble den brukt mot såre jur hos kyr. Fra Sverige finnes det opptegnelser som viser at mesterrot ble brukt til kyr og hester med manglende matlyst.

Mesterrot er en aromatisk, bitter urt som virker varmende på sentrale områder av kroppen. I den grad urten brukes i våre dager, er det mest som en appetittvekker og et styrkemiddel for magen. Den øker utsondring av fordøyelsesvæsker, noe som virker generelt stimulerende på fordøyelsen. Det gir mindre luft i tarmene og minsker dermed følelsen av oppblåsthet, demper diaréer og løsner kramper i mage og tarmer. Mesterrot brukes iblant også for å lindre smertefulle menstruasjoner, og mot kroniske luftveislidelser med slimdannelser. Urten inneholder flere aktive innholdsstoffer som bidrar til den betennelseshemmende og krampeløsende virkningen ved sykdommer i luftveiene og magetarmkanalen.

Mesterrot har tilsvarende virkning som kvann (Angelica archangelica), men synes ikke å ha noen fortrinn framfor kvannen, og det er kanskje en av grunnene til at planten ikke lenger er i nevneverdig bruk i urtemedisinen. Med bakgrunn i den utstrakte bruken i eldre tider, er det imidlertid en plante som burde vært bedre undersøkt med moderne forskningsmetoder.

Mesterrot i matlagingen

Hele planten kan brukes som krydder, men det er bladene og blomstene som har den mildeste smaken. Den kan brukes på samme måte som løpstikke (Levisticum officinale) i supper. Bladene kan i små mengder også brukes i salater og som grønt dryss. Røtter og frø kan tørkes og pulveriseres og brukes som en slags peppererstatning, og det sies at de smaker skarpere enn pepper. Rota kan anvendes som smaksetter av snaps og likører.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Skadelige bivirkninger er ikke kjent når mesterrot brukes i anbefalte terapeutiske doser. Hvis urten påføres huden, kan det fremkomme allergiske reaksjoner hvis huden samtidig utsettes for sollys, noe som skyldes furanokumarinene. En tilsvarende fototoksisk reaksjon kan forekomme ved berøring av kvann (Angelica archangelica) og noen andre planter i skjermplantefamilien, særlig bjørnekjeks-artene  (Heracleum spp.).

 

Flere bilder av mesterrot
LITTERATUR
Allen, David E. & Gabrielle Hatfield: Medicinal Plants in Folk Tradition. An Ethnobotany of Britain & Ireland. Portland / Cambridge, Timber Press 2004.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Svanberg, Ingvar: Människor och växter.  Stockholm, Bokförlaget Arena 1998.
Weiss, Rudolf Fritz & Volker Fintelmann: Herbal Medicine. Second edition, revised and expanded. Stuttgart, Thieme 2000.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 01.03.2016