Gran finnes utbredt gjennom Russland, Nord-Europa og Mellom-Europa, men utbredelsen strekker seg så langt sørover som til fjellområdene på Balkan. I Nord-Europa vokser gran både på fjellet og i lavlandet, mens treslaget i Mellom-Europa hovedsakelig finnes i fjellområdene. Hovedutbredelse ligger i Baltikum, Russland og Norden, men gran er også introdusert i områder utenfor artens naturlige utbredelsesområde, og blir gjerne brukt som prydtre i hager. I Norge er gran vanlig på Østlandet og Sørlandet. Viltvoksende gran er sjelden på Vestlandet, men fra Trøndelag og nordover til Nord-Rana og Saltdal er grana skogdannende, og i nord finnes den også på vestsiden av fjellene. I Nord-Norge er det naturlig granskog i Nordreisa, Karasjok og Sør-Varanger. På Østlandet er gran skogdannende opp til ca. 1000 moh., og enkeltindivider kan gå så høyt som til 1350 moh. Gran liker fuktig jord og relativt høy luftfuktighet, og er et svært frostherdig treslag.

Innholdsstoffene (særlig den eteriske oljen) i grannåler gjør at de har følgende egenskaper: Aromatisk, svettedrivende, urindrivende, galledrivende, desinfiserende, antiseptisk, antimikrobiell, blodrensende, beroligende, styrkende, slimløsende (virker på sekresjonen i bronkiene), hostebefordrende, astringerende og hudirriterende.

Luftveisinfeksjoner, hoste, bronkitt, heshet, forkjølelse, influensa, skjørbuk, dårlig blodsirkulasjon, muskelsmerter, revmatisme, nervesmerter, utmattelse, munnsår, trøske, byller, verkefinger og sår.

De vide granskogene som i dag særpreger store deler av Norge er en ung naturtype. Grana var det siste treslaget som invaderte landet etter istiden, en innvandring som startet opp for ca. 2500 år siden. Den kom østfra, og på den skandinaviske halvøya er det bare i Trøndelag og Nordland at grana har rukket å spre seg helt ut til Atlanterhavskysten ved egen hjelp. I dag er grana utvilsomt det økonomisk viktigste treslaget vi har her i landet. Det er industrien som i hovedsak sørger for å utnytte denne viktige ressursen, og det er tømmeret som er det verdifulle. Opp gjennom tidene har folk imidlertid visst å utnytte gran til medisinske formål, hovedsakelig utvortes i badepreparater og til inhalasjon.

Gran har vært brukt som både mat og medisin

De friske, lysegrønne skuddene som grana har om våren inneholder en eterisk olje og mye vitamin C, og har vært brukt som middel mot skjørbuk. Det blir påstått at soldatene til Karl den 12. skal ha drukket avkok av friske granskudd for å kurere seg for skjørbuk da de beleiret Moskva. Å få i seg nok vitamin C var også viktig for å motstå infeksjonssykdommer. Det var særlig barn som spiste disse nyskuddene, som trolig kunne være et viktig vitamintilskudd i et ellers ensidig kosthold.

I folkemedisinen har granskudd vært brukt som et blodrensende, beroligende og styrkende middel. Saft eller urtete av granskudd er kjent for å være slimløsende ved kraftig hoste og luftveisinfeksjoner som forkjølelse, influensa og bronkitt, men ble også drukket mot mageplager. De ferske skuddene ble gnidd på huden ved muskelsmerter og revmatisme, eller man lagde et varmtvannsuttrekk av skuddene som ble tilsatt badevannet for å stimulere blodsirkulasjonen, for behandling av fysisk og nervøs utmattelse, og som støttebehandling under rekonvalesensen etter infeksjonssykdommer. Bad med granbaravkok kunne også være gunstig til behandling av hjerte- eller ryggsmerter (særlig de som forårsakes av nyrene), søvnløshet, urinsyregikt, revmatisme, nervøse anfall og betent hud. Omslag og plaster ble laget av grankvae, og brukt til behandling av kutt, verkesår, opphovninger og insektstikk. Granens medisinske virkning kan forklares gjennom et høyt innhold av sammentrekkende garvestoffer og eterisk olje med slimløsende, desinfiserende og hudirriterende egenskaper.

Kvae av gran

Kvae er en tykk, klebrig løsning av harpiks og terpentin som blir hard når den eksponeres for luft. Tidligere skar folk kvae av gran for å ha noe å tygge på når de var ute i skog og mark, men dette praktiseres lite i våre dager. Først smaker kvaen litt terpentin, men etter noe tygging kan den bli en fin tyggegummi med smak av skog. Når kvaen er blitt stiv, har terpentinen fordampet. Det går også an å fjerne terpentinen fra den myke kvaen ved å brenne den over en skål med vann. Det som drypper ned i skålen er ren harpiks som kan tygges. For at harpiksen skal være god, må den være søt, klar og ikke for gammel.

Grankvae kan kalles "skogens tyggegummi", og å tygge på kvae var tidligere et råd ved dårlige tenner. Kvaen inneholder kraftig bakteriedrepende og blekende stoffer som gjør at tennene blir hvite. Ved tannpine praktiserte man ellers å hugge en øks i et grantre for å mane tannpinen over på treet. Hvis det da kom ut harpiks, var det tegn på at tannverken hadde gått over på treet. Man tygde også kvae mot munnsår og trøske, eller når man satt i kirken for ikke å sovne under lange gudstjenester.

Granas harpiks ble i eldre tider også mye brukt som middel for sårheling. Tradisjonene er her forskjellig i ulike landsdeler. En metode var å tygge harpiksen til den ble myk og bruke den som en salve direkte på byller og verkefingre for å trekke ut verken. Man kunne også legge den direkte på sår som hadde vanskelig for å gro, og da brukte man gjerne det fineste, innerste laget av bjørkenever som plaster. Man kunne også koke kvaen sammen med sauetalg, fløte eller smør, og etterpå sile massen gjennom en klut. Blandingen ble gjerne smurt på et tøystykke, og dette "plasteret" ble lagt som omslag på såret. Det virker effektivt som grosalve, samtidig som det hjelper til å holde såret mykt. Man kan også bruke salven som leppepomade ved såre leppe.

Eterisk olje av gran

En eterisk olje kan utvinnes ved vanndampdestillering av unge greiner og nåler av vanlig gran, men andre gran- og edelgranarter kan også brukes. Granbaroljen har en kraftig duft og den anvendes i kosmetikk og parfymer som skal ha duft av barskog. Medisinsk kan eterisk olje av gran som er fortynnet i en baseolje smøres på huden for å bedre blodsirkulasjonen og lindre revmatiske plager og muskel- og nervesmerter. Den eteriske oljen har astringerende, desinfiserende og slimløsende virkning, og bidrar til å minske slimproduksjonen i luftveiene når denne er altfor kraftig. Ved betennelser i de øvre luftveier, som forkjølelse, bronkitt og hoste på grunn av tykt slim i bronkiene, kan man bruke eterisk granolje i et liniment på brystet, eller tilsette noen dråper av oljen til et kar med kokende varmt vann og inhalere dampen.

Det er ingen rapporter om kontraindikasjoner eller bivirkninger når granskudd blir brukt i fornuftige doser til mat og medisin. Den eteriske olje fra gran regnes som trygg å bruke utvortes, men inntak av større mengder eterisk olje kan gi alvorlige nyreskader og en sentralstimulerende virkning på hjernen. Personer med astma eller kikhoste bør ikke bruke granbarolje.

Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.