Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > EIK  

EIK
Quercus robur (SOMMEREIK)
Quercus petraea (VINTEREIK)

Det finnes to arter av eik i Norge. Av disse er sommereik den vanligste, og det er denne arten som det normalt henvises til i urtemedisinsk litteratur. Opplysningene nedenfor dreier seg derfor om sommereik, men medisinsk er det ikke forskjell på de to artene. I Nord-Amerika brukes hviteik (Quercus alba) på tilsvarende måte som sommereik anvendes i Europa.

VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER PÅ SOMMEREIK:
Quercus robur L.
Qurecus pedunculata Ehrh.
Quercus pubescens Willd.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER PÅ VINTEREIK:
Quercus petraea (Matt.) Leib.
Quercus sessiliflora
Quercus sessilis
 
NAVN PÅ SOMMEREIK PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Skogsek, Ek, Vanlig ek, Sommarek, Stjälkek.
DANSK:  Almindelig eg, Rød-eg, Stilkeg, Eg.
ISLANDSK:  Sumareik.
FINSK:  Tammi, Metsätammi, Kesätammi.
ENGELSK:  Oak, Common oak, Common red oak, Pedunculate oak, English oak, French oak, Tanner's bark.
TYSK:  Sommer-Eiche, Stiel-Eiche, Steineiche, Eiche.
FRANSK:  Chêne pédonculé.
SPANSK:  Roble albar.
 
FAMILIE
Bøkefamilien (Fagaceae).

Begge bildene viser sommereik

Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av sommereik
Sommereik avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

I Norge har vi to arter av eik, sommereik (Quercus robur) og vintereik (Quercus petraea). Sommereik blir vanligvis et større tre enn vintereik, og de skilles ved at vintereik har stilkete blad mens sommereik har bladplata rett på greina. Hos nøttene er det omvendt; vintereikas nøtter sitter rett på greina, sommereikas nøtter er stilkete. Disse to artene er ikke alltid lette å skille fra hverandre i områder hvor begge finnes, da de kan krysse seg med hverandre og danne mellomformer. Eik er det treslaget hos oss som oppnår lengst levealder og som bruker lengst tid fra det dør til alt trevirke er borte.

Trær av sommereik kan i Norge bli rundt 30 m høye, få en stammeomkrets på inntil 10 m, og bli rundt 1000 år gamle. De har en vid krone (jfr. eiketreet i logoen til sparebankene), knudrete greiner, og først glatt, men seinere oppsprukket bark. Bladene er avlange og bredflikete, matte og læraktige, og har korte (2-7 mm lange) bladstilker. De har hjerteformet til avrundet basis, som har tilbakebøyde kanter eller ører. Bladundersiden er glatt eller spredt håret. Bladene er grønne lenge utover høsten, men felles om vinteren. Hannblomstene er små, gulaktige og sitter i 2-4 cm lange og hengende rakler, mens hunnblomsten sitter enkeltvis eller få sammen i grupper på lange skaft. Blomstringen skjer i mai, samtidig med løvsprett. Hunnblomstene danner 2-3 cm store, avlange nøtter (de velkjente eikenøttene) som først er grønne, men som blir brune etter hvert som skallet blir hardt. Nøttene av sommereik er samlet i spissen av en stilk, som alltid er lengre enn bladstilken. Ofte forekommer kuleformede utvekster på bladene. Dette er galler som dannes av larver av en eikegallevepsen.

Vintereik er busker eller trær med grov, opprett stamme med dypt furet, brungrå bark. Kronen er vanligvis mer regelmessig enn hos sommereik. Bladene er utstyrt med 1-3 cm lange stilker, og de visne bladene blir ofte sittende på greinene utover vinteren. Bladplaten smalner av mot basis, den mangler ører og har stjernehår på undersiden, og bladene er blankere, tykkere og mer læraktige enn hos sommereik. Nøttene til vintereik sitter tett sammen på korte stilker.

 
UTBREDELSE

Eikearter er utbredt over hele den nordlige halvkule og de var tidligere skogdannende over store deler av Europa. Sommereik er naturlig utbredt i Europa, Nord-Afrika og de vestlige delene av Asia (Ural- og Kaukasus-området). På grunn av den intensive utnyttelsen av eik til husbygging, båter, eiketønner, møbler og våpen, har mange av de gamle eikeskogene som en gang fantes blitt ødelagt. I Norge finner vi de to eikeartene bare i den sørlige delen av landet; sommereik på Østlandet nordover til Mjøstraktene og langs kysten til Edøy i Møre og Romsdal, mens vintereik bare finnes spredt i lavlandet langs kysten fra Drøbak til Nordfjord. Vintereik vokser vanligvis på tørrere, magrere og mer steinete steder enn sommereik.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Av eiketrær anvendes veden, barken, bladene, galler og nøtter. Medisinsk er barken den viktigste delen.

Quercus cortex (alternativt Querci cortex eller Cortex querqus): Eikebark. Den glatte og skinnende barken fra unge stammer og greiner (speilbark eller glansbark) samles inn om våren ved løvsprett eller når sevjen begynner å stige. Det dreier seg altså ikke om den grove ytterbarken på gamle eiketrær, men om det tynne mellomste barklaget på 5-12 år gamle trær. Høsting skjer lettest i fuktig vær, for da slipper barken lettere. Den tørkede barken skal være omtrent 2 mm tykk. Man må samle 2-3 kg frisk bark for å få 1 kg tørket droge.

Quercus folia (alternativt Folia quercus): Eikeblad.

Gallae: Eikegaller eller gallepler (kuleformede utvekster på bladene skapt av parasitter). Disse er det best å samle i august, helst før larvene forlater dem, da innholdet av garvesyre synker når de er gjennomboret. Et uttrekk av eikegaller blandet med jernsalter er blitt brukt som blekk. Jernforbindelser gir nemlig en blåsvart og holdbar farge med garvesyre.

Quercus semen (alternativt Semen querqus, Semina quercus eller Quecus glandes): Eikenøtter. Disse inneholder ikke like mye garvesyre som bark og gallepler, og er best å bruke til mat mens de ennå er grønne.

Et homeopatisk middel som kalles Quercus lages av sommereik. Eikenøtter får trekke i alkohol til de er myke, så skrelles de, knuses og fortynnes i alkohol, før middelet potenseres.

Eik er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Eikebark er primært en garvestoffdroge. Barken inneholder 7-20 % garvestoffer (mengden er bl.a. avhengig av innhøstingstidspunkt) bestående av ellagitanniner som castalagin, pedunculagin, vesvalagin, acutissiminen A og B, eugenigrandin, guajavacin B og steophyllanin C. Ellers foreligger det katekiner (monomere og dimere katekiner som catechintanninger og oligo-proanthocyanidiner), gallotanniner og gallussyre. Videre finnes ca. 10 % saponiner, 5-6 % gummi, 6 % fett, 6-7 % pektin, 2,5 % sukker, samt harpiks, eplesyre og salter. Galleplene kan inneholde opptil 50 % garvestoffer. Eikenøtter inneholder 30-40 % stivelse, 6-8 % garvesyre og 3-4 % fet olje.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Bitter, kraftig astringerende (sammentrekkende), blodstillende, sårhelende, magestyrkende, betennelseshemmende, kolesterolsenkende, antidot, antiseptisk, antiviral og bakteriehemmende på huden.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innvortes ved diaré (særlig hvis den inneholder blod), dysenteri, indre blødninger, kraftige menstruasjonsblødninger, mage- og tarmkatarr, nyrestein, blærestein, hemoroider, endetarmsfremfall og forgiftninger.

Utvortes mot ulike typer sår (som snittsår, skinnebeinssår, brannsår og mindre rifter i anus), forbrenninger, hemoroider, brokk, åreknuter, årebetennelser, frostknuter, halsinfeksjoner, blødende tannkjøtt, neseblødning og andre ytre blødninger, utflod, fotsvette, fotsopp, ringorm, fuktig eksem og uren hud.

 
OMTALE AV EIK

Litt om det vitenskapelige navnet på eik

Det vitenskapelige navnet på sommereik er Quercus robur. Slektsnavnet Quercus skal visstnok komme av de keltiske ordene quer (= fin) og cuez (= tre), og altså bety "et fint tre". Artsnavnet robur kommer av det latinske robustus (= sterk eller hard), og viser til treets kraftige vekst og harde ved.

Tradisjon og folkemedisinsk bruk av eik

Eik har siden oldtiden vært ansett som et hellig tre, og det var helliget tordenguden Tor. På grunn av vedens hardhet var trevirket høyt verdsatt. I flere hundre år tilhørte alle eiketrær i Sverige kongen, da veden ble brukt til skipsbygging. Det var strenge straffer for å hugge ned eller skade eiketrær. Dette er en av årsakene til at det gjerne står et eiketre midt ute i en åker.

For druidene var eiketrær hellige og ble ansett som symbol for fruktbarhet og udødelighet. I tidligere tider kunne kvinner som ønsket å bli gravide bære en eikenøtt som en talisman. Selv om opprinnelsen til betegnelsen druide er noe uklar, kan ordet komme av det greske ordet drus, som betyr eik, og det gamle irske ordet wid, som betyr kunnskap. En druide var altså en person som var i besittelse av "kunnskapen til eiketreet". I hedenske kulturer har det lengelevende og ærverdige eiketreet i lange tider vært et symbol på styrke, mot og visdom, og ofte knyttet til den fremste maskuline guden. I Skandinavisk mytologi var det Odin, mens det i gresk mytologi var Zevs. I England var eik et så respektert tre at en grein av treet var preget på britiske mynter i århundrer, og det berømte runde bordet til Kong Arthur skulle være laget av et enkelt gigantisk eiketre.

På grunn av det høye innholdet av garvestoffer i bark, blad og galler, har eik gjennom sin sammentrekkende virkning vært høyt verdsatt som medisinplante i Europa. I folkemedisinen ble barken særlig brukt mot kronisk diaré, dysenteri og andre fordøyelsesplager, blødninger, feber og hals- og lungesykdommer. Eikebarkavkok ble også brukt mot tuberkulose, og bakgrunnen for dette var at man hadde lagt merke til at garvere aldri fikk denne sykdommen. Eik var dessuten et treslag som man kunne sette bort sykdommer til, det være seg skader, feber eller smerter av alle slag. Et omslag av eikeblad ble brukt til behandling av gikt, både leddgikt og slitasjegikt.

Anvendelse av eikebark

Eik er altså først og fremst et sammentrekkende middel som kan brukes både innvortes og utvortes. Som garvestoffdroge kan avkok av eikebark brukes som et stoppende middel ved løs mage (særlig ved blodig diaré), og drogen har vært mye brukt i veterinærmedisinen til hest og ku med kraftig diaré. Ved forgiftning med tungmetaller eller alkaloider kan man også gi en garvestoffdroge som eikebark, da dette vil danne uoppløselige forbindelser med disse stoffene. Urtete på eikebark kan videre drikkes ved kroniske betennelser i mage- og tarmkanalens slimhinner, ved indre blødninger og kraftige menstruasjonsblødninger. I tillegg vil en slik te styrke blodårene og kan derfor være til nytte ved åreknuter og hemoroider, men ved disse plagene brukes eikebark helst utvortes i form av salve eller lotion.

Eikebark kan trolig også være nyttig ved behandling av steiner i urinveiene. I en studie hvor det ble brukt et preparat med eikebark (Litiax®) fant man at det ikke bare hemmet dannelsen av steiner, men at det også hemmet bakterieveksten rundt dem. Preparatet viste også en urindrivende virkning og hadde en betydelig reduserende virkning på smerter og betennelser.

Dyreforsøk har vist at ved å gi eikebark oralt er saponinene i barken i stand til å redusere verdiene av serum kolesterol. Denne virkningen tror man skyldes en reaksjon mellom saponinene og gallesyre, som videre fører til en hemming av kolesterolopptaket. I en studie med mus syntes saponinene også å øke produksjonen av antistoffer, da man fant at immunresponsen etter virusinfeksjoner ble fremskyndet.

Utvortes bruk av eikebark

Avkok av eikebark for utvortes bruk er et nyttig middel ved mange plager. Man kan vaske seg med avkoket, tilsette det til badevannet eller anvende det til kalde omslag. Dette kan bidra til å hele forbrenninger og sår, og til å lindre eksem, psoriasis og andre utslett, samt dempe kløe. Plages man med kraftig fotsvette eller fotsopp, kan et fotbad med et sterkt eikebarkavkok være effektivt. Ved hemoroider, endetarmsfremfall og sprekker i endetarmsåpningen kan man bruke avkoket i et sittebad. Det kan videre anvendes til vask for å behandle årebetennelser og for å forebygge åreknuter. Avkoket kan også brukes som skyllemiddel ved utflod og betennelser i kjønnsorganenes slimhinner. Den gule hudfargen som kommer etter utvortes bruk av eikebarkprodukter skyldes virkningen av tanninene. Hvis man gnir huden med sitronsaft, vil fargen forsvinne.

Avkok av eikebark kan ellers anvendes som gurglevann eller munnvann ved sår hals, blødninger og betennelser i tannkjøttet, munnsår og betente mandler. Ved neseblødning eller polypper i nesen kan man sniffe pulverisert eikebark. Slikt eikebarkpulver kan også strøs på fuktige eksem, eller man rører det ut i vann til en deig som kan smøres på frostknuter.

Eik i Bachs blomstermedisin

Bachmiddelet OAK er laget av sommereik. Eiketrær blir svært gamle og symboliserer både kraft og styrke. Dette gjenspeiles i at OAK er et middel som er forbundet med sjelspotensialet for kraft og utholdenhet, og således passer for utholdende, seige og meget viljesterke personer. Mennesker som har bruk for OAK er også i det ytre ofte sterke og knudrete som et eiketre. De er meget pliktoppfyllende personer som sjelden klager eller gir opp, men som kjemper videre selv om de er oppe i så store vanskeligheter at de for andre virker uoverkommelige. Selv om de er overarbeidete og slitne, driver de seg selv videre. De kan kjempe mot en sykdom med alle midler, selv om de ikke merker noen bedring. Det er typisk for disse personene er at de ikke lar omgivelsene få vite hvordan de har det, men tvert imot påtar seg å hjelpe sine medmennesker, selv om de har mer enn nok med sine egne problemer. De anses ofte som sta personer som tar for lite hensyn til seg selv, og som sjelden unner seg selv noe. Dette er ikke bra, og det hele kan ende med et psykisk sammenbrudd, eller de kan utvikle fysiske spenninger, stivhet, revmatisme, forkalkninger og så videre.

Bachmiddelet OAK kan hjelpe disse personene til å innse at denne typen kamp virker mer begrensende enn utviklende. Når de tar dette middelet vil de snart kunne erfare at det indre trykket blir mindre, og energien flyter rikeligere og på en friere måte.

Eik i homeopatien

Det homeopatiske middelet Quercus blir laget av nøttene fra sommereik. Det brukes primært ved kroniske miltplager med væskeopphopning. Middelet kan anvendes ved forstørret milt, som kan skyldes malaria eller alkoholisme. Quercus kan ikke kurere alkoholisme, men kan lindre virkningen av akutt alkoholforgiftning. Tilbakevendende gikt skal også kunne lindres med dette homeopatiske middelet.

Eikenøtter som mat

Eikenøtter er svært næringsrike og inneholder først og fremst stivelse. De kan spises grønne innen de får skall, og smaken er da mindre besk enn når de er modne. Næringsinnholdet er imidlertid bedre i modne nøtter. Eikenøtter har vært mye brukt som fôr til griser, men som føde til mennesker blir de i våre dager å betrakte som nødmat.

For våre forfedre var eikenøtter trolig et viktig næringsmiddel. Funn av eikenøtter ved utgravinger av oldtidsboplasser har blitt tolket som at de ble brukt som dyrefôr, men i mange områder i Nord-Amerika har imidlertid indianerne brukt eikenøtter som en basisføde. De ble først og fremst brukt til mel og meldrøying, og indianerne lagde kaker og grøt av melet. Sammen med søte bær, blir det en god grøt. Ristende eikenøtter har også vært brukt som kaffeerstatning.

For å få fjernet de beske garvestoffene, må eikenøtter behandles før de kan spises. Det gjøres gjennom risting eller utvanning. Risting gjøres ved at eikenøtter med skall plasseres i glørne eller i en stekeovn på 175 °C i ca. 15 minutter slik at skallet blir brunforkullet. Etter at skallet er fjernet, brukes nøttene hele eller malte. Utvasking i vann gjøres med avskallede hele eller malte eikenøtter. Brukes kaldt vann, må eikenøttene stå i minst noen dager (indianerne plasserte dem i kurver i en bekk i minst en ukes tid). Koker man dem, må man bytte vann noen ganger, helt til vannet ikke lengre smaker beskt. Hvis man skal koke eikenøtter, er det best å hakke dem opp først.

Annen anvendelse av eik

Eik gir et sterkt og holdbart tømmer som i århundrer har vært brukt til å bygge båter, hus, eiketønner (som gir en distinkt smak på vin og brennevin), møbler og våpen, og som brensel og til røyking av svinekjøtt. Eikebark var i tidligere tider i utstrakt bruk i lærindustrien som garvemiddel.

På eikens blad forekommer det ofte såkalte gallepler, runde utvekster som er laget av larven til en gallemygg. Galleplene inneholder opptil 70 % garvesyre og er råvare for framstilling av ren garvesyre som bl.a. kan brukes til garving av lær. De har også vært brukt til å lage skriveblekk og til plantefarging. Sammen med jernvitriol gir de grå og svarte farger. Medisinsk ble galleplene brukt som motgift ved antimon-, bly- og kobberforgiftninger, samt ved forgiftninger av alkaloider (f.eks. opium). Garvesyren danner uløselige og dermed ufarlige forbindelser med disse stoffene.

Anvendelse og dosering

Eik er tilgjengelig som knust eller pulverisert bark, som badetilsetninger og i sammensatte preparater.

Til innvortes bruk er daglig dose angitt til 3 g bark per dag i form av avkok. Urtete av eikebark lages ved å bruke 1 teskje (= 3 g) fint oppkuttet eller pulverisert droge til 150 ml vann som gis et raskt oppkok og så siles etter noen minutters trekketid. Teen drikkes mellom måltidene ved behov, gjerne flere ganger om dagen. Har man tilgang på flytende ekstrakt av eikebark (1:1) er daglig dosering 3 ml, mens man av tinktur (1:5) kan innta 15 ml daglig.

Til vaskevann, gurglevann og til kompresser lager man et avkok av 20 g bark per liter vann. Til badevann (fotbad i 15-20 minutter, eller korte sittebad på noen få minutter 4-5 ganger daglig) bruker man 5 g bark per liter vann.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen helserisiko eller bivirkninger er kjent ved bruk av eikebark i anbefalte terapeutiske doser. Uttrekk eller avkok av eikebark må imidlertid brukes med forsiktighet innvortes, og bare i kortere perioder (maks. 2-3 uker sammenhengende). Ved langvarig innvortes bruk kan garvestoffene skade slimhinnene i fordøyelseskanalen og dessuten føre til fordøyelsesproblemer på grunn av den sekresjonshemmende virkningen av garvestoffene. Ved inntak av eikebark kan opptaket av alkaloider og andre alkaliske medisiner bli redusert eller hemmet, så vær varsom med samtidig bruk av eikebark og slike medisiner. Langvarig bruk av eikebark påstås å kunne forårsake leverskade, og drogen må derfor ikke påføres store områder med åpne sår eller tas innvortes i for store doser.

 

Flere bilder av sommereik
LITTERATUR
Bergmark, Matts: Læge-urter og urte-te. Om folkemedicinens lægeplanter.  København, Rosenkilde og Bagger 1965.
Bjertnæs, Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig behandling i 1000 år.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1997.
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Granrud, Lill: Bachs blomstermedisin.  Oslo, Ex Libris 1994.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Marcussen, M.: Helbredende urter, deres virkning, sammensætning og anvendelse. 14. utg.  Allerød, Forlaget Ny Tid og Vi 1974.
McIntyre, Anne: Kvinnens urtebok.  Oslo, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1995.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter.  Røyse. Norsk Bokforlag AS 2007.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Scheffer, Mechthild: Bachs Blomsterterapi, teori og praksis.  København. Strubes 1994.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
Wood, Matthew: The Earthwise Herbal. A Complete Guide to New World Medicinal Plants.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2009.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.11.2016