Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > RAUVOLFIA  

RAUVOLFIA
Rauvolfia serpentina
 
ANDRE NORSKE NAVN
Rauwolfia, indisk slangerot, sarpagandharot.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rauvolfia serpentina (L.) Benth. ex Kurtz
Rauwolfia serpentina Benth. & Kurtz
Ophioxylon serpentinum L.
Rauvolfia trifoliata (Gaertn.) Baill.
Det er en del forvirring omkring skrivemåten til navnet på denne planten, om det skal skrives med v eller w? I følge Rätsch 2005 skal navnet være Rauvolfia, og viser til at Rauwolfia er en eldre skrivemåte. Dette til tross for at planteslekta er oppkalt etter den tyske legen Leonhard Rauwolf fra Augsberg. Jeg har valgt å bruke Rauvolfia både som vitenskapelig slektsnavn og norsk navn på denne arten, men gjør oppmerksom på at plantenavnet (både på norsk og latin) i svært mange bøker skrives Rauwolfia.
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Rauvolfia, Rauwolfia, Indisk ormrot.
DANSK:  Rauvolfia, Rauwolfia, Indisk slangerod.
FINSK:  Rauvolfia, Rauwolfia.
ENGELSK:  Rauwolfia, Indian snakeroot, Snakewood, Serpentine wood, Java devil pepper.
TYSK:  Rauwolfia, Indische Schlangenwurzel, Schlangenwurz, Schlangenholz, Java-Teufelspfeffer.
FRANSK:  Rauwolfia, Arbre aux serpents, Serpentaire de l'Inde.
SPANSK:  Rauwolfia.
KINESISK:  She gen mu.
HINDI: Sarpagandha, Candrabhaga, Chandrabhaga, Chota chand.
 
FAMILIE
Gravmyrtfamilien (Apocyanaceae).
Bildet er hentet fra Wikimedia: https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=27562845

BOTANISK BESKRIVELSE

Rauvolfia er ei planteslekt som inneholder over 100 arter av alltidgrønne eller bladfellende busker og små trær som finnes utbredt i fuktige tropiske skoger i Stillehavsområdet, Sør-Amerika, Asia og Afrika. Rauvolfia serpentina er en 30-60 cm høy, alltidgrønn busk med lange, nærmest knoll-lignende rotstokker og avlange, tilspissede blad som blir 5-13 cm lange og som vanligvis sitter tre og tre sammen i kranser på stengelen. Blomstene er små og rørformede, omkring to cm lange og med fem hvite eller røde fliker. Blomstringen skjer om våren og blomstene etterfølges av inntil 7 mm lange, glinsende røde frukter som etter hvert blir svarte.

 
UTBREDELSE

Rauvolfia serpentina er hjemmehørende i India, Bangladesh, Sri Lanka, Burma (Myanmar), Thailand, Andaman-øyene og Java. Planten er stedvis utrydningstruet på grunn av for kraftig beskatning, og det er innført eksportbegrensninger på villinnsamlede planter. Planten dyrkes mye som medisinplante, særlig i India og på Filippinene. Rauvolfia tåler ikke lavere temperatur på voksestedet enn 10-13 °C.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Rauwolfiae radix: Rotstokker av rauvolfia. Røttene av planter som er minst 18 måneder gamle høstes i vinterhalvåret. De er ca. 1 cm i diameter, og rotbitene brukes i avkok, som pulver eller som utgangspunkt for kommersiell ekstraksjon av alkaloidene. Rauvolfia er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.
 
INNHOLDSSTOFFER
De viktigste virkestoffene i rauvolfia-røtter er ca. 60 ulike monoterpene indol-alkaloider av yohimbin-type (reserpin, rescinnamin, deserpidin, yohimbin m.fl.), raubasin-type (raubasin, serpentin m.fl.) og ajmalin-type (ajmalin m.fl.).
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Blodtrykksenkende, senker hjerterytmen, virker beroligende og søvnfremkallende. Den blodtrykksenkende og beroligende virkning kan knyttes til stoffene reserpin, rescinnamin og deserpidin. Stoffet serpentin framviser blodtrykksenkende virkning, mens ajmalin motvirker uregelmessig hjerterytme.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Rauvolfia er i Asia tradisjonelt blitt brukt ved plager som høyt blodtrykk, diaré, dysenteri, slangebitt, insektstikk, feber, kolera, innvollsorm, søvnløshet hos barn, og for å styrke sammentrekningene under fødsler. Videre mot angst, mentale forstyrrelser, sinnssyke, psykoser, epilepsi og schizofreni. Utvortes er urten blitt brukt ved øyeproblemer.

I vestlig urtemedisin er rauvolfia blitt brukt innvortes (vanligvis i form av en ekstrakt, sjelden som pulverisert rot) ved svakt til moderat forhøyet blodtrykk, raske hjerteslag, rastløshet, angst, nervøsitet og mentale forstyrrelser. Stoffet reserpin brukes fremdeles en del, men bare ved høyt blodtrykk, og ikke som et beroligende middel.

 
OMTALE AV RAUVOLFIA

Tradisjonell bruk av rauvolfia i ayurvedisk medisin

Rauvolfia er kjent som sarpagandha på Sanskrit, og urten var nevnt i auyrvediske tekster allerede omkring 600 f.Kr. I India har folk i hundrevis av år brukt rauvolfia som middel mot slangebitt (derav navnet indisk slangerot). Indiske leger har videre anvendt urten til å behandle diaré, dysenteri, insektstikk og feber, og til å fremkalle livmorsammentrekninger. Videre laget man en te av planten og brukte den mot epilepsi og mentale sykdommer som sinnssyke, hysteri og rastløshet. De tørkede røttene var kjent som ”sinnssykeurten”. Det ble sagt at Mahatma Gandhi drakk en slik te regelmessig på grunn av dens beroligende virkning. Urten brukes fremdeles av landsbyboere i India til å få barn til å sove. I seinere tid er urten tradisjonelt blitt brukt for å senke høyt blodtrykk.

Rauvolfia i vestlig urtemedisin

I Europa ble rauvolfia kjent på midten av 1500-tallet gjennom skriftene til Garcia da Orta, en portugisisk lege som levde i India. Hans beskrivelser av indiske medisinplanter ble imidlertid ikke skikkelig kjent eller tilgjengelig for vestlige forskere før seint på 1800-tallet.

I 1952 isolerte tre forskere ved det sveitsiske legemiddelfirmaet Ciba alkaloidet reserpin fra røttene til rauvolfia. De publiserte en artikkel med tittelen ”Reserpin, det sedative stoffet i Rauvolfia serpentina Benth”, hvor de skriver: ”Den dominerende farmakologiske virkningen til reserpin er en utpreget lang, sedativ effekt med sentral opprinnelse. Til og med lave doser fremkaller en tung søvn i flere timer hos forsøksdyrene. Et bemerkelsesverdig trekk ved reserpinets effekt er at dyrene kan vekkes selv om de har fått høye doser”.

Forløperen for dagens antipsykotiske midler

Roten av rauvolfia inneholder en rekke kjente alkaloider, men i moderne medisin brukes først og fremst reserpin. Man fant at dette stoffet påvirket det sympatiske nervesystemet, noe ingen andre medisiner hadde gjort tidligere. Vestlige leger begynte derfor å anvende reserpin til behandling av emosjonelle og mentale problemer, inklusives mani og schizofreni, og legene var optimistiske fordi stoffet hadde en unik evne til å påvirke enkelte kjemiske prosesser i hjernen. I 1953 ble legen Hakin fra Ahrnabad i India belønnet med gullmedalje for en publikasjon som beskrev en kur for schizofreni med rauvolfia.

Men tiltroen til reserpin ble kortvarig, da det viste seg at det tok lang tid før medisinen virket og at stoffet både kunne forsterke depresjoner og utløse akutte manisk-depressive tilstander. Nå er syntetiske medisiner som virker på tilsvarende måte på hjernen som reserpin blitt utviklet. Disse medisinene mangler kraften til reserpin, men har ikke de negative bivirkningene. Reserpin var således det første brukbare middelet for psykosebehandling, og åpnet veien for de moderne psykofarmaka som har revolusjonert mentalbehandlingen.

Reserpin blir imidlertid fremdeles brukt til å behandle høyt blodtrykk og som et beroligende middel. Selv om forskere i 1956 klarte å lage reserpin syntetisk, er prosessen både dyr og tidkrevende, så medisiner med reserpin blir fremdeles utvunnet fra plantemateriale. Da det er vanskelig å dyrke rauvolfia, blir de fleste plantene høstet i naturen, men beskatningen av de naturlige bestandene ble så stor at arten nå er fredet i India.

Rauvolfia senker høyt blodtrykk

Rauvolfia er et bra blodtrykksenkende og beroligende middel når urten brukes forskriftsmessig. Roten virker beroligende på det sympatiske nervesystemet. Ved å redusere systemets aktivitet, sørger rauvolfia for å senke blodtrykket. Siden rauvolfia virker på sentralnervesystemet, er den forskjellig fra de fleste blodtrykksenkende medisinene. Dette kan forklare hvorfor urten virker når andre medisiner ikke gjør det. Rauvolfia virker imidlertid langsomt, derfor tar det litt tid før det oppnås full effekt. Man trenger å innta små til middels doser over en lang periode, fra to-tre måneder og opptil ett år før man oppnår god nok effekt, men en gjennomsnittlig behandlingstid er på seks måneder. I tilfeller av mildt til middels alvorlig forhøyet blodtrykk vil rauvolfia-terapi alene ofte være tilstrekkelig som behandling for å erfare forbedringer i helsetilstanden.

Rauvolfia-rot kurerer imidlertid ikke høyt blodtrykk for godt. Hvis man følger ayurvediske metoder for blodtrykksreduksjon, vil man etter å ha senket blodtrykket med rauvolfia, foreskrive andre urtemedisiner, særlig hagtorn (Crataegus monogyna), og livsstilsendringer for å løse de underliggende årsakene til blodtrykksproblemene.

Godkjent av Commission E

Reserpin og tilsvarende stoffer blir fremdeles en del brukt ved behandling av moderat forhøyet blodtrykk. Bl.a. har den tyske Commission E godkjent bruk av Rauvolfia serpentina mot høyt blodtrykk, særlig når det er knyttet til angst. I større doser enn det som trengs for på sikt å redusere et for høyt blodtrykk, har urten imidlertid mange bivirkninger, samt at den samvirker negativt med ulike medisiner.

Hele roten bedre enn isolerte virkestoffer

På 1950-tallet var det vitenskapelig uenighet om stoffet reserpin var mer effektivt enn preparater laget av hele rauvolfia-roten. Den indiske legen Vakil tok for seg alle de 151 studiene som var tilgjengelig på det tidspunktet, og han konkluderte med at bruk av hele roten gjorde at pasienten tålte medisinen bedre og den ga færre bivirkninger enn om man brukte isolerte alkaloider.

Foruten reserpin, inneholder Rauvolfia serpentina rundt 60 andre alkaloider, hvorav noen har en avbalanserende eller dempende virkning på reserpin. Dette er et godt eksempel på at et helplantepreparat har en langt mer balansert virkning enn om man isolerer et enkelt virkestoff fra en plante og bruker det som medisin. Eksemplet viser også at vi kan få en pekepinn om hvor trygg en urt er å bruke ut fra hvor lenge den har vært anvendt i tradisjonell behandling. Siden rauvolfia har vært brukt i India i generasjoner, tilsier det at når den brukes i form av et helplantepreparat i rett dosering (og ikke i form av rent reserpin), er sjansene for skadelige bivirkninger små. Historien om rauvolfia illustrerer viktigheten av å fortsette forskningen på ayurvediske urter. Selv om mange av disse urtene er lite kjent utenfor India, og bare et fåtall av dem er studert med vestlige vitenskapelige metoder, synes det som om mange av de ayurvediske urtene har stor terapeutisk virkning.

Dosering

Rauvolfia og reserpin må kun brukes hvis middelet foreskrives av lege. Anbefalt dosering er 2-12 dråper daglig av en tinktur som er standardisert til å inneholde totalt 1,0 % alkaloider. Det er best å starte med små doser, og øke til det blir et fall i blodtrykksverdiene, eller til ubehagelige bivirkninger oppstår. Hvis bivirkningene er for ubehagelige, kan man redusere doseringen, og det vil sjelden være behov for å avslutte behandlingen. Når man har oppnådd en adekvat reduksjon i blodtrykket, kan man fortsette med denne doseringen i lengre tid, kanskje opptil ett år.

Andre Rauvolfia-arter

Også andre Rauvolfia-arter brukes medisinsk. Det gjelder Rauvolfia verticillata, som inneholder lignende alkaloider som Rauvolfia serpentina, og den afrikanske arten Rauvolfia vomitoria, som er enda rikere på alkaloider, særlig ajmalin. Dette stoffet har innen medisinen for en stor del erstattet reserpin, da det gir færre bivirkninger. Røttene av Rauvolfia vomitoria har lenge vært brukt i tradisjonell afrikansk medisin for å roe ned mentalt forstyrrede pasienter, som et beroligende og krampeløsende middel, samt som et afrodisiakum. Urten blir samlet i Zaïre, Rwanda og Mosambik for videreforedling i Europa. Rauvolfia caffra, som finnes i østlige Sør-Afrika og Øst-Afrika, blir brukt til å behandle febersykdommer, malaria, søvnløshet og hysteri. Den amerikanske arten Rauvolfia tetraphylla, med utbredelse fra Sør-Mexico til Colombia, blir også brukt for industriell isolering av alkaloider.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Rauvolfia serpentina og stoffet reserpin må bare anvendes hvis de foreskrives av lege (reseptpliktig legemiddel), og kun i anbefalte doser. Urten, og produkter laget av den, er kontraindikert ved depressive tilstander (inklusive selvmordstanker), magesår, og under graviditet og amming. Rauvolfia må ikke brukes samtidig med alkohol, digitalis-glykosider, barbiturater, andre blodtrykksenkende medisiner (f.eks. betablokkere), hostemedisiner, forkjølelsesmedisiner eller appetittundertrykkende midler.

Inntak av rauvolfia i høye doser (som antipsykotisk middel), kan gi symptomer som ligner på Parkinsons sykdom. Bivirkninger ved bruk av rauvolfia kan ellers omfatte tørr munn, tett nese, depresjon, tretthet, sløvhet, redusert sexlyst og senket hjerterytme. Disse bivirkningene kan dempes ved å redusere dosen. Alkaloidene kan forårsake mentale depresjoner som kan vare lenge etter at behandlingen har stoppet. Man var tidligere bekymret for at den farmakologiske virkningen av rauvolfia kunne øke risikoen for brystkreft, men i epidemiologiske studier har man funnet at så ikke er tilfelle.

 
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Bloomfield, Harold: Healing Anxiety with Herbs.  London, Thorsons 1998.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bown, Deni: Herbal. The Essential Guide to Herbs for Living.  London, Pavilion Books Limited 2003.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Kraft, Karin & Christopher Hobbs: Pocket Guide to Herbal Medicine.  Stuttgart / New York, Georg Thieme Verlag 2004.
Lewis, Walter H. & Mempry P. F. Elvin-Lewis: Medical Botany. Plants Affecting Human Health. Second Edition. Hoboken, New Jersey, John Wiley & Sons 2003.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Rätsch, Christian: The Encyclopedia of Psychoactive Plants. Ethnopharmacology and its Applications. Rochester, Vermont, Park Street Press 2005.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution. Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Swerdlow, Joel L.: Nature's Medicine. Plants That Heal.  Washington D.C., National Geographic Society 2000.
Thomson, William A.R.: Medisinske urter.  Oslo, Teknologisk Forlag A/S 1982.
Tillotson, Alan Keith: The One Earth Herbal Sourcebook.  New York, Twin Streams 2001.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.11.2016