Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > TEIEBÆR  

TEIEBÆR
Rubus saxatilis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Tågebær, tågjebær, tegebær, tægebær, taugabær, tøybær, tåvbær, kransebær. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rubus saxatilis L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
NORDSAMISK:  Veaddemuorji / Lávžžámuorji / Daivemuorji / Riebanmuorji.
SVENSK:  Stenbär / Kärringbär / Kobär / Kalvlortbär.
DANSK:  Fruebær.
ISLANDSK:  Hrútaber.
FINSK:  Lillukka.
ENGELSK:  Stone bramble.
TYSK:  Steinbeere / Felsen-himbeere.
FRANSK:  Ronce des rochers.
SPANSK:  Zarza de piedra.
 
FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av teiebær

BOTANISK BESKRIVELSE

Teiebær er en 10-35 cm høy, flerårig urt med lange under- og overjordiske rotslående utløpere som gir opphav til nye planter et stykke fra morplanten. Stengler og utløpere har kjertelhår og børster som virker som fine torner. De tredelte bladene er uregelmessig sagtannete og grønne på begge sider. Blomsterstanden er en halvskjerm med uanselige hvite blomster som minner om bringebærblomster. De er 8-10 mm brede og har fem begerblad og fem smale og opprette kronblad. Blomstringen skjer i juni. Fruktene har lysende klar rødfarge og er sammensatt av noen få (normalt to til seks) kulerunde småfrukter som er løst forbundet og derfor lett glir fra hverandre når bærene plukkes. Hver småfrukt inneholder en relativt stor kjerne (stein). Fruktkjøttet smaker syrlig. Bærene modner i månedsskiftet juli-august, noe seinere lenger nord, og fruktsettingen er ofte sparsom.

 
UTBREDELSE

Teiebær finnes utbredt i Europa og østover til Pyreneene, og i tempererte områder av Asia til det sørøstlige Sibir og Japan. I Sør-Europa vokser planten stort sett bare i fjelltraktene. Arten er utbredt over hele Norden og når opp i fjellbjørkeskogen og nord til ishavskysten. I Sør-Norge er planten funnet opptil 1500 moh. Teiebær finnes på tørre og steinete steder i skog og kratt, langs stier, veier og grøftekanter, gjerne på kalkholdig grunn.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele planten brukes, inklusive roten og bærene. Bladene samles rett før blomstring tidlig på sommeren, bærene plukkes når de er modne, og roten samles om høsten.

 
INNHOLDSSTOFFER

Teiebær inneholder 4,9 mg vitamin C per 100 g ferske bær. Sukkerinnholdet i bærene er relativt lite (15,1 g per kilo tørrvekt), og hele 2/3 av dette er fruktose. Dette er omtrent det samme sukkerinnholdet som hos molter. Bærene inneholder ellers mye pektin, og bladene mye garvestoffer.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Bærene brukes som mat. De kan virke allment styrkende og være en god kilde for vitamin C og antioksidanter. Bladene har sammentrekkende (astringerende) virkning og kan virke blodstillende og stoppende ved diaré.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Diaré, betennelser i fordøyelsessystemet, sår i munn, hals og vagina.

 
OMTALE AV TEIEBÆR

Litt om plantens navn

Det vitenskapelige slektsnavnet Rubus viser til at planter i denne slekta har røde frukter, mens artsnavnet saxatilis betyr "vokser på stein". Teiebær, tågebær og mange av de andre lokalnavnene kommer av tæger eller rot-trevler, og henspeiler på de lange utløperne. Det svenske navnet stenbär viser til at fruktene inneholder en stor kjerne (stein). 

Bruk av teiebær som medisin

Flere arter i planteslekta Rubus, f.eks. bringebær (R. idaeus) og bjørnebær (R. fruticosus), anvendes i urtemedisinen, og av disse er nok bringebær den best kjente arten. Bringebærblad brukes mye ved infertilitet og under svangerskap, og de fleste andre Rubus-artene anses å ha lignende virkning, men teiebær synes å ha vært svært lite brukt som medisinplante. Uttrekk av tørkede blad blir sagt å kunne være til hjelp ved diaré og betennelser i fordøyelsessystemet, men kan også brukes som skyllevann ved sår i munnen, halsen og vagina. På samme måte som hos mange arter i rosefamilien, inneholder bladene av teiebær garvestoffer som har en sammentrekkende (astringerende) virkning, og det er bakgrunnen for at de kan brukes til å behandle diaré og blødninger.

Mest som en kuriositet gjengis det som islandske Bjørn Halldorsson i 1783 skrev om teiebær: "Disse bærene har en god lukt, styrker hjertet og magen, gir ny styrke til svake, syke mennesker og er gode mot skjørbuk. De er særlig gode mot forkjølelsesfeber, til å stoppe diaré og til å helbrede sår, dårlig ånde og forkjølelsessår, i tillegg til kløende utslett, når de knuses til en fruktmasse. Hvis de påføres hodet, er det sagt at de vil gjøre det håret som vokser ut seinere svart. Vin som har bærene i seg, vil styrke hjertet, og det samme gjør sprit, og begge gir en behagelig smak. Disse bærene er gode for spedalske mennesker og for de med skjørbuk. Det sukrete fruktkjøttet fra bærene anses som en god konfekt".

Schübler skriver at roten av teiebær på midten av 1700-tallet hadde stort ry som medisin i Norge, men han nevner ingenting om hvilke sykdommer den skulle hjelpe mot. Kanskje har han opplysningen fra Pontoppidan som i 1752 skrev at roten blir ansett for å ha samme virkning som ginsengrot, og at den har allmennstyrkende karakter. Bærene ble i hvert fall regnet som gode mot skjørbuk, både forebyggende og kurativt, og i dag vet vi at de i tillegg til vitamin C inneholder mye antioksidanter.

Teiebær som matbær

Ove Arbo Høeg (1974) oppgir at det hender at bærene har blitt regnet som giftige eller i hvert fall ikke noe å spise, men det er vanligere at de blir spist og ansett som velsmakende, selv om de i rå tilstand er ganske smakløse og sure. Teiebær hører til den gruppen bær som blir bedre ved konservering, men de blir sjelden samlet og brukt til syltetøy. Grunnen til det er at fruktsettingen gjerne er så sparsom at det ikke er bryet verd å plukke dem, og dessuten er de nokså klissete å håndtere. Bærene kan syltes på samme måte som tyttebær og syltetøyet brukes til stekt kjøtt og andre middagsretter, men mange vil nok synes at de store steinene er ubehagelige å tygge på, da de knaser omtrent som steinene i molte (Rubus chamaemorus).

Selv om laget med fruktkjøtt utenpå steinene i teiebærfruktene er nokså tynt, er det saftig og smaker friskt syrlig, og fruktene kan med godt resultat brukes til både saft og gelé. Teiebærsaft smaker godt og har vakker rødfarge. Det samme kan sies om teiebærgelé, som i glans og klarhet overgår det meste av geléer. Geléen passer godt til kjøttretter, i sauser og til is, og kan generelt bruke på samme måte som ripsgelé. Ellers er teiebær velegnet til å lage både vin og likør av. Da kjernen er en så stor del av frukten egner teiebær seg dårlig til tørking.

Annen bruk av teiebær

De lange, krypende stenglene med blad på ble tidligere brukt av småjenter til å flette "tægekroner" og små kurver, men på samme måte som andre barneleker med viltvoksende planter, synes dette å være en tradisjon som er lite kjent i våre dager.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Teiebær har aldri hatt noe særlig godt rykte, og noen mente til og med at de var giftige. I følge Örjan Armfeldt-Hansell (1969) skal teiebær i kombinasjon med alkohol kunne gi alvorlige allergireaksjoner, og kanskje er dette forklaringen på bærenes påståtte giftighet. Fra Sverige berettes det om en mann som drakk vermut etter å ha spist teiebær og fikk alvorlige allergiske reaksjoner, stivhet og opphovning. Legen som ble oppsøkt forklarte at kombinasjonen teiebær og vermut ofte ga slike symptomer. Det er i og for seg ikke ukjent at stoffer som hver for seg er ufarlige kan gi en giftreaksjon når de kombineres, noe som er tilfelle med visse sopper og alkohol, men at det skal være problematisk å kombinere teiebær og vermut virker litt merkelig. Fra Sörmland i Sverige berettes det ellers at det ble ansett som syndig å plukke teiebær, men at de likevel ble spist. I Västergötland mente man at teiebærene var farlige å spise, da de kunne gi stein i blæren. Til tross for disse påstandene fra eldre tider, anses det for helt trygt å spise teiebær.

 

Flere bilder av teiebær
LITTERATUR
Armfelt Hansen, Örjan: Bärboken.  Stockholm, P A Norstedt & Söners förlag 1969.
Blekastad, Hans: Naturen som spiskammer.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1979.
Feilberg, Jon: Blomster i Norge.  Oslo, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1999.
Hermansen, Pål: Våre vakreste fjellplanter.  Oslo, Universitetsforlaget 1985.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Ingmanson, Inger och Pelle Holmberg: Stora bärboken.  Rabén & Sjögren 1986.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 5.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Norman, Edle Catharina og Sofie Grøntvedt Railo: Norges spiselige planter og bær. Vilt, vakkert og velsmakende fra tidlig vår til sen høst.  Oslo, J.M. Stenersens Forlag AS 2015.
Róbertsdóttir, Anna Rósa: Icelandic Herbs and Their Medicinal Uses.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2011.
Sundgren, Lisen: Viltvoksende og velsmakende. Mat og moderne kjerringråd.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 2018.
Ulltveit, Gudrun: Ut på bærtur. Alt om hagebær og ville bær.  Oslo, Cappelen Damm AS 2014.
Valset, Kåre: Ville vekstar - nyttige frukter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag / Hageselskapet 1976.
Winge, Kirsten og Ove Bergersen: Norske bær fra natur og hage.  Oslo, Tun Forlag 2009.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 13.11.2018