Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > TANNPINEPLANTE  

TANNPINEPLANTE
Spilanthes acmella
 
ANDRE NORSKE NAVN
Parakarse.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Spilanthes acmella (L.) Murray
Spilanthes oleracea L.
Acmella oleracea (L.) R.K. Jansen
Blainvillea acmella (L.) Philipson. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Tandvärksplanta, Parakrasse.
DANSK:  Parakarse.
FINSK:  Parakrassi, Spilantes.
ENGELSK:  Toothache plant, Paracress, Brazilcress.
TYSK:  Parakresse, Husarenknopfblume.
FRANSK:  Cresson de Para, Spilanthe des potagers.
SPANSK:  Jambu.
KINESISK:  Jin chou kou, Liu shen cao.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av tannpineplante

BOTANISK BESKRIVELSE

Tannpineplante er en plante med nedliggende eller krypende stengler og opprette blomsterstengler som kan bli  40 cm høye. De myke bladene er olivengrønne eller noe purpurfargede, ovale og 3-7 cm lange. De små enkeltblomstene sitter i koniske, gule og rødbrune blomsterstander som dannes i bladhjørnene, og blomstene dannes nesten kontinuerlig. Blomsterstanden begynner som en plate og senteret utvider seg oppover etter hvert som blomstene utvikler seg. Den gule delen av blomsterstanden består av de blomstene som har åpnet seg.

 
UTBREDELSE

Planten er hjemmehørende i Brasil, men dyrkes nå også andre steder som prydplante, til mat, og enkelte ganger som medisinplante. Gjennom dyrking har planten blitt spredt til tropiske områder over hele verden. Tannpineplante er frostømfintlig, og dyrkes derfor som ettårig plante i områder med kjølig klima, men arten kan opptre som flerårig i områder med tropisk klima. Plantene formeres med frø eller stiklinger, og de trenger jevn fuktighet for å trives.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Spilanthis oleraceae herba: De overjordiske delene av tannpineplante. Urten samles i blomstringsperioden og blomsterhodene høstes for kommersiell utvinning av spilanthol. Bladene samles til bruk i matlagingen og er best å bruke friske. Tannpineplanten har ingen særegen lukt, men hvis man tygger på planten vil det utvikle seg en spennende smak som går fra salt til sterk brennende skarphet, og som gjør at man får en nummen følelse i munnen. Å tygge på et blomsterhode av tannpineplante er derfor en opplevelse som man vil kunne huske lenge.

Tannpineplante er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER
Det mest interessante stoffet i tannpineplante er det skarpt smakende spilanthol, som er et isobutylamid. I blomsterhodene kan det finnes 1,2 % eller mer av dette stoffet, mens det er mye mindre i bladene. Det finnes også flere andre isobutylamider i mindre mengde i planten, i tillegg til kolin, garvestoffer, harpiks, fytosteroler og en eterisk olje (med hovedkomponentene limonen, β-karyofyllen, Z-β-ocimen, γ-cadinen, thymol, germacren D and myrcen).
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

En aromatisk, skarpt smakende, slimløsende urt som fremmer fordøyelsen og har smertelindrende og insektdrepende virkning. Den stimulerer spyttkjertlene og øker dermed spyttsekresjonen. Urten er angitt å ha følgende egenskaper: Betennelseshemmende, lokalt smertestillende ved tannpine, astringerende, antiseptisk, bakteriehemmende, virushemmende, sopphemmende, urindrivende og immunstyrkende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Tannpineplante brukes som et stimulerende tonikum og et antibiotisk middel i tradisjonell medisin, bl.a. for å behandle betennelser og sår i munn og tannkjøtt, tannpine, øreinfeksjoner, hodepine, migrene, forkjølelsessår og herpes. I våre dagers urtemedisin brukes urten innvortes i form av urtete ved betennelser i urinveiene (blærekatarr, urinrørsbetennelse, prostatitt), kroniske revmatiske plager, luftveisinfeksjoner (bronkitt, forkjøelse, influensa), fordøyelsesplager og innvollsorm. Utvortes brukes planten i form uttrekk eller tinktur til munnvask ved betennelser i munnhulen og på bomullspinner ved tannpine. Ellers anvendes urten i form av gel, liniment eller spray laget med standardiserte ekstrakter på skader, forbrenninger, kløende hudplager, forstuinger, insektstikk, revmatiske smerter og muskelsmerter. I India er blomsterhodene dessuten et populært remedium for stammende barn.

 
OMTALE AV TANNPINEPLANTE

Litt om plantens navn og taksonomi

Det var Nikolaus Joseph von Jacquin som i 1793 konstruerte slektsnavnet Spilanthes fra de greske ordene spilos (= flekk) og anthos (= blomster), en hentydning til den rødbrune flekken på toppen av blomsterstanden. 

Det er to planter som gjerne går under betegnelsen tannpineplante eller parakarse (et navn som planten har fått fordi den dyrkes mye i provinsen Pará i det nordlige Brasil). Det er Spilanthes acmella (L.) Murray og Spilanthes oleracea Jacquin. Artene skiller seg litt fra hverandre i størrelse og farge. Spilanthes oleracea har rødaktig fargetone, blir større og har færre blomster enn Spilanthes acmella. Noen botanikere mener at dette bare er to varianter av den samme arten. I 1985 ble de derfor sammenslått til en art og kalt Acmella oleracea (L.) R.K. Jansen, basert på Jansens utstrakte revidering av taksonomien innen denne plantegruppen. På denne siden brukes imidlertid det vitenskapelige navnet Spilanthes acmella på planten, da det er dette som er det mest anvendte navnet i urtelitteraturen.

Bruk av Spilanthes-arter som medisin

Mange arter i slekta Spilanthes blir brukt som medisin. Disse plantene har en interessant kjemi da de inneholder flavonoider, steroler, seskviterpenlaktoner og alkylamider, særlig spilanthol, som har bedøvende og smertestillende virkning. Alkylamidene ligner de vi finner hos purpursolhatt (Echinacea purpurea), og tannpineplanten har lignende smak og egenskaper som de vi finner hos denne mer velkjente immunstyrkende urten. Spilanthol kan også fungere som et kraftig insektmiddel som er i stand til å drepe mygglarver i en fortynning på 1:100 000. Spilanthes acmella er den eneste av Spilanthes-artene som er i vanlig kultur, men til gjengjeld dyrkes denne i tropiske områder over hele verden.

Tannpineplante brukes i tradisjonell medisin som et stimulerende styrkemiddel og et antibiotikum, hovedsakelig for å behandle betennelser i munn og tannkjøtt, tannpine, fordøyelsesplager, innvollsorm, forkjølelse, influensa, luftveisinfeksjoner, øreinfeksjoner, hodepine, forkjølelsessår og herpes. Når man tygger på blomsterhodene gir det en bedøvende virkning i munnen, en lokal smertestillende virkning og en betydelig økning i spyttproduksjonen. Bruken av planten som et smertestillende middel ved tannpine og hodepine er kjent i India, Sri Lanka, Indokina, Malaysia, Indonesia og Vest-Afrika.

En immunstyrkende og antibiotisk urt

Tannpineplante blir brukt for å fremme immunsystemets motstandskraft mot infeksjoner. Urten kan framvise generelle immunregulerende egenskaper når den brukes innvortes ved at den fremmer produksjonen av leukocytter (hvite blodlegemer) og antivirale interferoner (en gruppe proteiner som frigjøres av celler i virusinfisert vev og hindrer eller utsetter veksten av virus), i tillegg til å fremme fagocytosen (prosessen når fagocytter tar opp og bryter ned f.eks. bakterier). Urten brukes derfor mot blodparasitter (særlig malaria), både forebyggende og kurativt. Bladene kan også brukes til å behandle bakterielle eller sopprelaterte hudsykdommer.

Innvortes bruk av tannpineplante

Innvortes bruk av denne urten beskytter mot forkjølelse og influensa, og minsker allergiske symptomer. Urten foreskrives ved opphovna kjertler, tannkjøttsykdommer og alle tilfeller av akutte infeksjoner som skyldes bakterier, virus eller sopp. Innvortes blir urten ellers brukt i form av urtete ved kroniske revmatiske plager og betennelser i urinveiene (blærekatarr, urinrørsbetennelse, prostatitt). For å øke virkningen ved problemer i urinveiene, bør væskeinntaket (innbefattet urteteer) være minst to liter daglig. Tannpineplanten fremmer også fordøyelsen, demper tarmgassproduksjonen og bedrer appetitten, og på grunn av den stimulerende virkningen på spyttkjertlene hjelper den til å dempe kvalme og oppkast.

Bruk av urten utvortes

Utvortes brukes et uttrekk eller en tinktur av planten til munnvask ved betennelser i tannkjøttet og munnhulen generelt. Det norske navnet tannpineplante refererer til den smertestillende virkningen planten har ved tannpine, for hvis man tygger på et blomsterhode av planten gir det en effektiv lindring av smertene, i hvert fall for en stund. Ellers anvendes urten i form av gel, liniment eller spray, gjerne laget av standardiserte planteekstrakter, på skader, forbrenninger, kløende hudplager, forstuinger, insektstikk, revmatiske smerter og muskelsmerter. På Sri Lanka blir modne blad trukket i sesamolje for bruk som omslag på forbrenninger. I India er blomsterhodene dessuten et populært remedium for stammende barn.

Tannpineplante som mat

Kulinarisk bruk av tannpineplanten er i våre dager stort sett knyttet til de innfødte i tropisk Brasil, særlig i provinsene Acre, Amazonas, Pará og Cearé, hvor urten brukes mye i matlagingen. Der blir de stivelsesrike rotknollene av kassava (Manihot esculenta) spist som hovedføde, men siden denne grønnsaken har en heller mild smak, blir den ofte smaksatt med skarpe krydder. Til dette formålet blir tannpineplante ofte brukt.

Ellers vil små mengder av opphakkete friske blad sette en spesiell smak på salater. Kokte blad mister noe av den sterke smaken og kan brukes som bladgrønnsak. Både friske og kokte blad blir brukt i matretter som supper og stuinger, og blir ofte kombinert med chili og hvitløk for å tilføre smak og vitaminer til annen mat.

Anvendelse og dosering

Til uttrekk (infusjon) kan man bruke én spiseskje urt per kopp kokende vann, og la dette få trekke i 25 minutter. Alternativt kan man bruke 10-60 dråper av en flytende ekstrakt (1:1) i vann, 1-4 ganger daglig.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Spilanthes-produkter bør ikke brukes i høyere doser enn det som er anbefalt, da de kan forårsake hudirritasjoner. Ellers har jeg ikke funnet rapporter om kontraindikasjoner eller bivirkninger når urten brukes forskriftsmessig.

 

Flere bilder av tannpineplante
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Tilgner, Sharol: Herbal Medicine. From the Heart of the Earth.  Cresswell, Oregon. Wise Acres Press 1999.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 26.09.2016