Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BARLIND  

BARLIND
Taxus baccata
 
ANDRE NORSKE NAVN
Barlonn, barlønn, badlønn, ballønn. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Taxus baccata L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Idegran.
DANSK:  Taks.
ISLANDSK:  Ýviður.
FINSK:  Marjakuusi.
ENGELSK:  Yew / English yew / European yew / Tree of resurrection / Tree of eternity.
TYSK:  Eibe / Gemeine eibe.
FRANSK:  If.
SPANSK:  Tejo.
 
FAMILIE
Barlindfamilien (Taxaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av barlind
Tegninger av barlind

BOTANISK BESKRIVELSE

Barlind er den eneste viltvoksende representanten for barlindfamilien i Skandinavia. Det kan være et tre som blir opptil 15 m høyt, men opptrer gjerne som en 2-3 m høy, tett busk med mange stammer som ikke sjelden er vokst sammen slik at treet tilsynelatende er enkeltstammet. Den unge barken er rødbrun, men blir med alderen gråbrun og flekker av i tynne flak. Stammene har en seig bast og en hard ved uten harpiks. Stammen kan bli mer enn 5 m i omkrets, og i England anslås slike kjemper til å være 2000 år eller eldre! De inntil 3 cm lange og 2 mm brede nålene sitter i to rekker i ett plan på kvisten. På oversiden er de mørkegrønne, blanke og med en opphøyd ribbe, mens undersiden har en ribbe og to lysere grønne bånd. Nålene er bløte og stikker ikke, og de sitter på treet i flere år og gjør barlind til et alltidgrønt tre.

Barlind er særbo, dvs. at hann- og hunnblomstene sitter på hvert sitt tre, og er et eksempel på en nakenfrøet plante som ikke har kongler. Barlindtrær starter å blomstre i en alder av rundt 20 år. De lysegule hannblomstene, som kommer i april-mai, sitter på undersiden av skuddene og består av 6-14 pollenblad som hvert har en skjoldformet og mangerommet pollenknapp. Pollenbladene sitter i raklelignende klaser og er temmelig i øyenfallende. Hunnblomstene er mindre og danner eggformede knopper i spissen av svært korte skudd. De inneholder ett frøemne og under blomstringen skiller dette ut en liten dråpe som tjener til å fange opp pollenet som hannblomstene produserer. Når befruktningen har funnet sted, vokser frøemnet ut til et forholdsvis stort frø med tykt skall og er omgitt av en saftig frøkappe (arillus) som først er grønn, seinere praktfullt rød og saftig. Frøkappen ser fristende ut og smaker søtt, og fugler sluker gjerne hele frukten. Frøet er hardt og motstandsdyktig og passerer gjennom fuglen uten å miste spirekraften, og fuglene sørger på den måten for frøspredningen. Barlindfrø spirer seint og kan trenge to til tre år før de begynner å vokse. De laveste greinene på gamle barlindtrær kan nå bakken og slå rot, og danner da en ytre stamme som støtter treet og beskytter den eldre kjerneveden.

 
UTBREDELSE

Barlind er utbredt over store deler av Europa, i vestlige Asia, Kaukasus og Algerie. Arten regnes som relativt sjelden i Norden. I Norge finnes barlind viltvoksende på Østlandet nordover til Mjøsa, men er først og fremst karakteristisk for kyststrøkene på Sør- og Vestlandet nord til Molde, hvor naturlig viltvoksende barlind har sin verdensnordgrense. Særlig i Hardanger finnes mange store eksemplarer av barlind. Barlind brukes ofte som prydtre i hager og parker, som formklipte busker og til hekker, og i våre dager ses barlind oftere dyrket enn i vill tilstand. Svært lite annet kan vokse i skyggen av et gammelt barlindtre. Barlind foretrekker en veldrenert og kalkholdig jord.

I teksten under er også stillehavsbarlind (Taxus brevifolia) omtalt. Det er en barlindart som er utbredt i vestlige kystområder i Nord-Amerika.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bark og nåler av barlind er ikke egnet til selvmedisinering, men de er kilde for stoffet paclitaxel og lignende forbindelser som har effekt ved behandling av langt fremskreden livmorkreft, brystkreft og kanskje andre krefttyper. Greiner med nåler blir samlet tidlig på høsten eller om våren, og bark samles fra høst til vår for kommersiell ekstraksjon av paclitaxel (= taxol). Frøkappen er den eneste delen av barlind som ikke inneholder giftige stoffer. Hvis man vil smake på et "bær" av barlind, er det liten fare for forgiftning hvis man ikke tygger i stykker frøet eller det blir knust på annen måte. Frøkappen er slimholdig og smaker søtt, men hvis man tygger i stykker frøet (noe man aldri må gjøre!) smaker det bittert.

 
INNHOLDSSTOFFER

Bark og nåler av ulike barlindarter inneholder diterpene alkaloider, inklusive paclitaxel, derivater som 10-deacetylpaclitaxel, taxicin I og II, baccatin III og 10-deacetylbaccatin III, 2-deacetoxytaxin J, 13decinnamoyltaxchinin B, 2-deacetoxyaustospicatin og andre alkaloider. Ellers foreligger lignaner (som isotaxiresinol, rhododendrol, hibalacton, brevifoliol), fenoler, noe efedrin, cyanogene glykosider, garvestoffer og harpiks.

Paclitaxel (også kjent under handelsnavnet Taxol®) er et diterpent pseudoalkaloid og var den første forbindelsen som ble ekstrahert fra barken av stillehavsbarlind (Taxus brevifolia) og brukt som kreftmedisin. I våre dager blir diterpener (som 10-deacetylbaccatin III) også ekstrahert fra baret av vanlig barlind (Taxus baccata) og konvertert til strukturelle analoger til paclitaxel, slik som docetaxel (bedre kjent som Taxotere®). Paclitaxel og docetaxel er giftstoffer som hemmer celledeling og dermed hindrer svulster fra å vokse.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

En bitter, astringerende, kraftig avførende urt som inneholder ekstremt giftige alkaloider og antikreftstoffet paclitaxel (= taxol). 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes innvortes i form av virkestoffet paclitaxel ved livmorkreft, brystkreft og eventuelt andre kreftformer. Behandlingen må bare utføres av kvalifisert personell. All annen bruk av barlind er livsfarlig, og gamle dagers tradisjonelle anvendelse av treet må for all del ikke etterprøves da det kan føre til alvorlige forgiftninger.

 
OMTALE AV BARLIND

Bruk av barlind i historisk perspektiv

Planteslekta Taxus omfatter 5-10 arter av eviggrønne bartrær og busker, og finnes utbredt gjennom den nordlige tempererte sonen og i Sørøst-Asia og Mellom-Amerika. I innhule barlindtrær har den indre veden en farge som ligner kjøttet på et flådd dyr, særlig når den er våt, og treet ser ut som det blør når det blir skåret i, egenskaper som styrket omdømmet til barlind som et hellig tre.

Veden av barlind er ekstremt holdbar. Barlind ble brukt til å lage langbuer, derav slektsnavnet Taxus, som kommer fra det greske ordet for bue, taxon. Artsnavnet baccata betyr "med bær". På gammelnorsk het barlind for yr, og treet var viet til guden Ull, som bl.a. var bueskytingens gud. Treet inneholder en dødelig gift som bl.a. ble brukt til å dyppe pilspisser i, noe som gjorde at pilene ble dobbelt dødelige. Barlindbuer blir sagt å ha drept tre engelske konger – William Rufus, King Harold og Richard Løvehjerte.

I Skottland står en barlind som er landets, og trolig Europas eldste tre. Den berømte Fortingall-barlinden i Perthshire er anslått å være et sted mellom 2000 og 9000 år gammel, og mange andre barlindtrær i England er anslått å være minst 2000 år gamle. Når barlindtrær har vokst i 400 til 500 år, blir de innhule og man får da ikke lenger til å telle årringene slik at nøyaktig datering av eldgamle trær er ikke mulig, men barlind er trolig det treslaget i verden som kan leve lengst. Før kristendommen ble innført, ble barlind ansett som hellig av druidene (det gamle keltiske presteskapet). De tilba trærne og bygde templene nær dem.

Barlind er et av de fem magiske trærne i Irland, og for irene ble barlind æret mer enn noe annet treslag. Det ble sagt at barlindtrærne voktet porten mellom dette livet og det neste. Gjennom døden åpnet de porten for gjenfødsel for sjelens evige liv. Druidene trodde at barlinden kunne oppheve tiden, og barlind var derfor symbol både på døden og det evige liv. Trærne har en bemerkelsesverdig evne til å overleve skader, og greiner som legger seg på bakken kan danne nye stammer.

I gamle dager var det ikke uvanlig å plante en barlind der folk trodde de kom til å bli gravlagt, en tradisjon som fortsatte også etter at kristendommen var innført. Kirker ble bygd i nærheten av etablerte barlindtrær, og gjennom mange århundrer har barlind blitt plantet nær kirker og gravlunder. I Norge bandt man kranser av barlind, og plukket med seg en kvist på vei inn i kirken på søndager. Treet skal også ha blitt benyttet som offertre ved at kunstige legemsdeler ble hengt opp i treet, for dermed å få kurert den syke, menneskelige legemsdelen.

Barlindens giftighet har vært kjent siden oldtiden, og baret har vært brukt til både giftmord og selvmord. Det har vært en rekke rapporter om (ofte vellykkede) selvmordsforsøk med barlindnåler. Mengden som ble inntatt var "mange spiseskjeer" eller "en håndfull". I Julius Cæsars Gallerkrigen fortelles det om en belgisk konge som i år 53 tok sitt eget liv med barlind fremfor å overgi seg til romerne. I et annet håndskrift fortelles det at en hel stamme med persere som var omringet av keiser Augustus skal ha begått kollektivt selvmord ved å tilsette barlind i det siste måltidet. Planten kunne dessuten være en av ingrediensene i middelalderens heksesalver, noe Shakespeare nevner i Macbeth. Barlind har også tilhørt de mest pålitelige midlene mot hekseri, og til det formålet bar man ofte en barlindkvist nærmest kroppen.

Barlind som nyttetre

Barlind har i århundrer vært et høyt et skattet nyttetre, og den langvarige utnyttelsen av treet har gjort at forekomstene av barlind har gått sterkt tilbake innenfor artens utbredelsesområde. Trevirke av barlind er tungt, hardt, slitesterkt og vakkert, og er ettertraktet av dreiere, snekkere og instrumentmakere som har brukt treslaget til finere trearbeider som økseskaft, vevskytler, skrin og esker, men også til møbelproduksjon. Treslaget ble ellers brukt til gjerdestolper og hesjestaur, for siden de var så holdbare kunne slike stolper vare i flere generasjoner. Veden er elastisk med en temmelig smal, gulhvit yteved og mørkt rødbrun kjerne, og et karakteristisk trekk er at den helt mangler harpiks. Når veden blir svartpolert går den under navnet "tysk ibenholt", og det tyske ordet Eibenholz betyr da også barlind. Basten som sitter mellom barken og veden er seig og kan brukes på samme måte som basten av lind (Tilia cordata), og dette sies å være opphavet til det norske navnet barlind, altså "nålelind".

I eldre skrifter er barlind omtalt som et godt materiale til buer og armbrøst, og treet var i hedensk tid tilegnet guden Ull, som bl.a. var bueskytingens gud. Splintveden hos barlind er seig og elastisk, mens kjerneveden er stiv og hard. Et bueemne som blir tatt akkurat på denne grensen får derfor ekstra spenst, og det var denne spensten som i middelalderen gjorde at engelske bueskyttere bidro til at England ble en farlig krigsmakt. Under den årlige vågehvaljakten ved kysten nær Bergen, var buer laget av barlind i bruk helt fram til omkring 1900.

Baret av barlind har hatt stor betydning som dekorasjonsmateriale, og da det sitter på lenge etter at greinen er skåret av treet, er det særlig ettertraktet til begravelseskranser og til å pynte kirkene med ved høytidelige anledninger. I 1814 skal grunnlovssalen på Eidsvoll ha vært pyntet med barlind-ranker. Også i våre dager har barlind stor betydning som prydtre, ikke minst på kirkegårder hvor det passer godt med sin mørkegrønne dysterhet. Barlind tåler godt å beskjæres og er derfor velegnet å bruke til en vintergrønn hekk.

Tradisjonell anvendelse av barlind som medisinplante

Innen folkemedisinen ble de pulveriserte nålene tidligere brukt til behandling av epilepsi, ved hjertearytmi og som en motgift mot bitt av hoggorm, og i tillegg mot skabb, engelsk syke og som abortmiddel. Svenske Johannes Henriksson (1853-1935) beretter at man i Dalsland behandlet engelsk syke ved at kokende vann ble helt over en gryte med friske barlindkvister. Et par planker ble satt over gryten og disse fikk det syke barnet sitte på, innsvøpt i et pledd som i et damptelt. Et avkok av nålene er blitt påført buskapen for å fjerne parasitter. Hvis man lar våte nåler ligge og ulme i et bål, vil de avgi en røyk som sies å virke frastøtende på mygg og knott.

I homeopatisk medisin har en tinktur som er laget av barlind blitt brukt for å behandle blærekatarr, hodepine, nevralgier, svakt syn, betennelser i hjerte, lever, nyrer og urinveier, og dessuten ved urinsyregikt, revmatisme og artritt. Barlind er imidlertid et homeopatisk middel som er lite kjent og derfor også lite brukt.

Kreftmedisin fra barlind

Innfødte fra ulike indianerstammer ved Stillehavskysten i Nord-Amerika har brukt stillehavsbarlind (Taxus brevifolia) til å behandle en rekke tilstander. Både Karok og Yurok lagde et avkok av barken som ble inntatt for å styrke og rense blodet, mens Tsimshian brukte barlind for behandling av kreft. Quinault og Bella Coola lagde lungemedisin av tørket barlindbark, mens Kitasoo brukte barlindved og bark mot mageplager.

Til tross for disse eksemplene på tradisjonell anvendelse innen ulike stammer av innfødte i Nord-Amerika, spilte stillehavsbarlind ingen rolle i vestlig urtemedisin eller konvensjonell medisin før i 1966, da treet ble inkludert i en massiv screening av rundt 35 000 plantearter utført av National Cancer Institute i jakten på nye medisiner. Paclitaxel, seinere markedsført som Taxol®, et stoff som ble ekstrahert fra barken av stillehavsbarlind, ble oppdaget i 1971 og viste seg å ha bemerkelsesverdig antikreftvirkning. Etter laboratorieforsøk, og kliniske studier som startet i 1983, godkjente United States Food and Drug Administration (FDA) i 1992 bruk av paclitaxel til behandling av medisinresistent livmorkreft, og to år seinere for brystkreft, da medisinen ble vist å kunne redusere dødsraten av brystkreft med 30 %. Stoffet paclitaxel demper tumoren og kan forlenge livet noe, men det kurerer ikke krefttilstanden.

I starten trengte man et enormt stort antall trær for å skaffe nok bark av stillehavsbarlind for å lage medisinen, for man måtte bruke barken av inntil seks trær for å få utvunnet nok paclitaxel til å behandle én kreftpasient. Ved seinere forskning, rapportert i 1996, fant man at paclitaxel forkommer i en sopp, Pestalotiopsis, som vokser symbiotisk på andre barlindarter og treslag, noe som medførte at man kunne produsere Taxol® billigere og enklere, og uten at man lenger trengte å bruke den utrydningstruede stillehavsbarlinden. En rekke andre barlindarter er siden funnet å kunne være en tilleggskilde til paclitaxel og lignende stoffer som er effektive ved kreftbehandling, og særlig himalayabarlind (Taxus wallichiana) inneholder større mengder stoffer som i et laboratorium kan omdannes til paclitaxel. Vanlig barlind (Taxus baccata) inneholder også slike stoffer, og har vært utnyttet i England gjennom et program der man fra eiendommer med store barlindhekker samler sammen avskårne greiner. Bark av barlind høstes fra høst til vår, og baret høstes om våren eller høsten for kommersiell utvinning av paclitaxel og beslektede stoffer.

Forskning har vist at paclitaxel stanser celledelingen ved å interferere med strukturer kjent som mikrotubuller (intracellulære rørformede proteinstrukturer). Disse mikrotubullene danner cellenes cytoskjelett, rammeverket som gjennomgår dramatisk gjenoppbygging når cellene deler seg. Kreftceller er karakterisert ved rask celledeling slik at deres cytoskjelett gjennomgår konstant modifisering. Paclitaxel binder seg til proteinene i mikrotubullene og låser dem på plass, og beskytter mot at cytoskjelettet bygger seg opp igjen. Ved å gjøre dette, vi paclitaxel stanse celledelingen. Forskning har også vist at paclitaxel trigger programmert celledød hos kreftceller ved å binde seg til et "celle-død-stoppende" protein. Paclitaxel gis intravenøst som en cellegift og det har betydelige bivirkninger, inklusive hårtap, kvalme, oppkast, ledd- og muskelsmerter. Forskere fortsetter å bruke middelet for å bekjempe kreft, nå også endetarm-, mage- og lungekreft, i tillegg til en potensiell bruk til behandling av artritt, Alzheimers sykdom og som et antiviralt middel. Paclitaxel er en av suksesshistoriene til National Cancer Institute sin 50-årige søken etter nye kreftmedisiner fra naturen.

Forgiftninger av barlind

Alle delene av barlindtreet, unntatt den røde frøkappen, er giftige. De viktigste giftstoffene er alkaloidet taxin og glykosidet taxicatin. Giften i barlind ble allerede i oldtiden anvendt til både mord og selvmord. Kelterne brukte barlindekstrakt til å gjøre pile- og lasespisser giftige. I våre dager forekommer barlindforgiftning meget sjelden hos mennesker, men kan skje i møbelfabrikker der trestøv av barlindved kan forårsake forgiftning.

Det er ufarlig å spise "bærene" så lenge man spytter ut frøet eller ikke tygger det. Om man skulle komme til å svelge noen hele frø, vil ikke giften komme ut i kroppen da frøskallet ikke blir påvirket av fordøyelsesvæskene. Hvis frøene imidlertid blir tygd i stykker eller på annen måte blir skadet, vil man bli forgiftet. Etter ½-1½ time får man sterke magesmerter og begynner å brekke seg, etterfulgt av smertefull diaré med kolikk, pupilleutvidelse og svimmelhet. Man blir blek i ansiktet, leppene blir purpurfargede og røde flekker opptrer på huden. Det skilles ut eggehvite i urinen (noe som er et tegn på nyreskade), musklene blir svakere, åndedrettet blir overflatisk og man mister etter hvert bevisstheten. Hjerte- og pulsaktiviteten, som til å begynne med øker, blir etter hvert langsommere og mer svekket. Bevisstløshet inntrer under økende kretsløpsforstyrrelser, og allerede etter 1½ til senest 24 timers forløp inntrer død i koma på grunn av kretsløps- og åndedrettslammelse, ofte etter forutgående kramper.

Hvis man bare har spist noen få bær og frøene ikke er tygd i stykker, er det altså sjelden noen fare, men hvis man har en fått i seg barnåler eller mange bær, gjelder det å utløse brekninger og oppsøke lege. På sykehus gjennomføres magespyling med aktivt kull, det gis væsketilførsel, avføringsmiddel og krampeløsende middel, og man overvåkes med EKG. Ved åndedrettsforstyrrelser gis kunstig åndedrett, oksygen og symptomatiske kretsløpsmidler. Forgiftninger med dødelig utgang er kjent og som oftest er det barn som blir forgiftet, men også kvinner som har brukt barlind som abortmiddel har dødd. Dødelig dose for et menneske angis å være 50-100 g av baret. Vær klar over at forgiftningsfaren også gjelder dyrkede barlind-arter og -sorter.

Til tross for at baret til barlind er giftig, har det vært brukt en del som fôr for kyr og småfe, men hester er spesielt følsomme for giftstoffet taxin. Drøvtyggende dyr kan tåle giften noe bedre, og når baret ble brukt som husdyrfôr ble dyrene gradvis tilvendt det slik at det stort sett gikk bra. Men i juli 1985 døde ni kviger på Fyn av barlindforgiftning. I Svensk veterinärtidning er det i 1988 referert et tilfelle av barlindforgiftning av hester. 11 ridehester i en hamnehage fikk i beste mening tildelt avklippet barlindbar som mat. Etter et par timer døde fire hester plutselig uten forutgående symptomer. Ved obduksjon fant man ikke annet enn de samme forandringer man finner ved hjertefeil. Det refereres også om forgiftning hos to gjøkalver som også hadde blitt tildelt barlind-bar i fôret ved en misforståelse. Disse viste samme, hurtige, symptomløse død som hos de nevnte hestene. Begge disse tilfellene er i god overensstemmelse med det som er beskrevet i litteraturen, nemlig en direkte påvirkning på hjertets ledningssystem for impulsoverføring, noe som fører til hjertestans. For hest og sau oppgis den dødelige dosen til 100-200 g bar, mens til storfe og gris er dødelig dose angitt til 50-100 g. Eldre bar skal etter sigende inneholde mer av giftstoffet taxin enn ungt bar. Baret regnes å være mest giftig om vinteren, og giftstoffene forsvinner ikke ved visning eller tørking. Rådyr kan beite på barlind om vinteren, og det samme kan elg og hjort gjøre. Fugler spiser fruktene av barlind, og da frøene passerer ufordøyde gjennom tarmkanalen, hjelper fuglene til med frøspredningen.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Alle delene av barlindtreet (bortsett fra fruktkjøttet) er ekstremt giftig. Barlind må derfor aldri samles for bruk til selvmedisinering eller gis som medisin til andre. Les om forgiftning av barlind i avsnittet over. 

 

Flere bilder av barlind.
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Ville planter i Norge. Annen utgave.  Oslo, Forlaget Det Beste A/S 1993.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine.  Washington D.C., National Geographic 2006.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Frohne, Dietrich and Hans Jürgen Pfänder: Poisonus Plants. Second Edition. A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians.  London, Mason Publishing 2005.
Gifford, Jane: The Celtic Wisdom of Trees.  London, Godsfield Press Ltd. 2006.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Høiland, Klaus og Inger Nordal: Kinabark og Kjerringrokk. Systematisk botanikk med vekt på medisinplanter.  Universitetsforlaget 1983.
Langer, Torben W.: Giftige planter.  København, Lademanns Forlagsaktieselskab 1987.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 1.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.

Løkken, Sverre: Men rådyr tåler barlind!  Blyttia 47 (1989)

Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.  Berkshire, Foulsham 2007.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 1.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1993.
Schauer, Thomas & Claus Caspari: Cappelens flora.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag AS 1982.

Schwencke, Hans: Barlindforgiftning hos hest.  Blyttia 47 (1989)

Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Phytomedicines, Herbal Drugs, and Poisons.  Kew, Kew Publishing, Royal Botanic Gardens 2014.
Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. An illustrated guide to important medicinal plants and their uses.  CABI Publishing 2017.
Vedel, Helge og Jette Dahl Møller: Trær og busker. Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2003.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering and Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 20.01.2019