Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LIND   

LIND
Tilia cordata
 
ANDRE NORSKE NAVN
Lend, lenn, linn.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Tilia cordata Mill.
Tilia microphylla Vent.
Tilia parvifolia Ehrh.
Tilia ulmifolia Scop.

Også blomstene av storlind Tilia platyphyllos og parklind Tilia x europaea (= Tilia x vulgaris, en krysning mellom storlind og lind), blir samlet og brukt. I urtemedisinen blir blomstene av alle tre artene brukt om hverandre.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Lind, Skogslind.
DANSK:  Lind, Småbladet Lind, Skov Lind, Vinterlind.
ISLANDSK:  Hjartalind.
FINSK:  Metsälehmus, Lehmus, Niinipuu.
ENGELSK:  Linden, Lime tree, Small-leaved lime, Small-leaved linden, Little leaf linden, Basswood.
TYSK:  Winter-Linde, Linde, Stein-Linde, Kleinblättrige Linde.
FRANSK:  Tilleul à feuilles en coeur, Tilleul, Tilleul à petites feuilles.
SPANSK:  Tilo.
 
FAMILIE
Lindefamilien (Tiliaceae).
Lind (Tilia cordata)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av lind
Storlind (Tilia platyphyllos)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av storlind

BOTANISK BESKRIVELSE

Lind blir i Norge et opptil 20 m høyt tre med stor og rikt forgreinet krone. Det er et bladfellende tre med svartgrå og ofte noe oppsprukket bark. Gamle lindestammer blir gjerne knudrete og kulete med store utvekster. De hjerteformede, sagtannete, opptil 8 cm brede bladene sitter på lange, snaue bladskaft. Bladene er mørkegrønne på oversiden og lysere på undersiden, med rustfargede hårdusker der nervene forgreiner seg på undersiden. De gulhvite blomstene sitter 3-15 sammen i små kvaster på et langt skaft. Hver blomsterstand har et tungeformet, pergamentaktig støtteblad, som fungerer som vinge for frukten. Lind blomstrer i juli og blomstene avgir en sterk og behagelig duft. Frukten er en kuleformet, lodden nøttefrukt som inneholder ett frø.

 
UTBREDELSE
Lind er mest utbredt i Sentral-Europa og vestlige deler av Asia. I Norge vokser lind på tørre, lune steder opp til ca. 600 m. Naturlig utbredt på Østlandet nord til Ringebu og Ytre Rendal, ellers i kyst og fjordstrøk til Nordmøre, samt ved Brønnøysund.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Tiliae flores cum bracteis: Lindeblomster med støtteblad. Blomsterstandene med de tungeformede støttebladene plukkes når blomstringen starter i juli. Blomstene renses forsiktig for forurensninger og legges løst i en kurv eller på en rist. Tørkes på et luftig sted eller ved kunstig varme som ikke må overstige 35 °C. Ikke snu blomstene under tørkingen. Blomstene må under tørkingen miste minst mulig av velduften. Lindedrogen oppbevares på tette krukker beskyttet mot lys og fuktighet. Langvarig lagring svekker kvaliteten, og lindeblomster bør derfor helst samles inn på nytt hvert år. Lindeblomster som finnes i handelen kommer hovedsakelig fra Bulgaria, Romania, Tyrkia og tidligere Jugoslavia, noe også fra Kina.

Lindeblomst er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Blomsterstanden inneholder 0,02-0,1 % eterisk olje med ca. 70 komponenter (bl.a. alkaner, fenolalkoholer og -estere, og terpener inkl. cetral, citronellal, cirtronellol, eugenol, limonen, nerol, alfa-pinen, terpinol og farnesol), ca. 1 % flavonoider (hesperidin, quercetin, astralagin, tilirosid og andre), ca. 10 % slimstoffer (bestående av polysakkarider hovedsakelig basert på arabinose, galaktose og rhamnose), fenolsyrer (bl.a. klorogensyre og kaffesyre), garvestoffer, aminosyrer (alanin, cystein, cystin, isoleucin, leucin, fenylalanin og serin), saponin og tokoferol.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Svettedrivende, urindrivende, krampeløsende, mildt beroligende, avslappende, søvndyssende, nervestyrkende, sirkulasjonsfremmende, blodfortynnende, blodtrykksenkende, blodrensende, mildt astringerende (sammentrekkende), hostedempende, appetittstimulerende, stimulerer dannelsen av fordøyelsesvæsker, galledrivende, krampeløsende på tarmen, svakt avførende, immunstyrkende, slimløsende, hostedempende, betennelseshemmende, sårhelende og styrkende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Spenninger, angst, uro, stress, søvnløshet, rastløse og urolige barn, muskelspenninger, hodepine, migrene, premenstruelle spenninger, menstruasjonssmerter, dårlig fordøyelse, diaré, kolikk, galleblæreproblemer, kramper, lett feber, betennelser, sår, tette luftveier, luftveiskatarrer, betente mandler, kraftig forkjølelse, hoste, influensa, nervøs hjertebank, arteriosklerose (åreforkalkning), høyt blodtrykk kombinert med åreforkalkning og nervøse spenninger, urinveisinfeksjoner, hudutslett og eksem.
 
OMTALE AV LIND

Tradisjoner knyttet til lind

Lind er mest utbredt i Sentral-Europa og i vestlige deler av Asia. Treslaget kom til Norge for ca. 7000 år siden og er et av våre varmekjære løvtrær. Lind trives best på tørre, lune steder i lavlandet og er i Norge vanligst på Østlandet og langs kysten til Nordmøre. Verdens nordligste forekomst av lind finnes isolert ved Brønnøysund i Nordland.

Lind er mye plantet i parker og som gatetrær i byer, blant annet fordi den tåler ganske mye luftforurensning. Det er dessuten få trær som kan beskjæres i samme grad som lind, og treslaget er derfor svært velegnet til hekk. Trevirke av lind er lyst, mykt, lett og ofte med lite kvist. Derfor er det godt egnet til dreiing og treskjærerarbeid. Lind var i norrøn mytologi et hellig tre og knyttet til kjærlighetsgudinnen Frøya. Det passet derfor bra at det ble brukt til utskjæringer av helgenfigurer og innramming av helgenbilder. Lind var et tre som ga beskyttelse. Man betraktet det med samme ærefrykt som eik (Quercus robur) og svarthyll (Sambucus nigra), og et lindetre ble ofte plantet ved boplassen for å verne huset mot lyn. I folketroen mente man at man kunne kurere epilepsi ved bare å sitte under et lindetre.

Trekull av lind er det beste råstoffet for produksjon av tegnekull. Det blir også benyttet i kulltabletter til medisinsk bruk på grunn av sin høye absorpsjonsevne. Medisinsk kull brukes til behandling av mageforstyrrelser, og kan også lages til et pulver som kan påføres forbrenninger og såre steder.

Blomstene er rike på nektar som gir honning av god kvalitet, derfor er lind verdifull for birøktere. Av lindeblomsten kan man også trekke ut en meget eksklusiv olje som brukes til parfyme.

Fram til for omkring 50 år siden var lind en av våre viktigste fiberplanter. Fremstilling av tauverk av lindebast har lange tradisjoner. Av bastfibrene gjorde man linderep, som var motstandsdyktige mot sjøvann, trutnet lite og var seige, og derfor velegnet til bl.a. tauverk og fiskeredskap (liner).

En svettedrivende og beroligende urt

Den svettedrivende egenskapen til lindeblomst har vært kjent i lange tider, og drogen blir særlig benyttet ved forkjølelse, hoste og influensa med feber som kan lindres ved hjelp av en svettekur. Lindeblomst-te aktiverer kroppens allmenne infeksjonsforsvar, slik at forkjølelsessykdommer med feber går raskere over, noe som særlig barn kan erfare. Te av lindeblomst er et glimrende barnemiddel som gjerne kan anbefales i stedet for kamillete. Ved forsøk på et barnesykehus i Chicago fastslo legene Traismann og Hardy at aspirin sammen med lindeblomst-te hadde bedre virkning enn sulfonamid og penicillin. De barna som ble behandlet med lindeblomst-te og aspirin ble raskere friske enn de barna som fikk sulfonamid eller antibiotika. Skal teen brukes til svettekur ved forkjølelse, bør den være sterk. 2-4 teskjeer droge overhelles ¼ liter kokende vann og får trekke i 10 minutter før den siles. Man drikker teen i små slurker så varm som mulig, opptil 3 tekopper daglig i 3-5 dager. Andre urter kan tilsettes for å gi forkjølelsesteen en enda bedre virkning, for eksempel sitronmelisse (Melissa officinalis), purpursolhatt (Echinacea purpurea), svarthyllblomster (Sambucus nigra) og kamille (Matricaria recutita). Man må ikke tilsette salvie (Salvia officinalis) i slike teblandinger, da den urten har en svettehemmende virkning.

Lindeblomst-te er også et fremragende forebyggende middel mot forkjølelse. Som forebyggende te og som kveldsdrikk brukes 1-2 teskjeer droge til ¼ liter kokende vann. Teen drikkes varm, gjerne søtet med honning. Erfaring har vist at en kopp varm lindeblomst-te etter at man er blitt sterkt avkjølt, kan forebygge snue og forkjølelse. Derfor anbefales det å drikke lindeblomst-te ofte om vinteren. En kopp lindeblomst-te om kvelden virker avslappende, og i tillegg til at den gjør godt, er den både velsmakende og velduftende.

Den svettedrivende virkningen blir tilskrevet flavonoidene og fenolene som finnes i urten. Man mener at de øker følsomheten i de sentra i hjernen som regulerer svetteutsondringen slik at en liten varmepåvirkning medfører en betydelig svettedrivende effekt. Den beroligende og krampeløsende virkningen er tilskrevet stoffet farnesol i den eteriske oljen. Garvestoffene har bl.a. sammentrekkende egenskaper. Slimstoffene virker mekanisk beskyttende og betennelseshemmende på de slimhinner som de kommer i kontakt med, samt hemmer hosterefleksen som blir utløst av irritasjon i svelget.

Lind er et krampeløsende og beroligende middel som lindrer spenningshodepine, beroliger sinnet og gir en rolig søvn. Lindens avslappende virkning kombinert med den generelle virkningen på blodåresystemet, gir lind en rolle ved behandling av enkelte former for migrene. Lind er et utmerket middel mot stress, panikk og angst, og brukes spesielt mot nervøs hjertebank. Urten kan gjerne kombineres med humle (Humulus lupulus) ved nervøse spenninger.

Gunstig virkning på blodåresystemet

Lind virker også blodfortynnende og dermed gunstig på blodsirkulasjonen. Det er lindeblomstenes innhold av bioflavonoider som muligens er årsaken til urtens blodtrykkssenkende virkning. Urten har ry for å virke forebyggende mot utvikling av åreforkalkning, og regnes som spesifikk ved behandling av høyt blodtrykk knyttet til åreforkalkning og nervøse spenninger. Personer som spiser blodfortynnende midler bør imidlertid avstå fra lindeblomster, ettersom den følsomme blodbalansen lett kan forstyrres av lindens påvirkning. Blomstene brukes i andre land ofte i kombinasjon med hagtorn (Crataegus monogyna) og misteltein (Viscum album) ved behandling av høyt blodtrykk, og med tempeltre (Ginkgo biloba) ved arteriosklerose.

Lind er gunstig for hud og hår

Når den påføres utvortes, har lindeblomst-te har en sammentrekkende, lindrende virkning på tørre eksem og mindre hudskader, byller, brannskader og betennelser. Uttrekket kan brukes i ansiktsvann, kremer og lotion for å rengjøre og mykne opp huden, og det sies at den beskytter huden mot betennelser og gjør den klarere. Urtete av lind er også bra på øyekompresser når øyelokkene er opphovnede, men man må la uttrekket avkjøles før det brukes. Et uttrekk av friske eller tørkete lindeblomster (50 g til 1 liter vann, trekker i 30 minutter) har ellers en gunstig virkning på håret, og når det brukes som hårskyllemiddel, gjør det håret bløtt, elastisk og skinnende, samtidig som det gir en duft av honning.

Bruk av barken av lind

Innerbarken av lind brukes til fremstilling av en utmerket bast som fra gammelt av er kjent i tysk folkemedisin som forbindingsmateriale på sår. De urindrivende egenskapene til treets innerbark nyttiggjøres i form av et avkok til behandling av nyrestein og urinsyregikt. Dette avkoket, som i våre dager er lite i bruk, ble før i tiden også anbefalt mot eksem og brannsår. Brukt innvortes er barkavkok dessuten gunstig ved leversykdommer. På samme måte som blomstene, virker innerbarken krampeløsende og utvidende på hjertearteriene, noe som gjør den nyttig til behandling av åreforkalkning.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ingen advarsler mot å bruke lindeblomster under graviditet eller amming, og man kan ikke forvente noen former for bivirkninger av å drikke te av blomstene. Personer som tar blodfortynnende medisiner bør ikke drikke lindeblomst-te regelmessig i større mengder, da også lindeblomstene har en viss blodfortynnende virkning. En kopp i ny og ne gir imidlertid ingen slik medisinsk virkning og kan drikkes av alle, også barn.

Ingen pålitelig informasjon vedrørende farer ved overdosering er funnet i den litteraturen som er gjennomgått. En rapport som fortalte om te som var laget av alt for gammel urt og forårsaket en narkotisk forgiftning er ansett som upålitelig. Det samme gjelder en opplysning om at for hyppig inntak av lindeblomstte vil kunne skade hjertet.

 

Flere bilder av lind
LITTERATUR
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition. London, Pharmaceutical Press 2002.
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bown, Deni: Herbal. The Essential Guide to Herbs for Living. London, Pavilion Books Limited 2003.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Heino, Raimo: Naturlegeboka.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag AS 1985.
Hlava, B.; F. Pospisil & F. Stary: Plantekosmetik.  Forlaget Lina 1987.
Hoffmann, David: Natural Relief from Headaches, Insomnia & Stress. Safe, Effective Herbal Remedies.  Los Angeles, Keats Publishing 1999.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter. Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Lundborg, Annette: Egenvård från Örtagård. Linköping, Pegelin HB 2000.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McIntyre, Anne: Kvinnens urtebok.  Oslo, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1995.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety. St. Louis, Elsevier 2005.
Pahlow, M.: Mitt eget planteapotek.  Oslo, Kolibri Forlag 1986.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
Wright, Jill: Arthritis & Rheumatism. Oxford, Herbal Health 2001.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 01.09.2016