Plantenes virkestoffer

URTEKILDEN

Startside > Urtemedisin > Virkestoffer

 

Alle medisinplanter inneholder flere farmakologisk virksomme bestanddeler, men hovedtyngden ligger normalt på ett eller to stoffer. Det er imidlertid samspillet mellom alle de aktive stoffene i en plante som er årsak til plantens spesifikke virkning. For å forstå de enkelte plantenes virkning er det en fordel å ha en viss kjennskap til de viktigste stoffgruppene vi finner i medisinplantene.

Eteriske oljer    Garvestoffer    Bitterstoffer    Alkaloider    Slimstoffer    Glykosider    Saponiner    Kumariner    Flavonoider    Antrakinoner    Planesteroler    Fargestoffer    Andre innholdsstoffer    Skadelige stoffer i urter
 
Eteriske oljer  

Eteriske oljer (ofte kalt flyktige oljer, eller Essential oils på engelsk) er noen av de viktigste aktive innholdsstoffene i medisinplantene. Det er aromatiske og fettløselige forbindelser som fordamper lett, men som er lite løselige i vann. Siden de er fettløselige, vil de raskt trenge gjennom hud og slimhinner. Eteriske oljer i en viss mengde finner vi særlig i planter innen leppeblomstfamilien (for eksempel peppermynte, sitronmelisse og lavendel), kurvplantefamilien (for eksempel kamille), skjermplantefamilien (for eksempel kvann, persille og fennikel) og hos bartrær (for eksempel einer og furu). Ofte inneholder plantenes eteriske oljer opptil 50-100 forbindelser, men av disse er det vanligvis bare et eller et fåtall hovedstoffer. I kroppen opptas de eteriske oljene gjennom huden og luftveiene. Mange av de plantene som inneholder eteriske oljer brukes til krydder og som appetittvekkere. Eteriske oljer kan være:

  • Lokalirriterende. Brukt på hud og slimhinner fører de til økt blodtilførsel og smertedemping gjennom lokal irritasjon. Et eksempel er blanding av eteriske oljer som smøres på verkende lemmer, såkalte linimenter.
  • Betennelsesdempende, både ved innvortes og utvortes bruk.
  • Slimløsende (ekspektorerende) ved direkte inhalering av damp eller utskilling gjennom lungene etter inntak av te.
  • Fordøyelsesstimulerende. Tarmbevegelser fremmes, gjæring og kolikkbetennelser hindres.
  • Urindrivende (diuretisk).
  • Stimulerende på glatt muskulatur. Kan for eksempel gi økt melkeutskilling og virke sammentrekkende på livmoren.
  • Bakterie-, virus- og sopphemmende.

Rene eteriske oljer må ikke brukes innvortes, og store doser kan skade nyrene. Ved bruk på huden, må de blandes med en annen olje for ikke å bli for sterke. Hvis man påfører rene eteriske oljer på huden, vil det gi en følelse av irritasjon, varme eller kulde, men det kan gi blemmedannelser og betennelser. Les mer om eteriske oljer.

Garvestoffer (tanniner)

Til toppen av siden

Garvestoffer finner vi i de fleste planter, men de utgjør ingen ensartet gruppe. De har det til felles at de danner uløselige forbindelser med proteiner, og det er dette som gjør at garvestoffene har medisinsk anvendelse. De binder seg direkte til proteiner i hud og slim, og har en sammentrekkende (astringerende) virkning. Stoffene danner en hinne over hudsår og betente slimhinner, slik at blødninger stanses og sårflatene dekkes slik at de beskyttes mot irritasjoner. Dette gir raskere heling og hjelper til at bakterier blir stengt ute. Ved utvortes bruk tas garvestoffene normalt ikke opp gjennom uskadet hud, men ved brannskader og store sår (større enn en håndflate) kan det skje et for stort opptak, noe som kan føre til skader på blodsirkulasjonen, leveren og nyrene.

Det finnes medisinplanter der garvestoffer er den mest virksomme komponenten, og andre der garvestoffer er sekundære, men likevel viktige stoffer som støtter opp om en plantes øvrige virkestoffer. Blåbær, tepperot og eikebark er eksempler på typiske garvestoffdroger. Eksempelvis vil garvestoffene i te tørke ut tarmens slimhinner og dermed virke stoppende. For store mengder garvestoffer kan gi mageirritasjon.

Garvestoffdroger brukes ved diaré, som gurgle- og skyllemiddel ved betennelser i tannkjøtt, munnhule og svelg, foruten til omslag ved sårbehandling, betennelser og andre hudskader. Dessuten hjelper bad med garvestoffdroger ved hemoroider, frostknuter og betennelser i underlivet. Inntak av store mengder garvestoffer kan gi forstoppelse og redusert opptak av vitaminer og mineraler. Derfor skal te med garvestoffer helst drikkes mellom måltidene. Unngå te med høyt garvestoffinnhold hvis du har tendens til forstoppelse eller lider av jernmangel.

Bitterstoffer

Til toppen av siden

Bitterstoffene er nitrogenfrie, og særpreges av en meget bitter smak. Disse forbindelsene kan inkludere iridoide glykosider, saponiner, seskviterpener, lavsyrer og alkaloider. Bitterverdien angir den minste konsentrasjon som smaker bittert. En verdi på 1:20 000 forteller altså at den bitre smaken kan kjennes ved 20 000 gangers fortynning. Bitterstoffene er ikke giftige, men den bitre smaken gjør at de ikke smaker særlig godt i urteteer.

Bitterstoffer stimulerer smaksløkene og øker utskillingen av spytt og fordøyelsesvæsker som magesyre og galle, så urter som inneholder bitterstoffer brukes til å stimulere appetitten og styrke fordøyelsen. Ved appetittmangel og fordøyelsesproblemer vil bitterstoffene også øke blodgjennomstrømmingen i slimhinnene i magetarmkanalen og gi hurtigere uttømming av magesekkens innhold til tolvfingertarmen. Bitterstoffer balanserer også produksjonen av hormoner i bukspyttkjertelen, og kan således ha en effekt på blodsukkeret.

Typiske bitterstoffplanter er gulsøte, bukkeblad, ryllik, kvann, løvetann, burot og malurt. Hvis du har problemer med for mye magesyre, eller har sår eller betennelser i fordøyelseskanalen, bør du ikke bruke urter som har stort innhold av bitterstoffer. Vær også oppmerksom på at bitterstoffer kan motvirke effekten av syrenøytraliserende medisiner. Generelt er det for lite bitterstoffer i dagens kosthold.

Alkaloider

Til toppen av siden

Alkaloider er blant planterikets viktigste medisinske stoffer. De er organiske, fettløselige, alkaliske (basiske) forbindelser som inneholder nitrogen i ulike kombinasjoner. Det finnes mer enn 7000 kjente alkaloider. Alkaloidene er oftest sterkt giftige forbindelser, og for plantene fungerer de gjerne som forsvar mot insektangrep og beitende dyr. Disse stoffene utgjør også planterikets kraftigste gifter, et eksempel er tyrihjelmens aconitinstoffer. Alkaloidene har gjerne bitter smak, og påvirker sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) og sirkulasjonssystemet (hjerte, blodårer og lunger). De tas lett opp av kroppen, ikke bare gjennom tarmene, men også gjennom slimhinner og huden. De brytes delvis ned i kroppen, men kan også skilles ut gjennom nyrene, gallen og mage-tarmkanalen. Alkaloider kan også skilles ut gjennom morsmelken.

Brukt i små doser kan alkaloider være meget gode legemidler. Virkningen varierer sterkt, men vanligst er en smertestillende, søvnfremkallende, stimulerende og krampeløsende effekt. Et av de mest kjente alkaloidene er morfin, som er isolert fra opiumvalmuens tørkede melkesaft. Andre kjente alkaloider er nikotin, kokain, kinin, stryknin, atropin og koffein. I mange nytelsesmidler (kaffe, te, tobakk), rusgifter (peyote, cocablad) og legemidler er det altså alkaloider som er de viktigste aktive ingrediensene. Siden de fleste av disse stoffene er så giftige, bør urter med stort innslag av alkaloider ikke brukes til selvmedisinering. Feildosering kan føre til hjertestans og kvelning, med døden til følge etter bare 30 minutter.

Slimstoffer

Til toppen av siden

Slimstoffene beskytter såre, irriterte slimhinner, og demper derfor irritasjonshoste, magekatarr mm. Det finnes slimstoffer i en lang rekke planter. De er oppbygd av polysakkarider (lange kjeder av sukkermolekyler) som suger opp vann og på den måten får en klebrig og geléaktig konsistens. Slimstoffene dekker slimhinnene i fordøyelseskanalen og beskytter dermed mot irritasjon, for surt miljø og betennelser. Denne dempende virkningen kan også spre seg til slimhinnene i hals, lunger, nyrer og urinveiene. Slimholdige droger brukes ved betennelser i luftveiene, magesekken og tarmene. Da slimdrogene sveller når de kommer i tarmen, økes tarmbevegelsene, og drogen virker derfor avførende. Linfrø, hestehov, islandslav og legestokkrose er eksempler på slimholdige planter. Man bør unngå slimholdige droger når man bruker medisin, da slimstoffene kan suge opp medisinen.

Glykosider

Til toppen av siden

Glykosider kjennes på binding mellom en sukkerkomponent (oftest druesukker) og en ikke-sukkerkomponent (som gjerne kalles et aglykon, og kan være alkohol, fenol, organiske syrer eller steroider). Glykosidenes medisinske virkning er avhengig av hvilket aktivt stoff som er koplet til sukkerdelen. Den kjemiske sammensetningen av glykosider kan derfor være svært variabel, og man skiller gjerne mellom følgende grupper.

  • Saponinglykosider
  • Fenolglykosider
  • Antraglykosider
  • Flavonglykosider
  • Sennepsglykosider
  • Blåsyreglykosider

Selv om mange av glykosidene er giftige (også i små mengder), er de viktige legemidler med stor variasjon i sammensetning og virkning. Mest kjent er hjerteglykosidene fra revebjelle (digitoksin og digoksin) og liljekonvall. Det finnes også glykosider med beroligende, desinfiserende, betennelseshemmende, svettedrivende, urindrivende, avførende og hudirriterende virkning. Eksempelvis virker fenolglykosidene i melbærplanten urindrivende, mens kumaringlykosidene i steinkløver påvirker blodkoaguleringen. Blåsyreglykosider finnes i fruktkjerner hos enkelte arter i rosefamilien, f.eks. hegg og aprikos.

Saponiner

Til toppen av siden

Saponiner er en spesiell type glykosider som får vannet til å skumme, dvs. at de nedsetter overflatespenningen. Det finnes to grupper av saponiner. Steroide saponiner har navn etter sin likhet med kroppens egne steroide hormoner, og brukes f.eks. i forbindelse med menstruasjonsproblemer. Den andre gruppen er triterpene saponiner som blant annet er slimløsende. Begge gruppene gir en mild irritasjon av slimhinnene som medfører økt blodtilførsel og dermed økt opptak av andre stoffer.

Dersom saponinene kommer i blodet, vil de emulgere (slik olje emulgerer i vann) og forårsake hemolyse (de røde blodlegemene oppløses). Noen eksperter mener risikoen for en slik reaksjon er liten når saponinholdige urter inntas gjennom munnen, mens andre mener at en slik reaksjon er mulig, men sannsynligvis svak. Saponinene absorberes i svært liten grad fra tarmsystemet, noe som skyldes at de klumper sammen hundretalls molekyler og danner så store partikler at de ikke kan passere gjennom tarmslimhinnen. Små mengder saponiner kan imidlertid føre til at næringsopptaket gjennom tarmslimhinnene øker. Enkelte saponiner anses for å være giftige, mens andre er viktige stoffer i medisinplanter. Saponiner kan virke:

  • Slimløsende (ekspektorerende). Saponinholdig te stimulerer sekresjonen i luftveiene, hovedsakelig på grunn av nervøse reflekser fra fordøyelseskanalen til bronkiene, og de har for eksempel evnen til å løse opp slim som sitter fast i bronkiene.
  • Urindrivende (diuretisk).

Man bør ikke bruke saponinholdige planter som avføringsmidler slik man gjorde før i tiden, da risikoen for overdosering er for stor. Man må heller ikke bruke planter som inneholder mye saponiner hvis man har blødende sår i mage eller tarmer. Såpeurt, gullris, lakrisrot og nøkleblom-arter er eksempler på planter som inneholder saponiner.

Kumariner

Til toppen av siden

Kumariner tilhører også glykosidene. De ligner en fargeløs, prismeaktig krystall. Kumariner finnes særlig i planter tilhørende gras- og ertefamilien. De smaker bittert, aromatisk og brennende. Kumarinene hemmer bakterie- og soppinfeksjoner, samtidig som de styrker venene.

Flavonoider

Til toppen av siden

Flavonoider er et samlebegrep på forskjellige stoffer med ganske lik kjemisk struktur, og hører egentlig sammen med glykosidene som flavonglykosider. Flavonoidene er oppkalt etter deres gule farge (flavus betyr gul på latin). I plantene virker disse stoffene beskyttende mot ultrafiolett ståling. I kroppen har de flere forskjellige virkninger. Disse stoffene styrker blodkarene og brukes ved hjerte- og kretsløpsforstyrrelser. Flavonoider virker også urindrivende, krampeløsende, beroligende, immunstyrkende og betennelseshemmende, og de motvirker allergier og virusinfeksjoner. Dessuten virker flavonoidene som antioksidanter.

Anthocyaniner er en egen gruppe av flavonoidene. De er ikke gule, men har rød, purpurrød, lilla eller blå farge. Sammen med vitamin C regnes de for å være de viktigste antioksidantene i bær og røde druer. Anthocyaninene virker som kraftige antioksidanter i kroppen, og brukes bl.a. til å styrke hjerte og blodårer, og å hindre angrep av frie radikaler.

Antrakinoner

Til toppen av siden

Atrakinoner er stoffer som aktiveres i tykktarmen og virker avførende. De motvirker at vannet i tykktarmen blir reabsorbert og gir økt utsondring av vann og elektrolytter fra tarmveggen. Da avføringen blir bløtere motvirker antrakinonene derfor forstoppelse. Antrakinonene irriterer også slimhinnene i tarmen og fremmer på den måten tarmbevegelsene. Antrakinonholdige droger bør ikke brukes under graviditet, diaré eller dehydrering.

Plantesteroler

Til toppen av siden

Plantesterolene kalles også phytosteroler. De er en gruppe voksaktige fettstoffer, som er plantenes kolesterol. I kroppen vil det kolesterolet vi selv danner, og det som vi får i oss gjennom inntak av kjøtt og meieriprodukter, føres gjennom tarmen før det går over i blodet. Plantesterolene legger seg som en barriere på tarmveggen og forhindrer at kolesterol går over i blodet, men i stedet forsvinner i avføringen. Derfor kan vi ha nytte av plantesterolene når kolesterolverdiene er for høye. Det vil i tilfelle bare dreie seg om symptomatisk behandling, da kolesterolverdiene først og fremst påvirkes av mat, mosjon og livsstilsvaner. Nyere forskning har vist at plantesteroler kan hindre forstørrelse av prostatakjertelen.

Fargestoffer

Til toppen av siden

De fleste fargestoffene er glykosider.

  • Flavonglykosider (gule) fins oftest i blomstene. Flavonene kan ha omfattende virkning, særlig på hjerte og blodkar (blodtrykk). En viktig flavonplante er solblom.
  • Xanthofyller (gule) fins både i blad og blomster. Stoffene har mye til felles med det gule karotinet i gulrota. De kan bedre virkningen av hormoner og vitaminer (bl.a. vitamin A), og er gunstige for sårheling. Xanthofyllstoffene fins bl.a. i hestehov og brennesle.
  • Anthocyanglykosider (røde / blå) er utbredt i blomster og bær, og kjennes på at de i sure omgivelser er røde, og blå i basiske. De virker på stoffskifte og kretsløp, og kan være bakteriedrepende. Et typisk anthocyanglykosid er det blå myrtillinet i blåbær.
Andre innholdsstoffer

Til toppen av siden

Andre interessante stoffer i plantene kan være syrer (bl.a. fruktsyrer og oksalsyre), vitaminer (særlig A, B, C, D og E), mineraler (f.eks. jod, silisium, jern, sink, mangan og radium), fiberstoffer, proteiner og fettstoffer. Dette er viktige byggesteiner som organismen trenger for å bygge opp og fornye kroppens celler. De livsviktige vitaminene, mineralene og sporstoffene må tilføres kroppen i riktig mengde i ernæringen. Derfor bør vi regelmessig spise vegetabilske næringsmidler som grønnsaker, salat, frukt og kornprodukter. Disse essensielle næringsmidlene er også viktige for å forebygge og helbrede sykdom. I urteteer vil det finnes vitaminer, mineraler og sporstoffer, og på den måten er ikke urteteer bare å betrakte som medisin, men også som næringsmiddel.

Vitaminene er livsnødvendige. De fleste vitaminene må vi tilføre gjennom kostholdet og eventuelt gjennom kosttilskudd når det er ekstra behov på grunn av sykdom, stress, misbruk eller graviditet. Vitamin D dannes i huden når den eksponeres for sollys. Vitaminene deles i to grupper; de fettløselige og vannløselige. De fettløselige er vitamin A, D, E, F og K, og disse kan lagres i kroppen og trenger ikke å tilføres hver dag. Ved overdosering kan fettløselige vitaminer gi bivirkninger. De vannløselige er vitamin B, C og P. Disse kan ikke lagres i kroppen og bør derfor tilføres hver dag. De omdannes raskt og kan knapt overdoseres.

Det finnes også planter som inneholder svært interessante plantehormoner (f.eks. de såkalte fytoøstrogenene). Disse kan direkte eller indirekte påvirke menneskets kjønnshormoner. Noen plantehormoner virker på hypofysen, mens andre påvirker skjoldkjertelen.

En rekke planter inneholder stoffer som virker som antioksidanter. Dette er stoffer som beskytter mot frie radikaler, og kan dermed forsinke aldringsprosessene og beskytte mot sykdommer som hører til alderdommen, f.eks. åreforkalkning, tette blodårer, ledd- og muskelplager. Visse antioksidanter anses også å ha en beskyttende virkning mot kreft. Les mer om antioksidanter her.

Noen skadelige stoffer i urter

Til toppen av siden

Noen urter som tidligere ble mye brukt i urtemedisinen inneholder kjemiske stoffer som man har funnet kan være helseskadelige i større doser eller ved lengre tids bruk. Disse stoffene kan skade arveanleggene, eller være giftige for lever, nyrer og andre organer. Det gjelder for eksempel:

  • Beta-asaron (= cisisoasaron) i kalmusrot (Acorus calamus).
  • Pyrrolizidin-alkaloider i bl.a. valurt (Symphytum officinale), legepestrot (Petasites hybridus) og hestehov (Tussilago farfara) gjør at disse plantene ikke lenger benyttes innvortes.
  • Seskviterpenlaktoner i solblom (Arnica montana) gjør at (bortsett fra i homeopatiske fortynninger) brukes preparater av denne planten kun utvortes.

MEN HUSK: Uansett hvor godt man klarer å kartlegge urtenes innholdsstoffer og deres virkningsmekanismer, vil en urts "viktigste virkestoff" bestandig være HELE URTEN! Derfor vil et preparat der man bruker hele urten normalt være mer effektivt og tryggere å bruke enn preparater der man kun anvender ett enkelt eller noen få virkestoffer fra planten.

 

  © Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal.  Tel. 72 42 46 72