Svenskdråper ble
gjort populære som et styrkemiddel og panasé (universallegemiddel) i
Tyskland og Østerrike gjennom boken Helse fra Guds apotek av
Maria Treben
(1907-1991).
Maria Treben anså svenskdråpene for å være et utmerket beskyttende middel mot influensa, smerter og
sykdommer av alle slag. I tidlige utgaver av hennes bok ble de også
påstått å være effektive mot kreft. Selv om Maria Treben i sin bok
enkelte ganger går vel langt når det gjelder anvendelsesområder for
svenskdråpene, lykkes hun godt med å påpeke viktigheten av å anvende urteblandinger med bitterstoffer.
Treben sier
at formelen til svenskdråper ble utviklet av en svensk lege ved navn
Claus Samst. På 1600- og 1700-tallet tok han fram og skrev ned en resept
på en urteblanding som hadde gått i arv i hans slekt, og som seinere
fikk navnet svenskdråper. Dr. Samst levde til han ble 104 år gammel, og
døde ikke av alderdomssvakhet, men mistet livet i en rideulykke! Hans
lange liv er blitt tilskrevet hjelpen han fikk fra svenskdråpene. Samst
lagde også et manuskript hvor han beskrev 46 tilstander der svenskdråper
kunne gi lindring. 250 år seinere kom dette skriftet i hendene til Maria
Treben. Hennes personlige erfaringer med denne resepten, som hun
mente hjalp henne til å bli frisk igjen etter en alvorlig tyfussykdom,
ble en grunnleggende opplevelse som gjorde at hun seinere i livet
kom til å arbeide mye med urteresepter fra tradisjonell folkemedisin.
Noen tror
imidlertid at det var den store middelalderlegen
Paracelsus
(1490-1541)
som opprinnelig komponerte urteblandingen. Han formulerte
i hvert fall en resept på en "Elixir ad longam vitam" (eliksir for et
langt liv) som inneholdt aloe, myrra og safran, ingredienser som også
finnes i urteblandingen til svenskdråper.
Det finnes
ulike resepter på urteblandingen til svenskdråper. I Maria Trebens bok er det beskrevet en
blanding som består av 11 ingredienser, inklusive "manna" og "venetiansk teriak". Det skal også finnes en annen og større resept på svenskdråper. Maria Treben ønsket ikke å bekjentgjøre denne store
resepten, da de gode resultatene hun oppnådde med svenskdråper var
basert på den lille resepten, som gjengis her.
Maria Trebens resept på svenskdråper er som
følger (angitt mengde er til 1,5 liter 40 % brennevin): |
10 g aloe |
5
g myrra |
0,2 g safran |
10 g sennesblad |
10 g kamfer |
10 g rabarbrarot |
10 g zedoariagurkemeie |
10 g manna |
10 g venteiansk teriak |
5
g stjernetistel |
10 g kvannrot |
|
|
Treben
skriver at urten aloe kan erstattes med gulsøte eller malurt hvis man
ikke får tak i aloe, og at det bare er snakk om å bruke ekte kamfer.
Blandingen has på en 2 liters flaske, og 1,5 liter 40 % brennevin helles
over. Flasken skal stå i solen eller i nærheten av en ovn i 14 dager, og
ristes daglig. Væsken skal deretter siles og helles over på små flasker
som lagres kjølig. Tinkturen kan lagres i mange år, og det påstås at jo lengre den får
stå, jo bedre blir den! Husk å riste flasken med svenskdråper før du bruker
av den.
Dr. Arthur Tucker
ved Delaware State University rapporterer i "The Herbalist" (No. 52, 1986) om en
mer kompleks resept som skal være en versjon av svenskdråper fra Wien. Denne
resepten hadde 22 ingredienser inklusive ”teriak”, men ”manna” er ikke
opplistet. Alle de andre ingrediensene i Trebens resept var også med i utgaven
fra Wien.
Tucker rapporterte
at "teriak" i versjonen fra Wien syntes å være råopium. Han kunne ikke bekrefte
denne antagelsen ved laboratorieundersøkelser, men det vil ikke være utenkelig
at opium ble brukt, siden "venetiansk teriak" aldri er gitt et botanisk navn, bare
dette noe obskure navnet som selvsagt tjente til å skjule tilstedeværelsen av
opium, hvis dette var det produktet virkelig inneholdt. Råopium finnes selvsagt
ikke i den urteblandingen til svenskdråper som selges i våre dager.
I sin rapport
refererer Tucker til en annen forklaring på ordet "teriak", at det er en
generell betegnelse brukt på ulike medisinske miksturer, og som går tilbake til
minst det tredje århundre f.Kr. En lignende blanding som ble kalt "Mithridatium",
og som er datert til det andre århundre f.Kr., ble brukt til å motvirke
gifter og til å behandle ulike plager.
Når det gjelder
"manna" er det også noe forvirring omkring hva det er. Trebens bok gir ikke noe
botanisk navn. Fra andre bøker om medisinske urter vet vi at "manna" kan være en
av to urter, enten den tørkede plantesaften fra
manna-ask (Fraxinus ornus)
som er viltvoksende i Sør-Europa, eller den tørkede harpiksen fra tamarisktreet (Tamarix mannifera),
også kalt "Bread of Heaven". Den siste er antatt å være
maten israelittene spiste under deres vandring i 40 år. Den dannes som små kuler
på størrelse med korianderfrø, som med tiden blir harde og faller på bakken.
Hvilken av disse to som er den "manna" som Treben brukte, er uklart, men i en
alternativ urteblanding til svenskdråper som er sammensatt av apotekeren dr. Theiss
brukes manna-ask, og det er trolig denne urten som også brukes i Trebens
blanding.
Svenskdråper
som bittermiddel
De fire smakene som vi
mennesker kan kjenne, er søtt, surt, salt og bittert. Smaksinntrykket formidles
av smaksløkene på tungens overflate, og tungen er inndelt i fire smakssoner.
Søtt kjennes kraftigst på tungespissen og bittert ved basis av tungen. Vår evne
til å smake står i nær sammenheng med å lukte.
Dagens kosthold består
hovedsakelig av smakene søtt, surt og salt, mens bitter mat er sjelden. Gjennom
foredlingen av våre råvarer har vi i stor grad erstattet bitterstoffene med
søtt. Kulturhistorisk sett var det i Kina på syttenhundretallet umoralsk å spise
søtt, mens bitter mat derimot skulle gi mannen kraft og mot. I følge makrobiotikken er sukker mest yin av alle næringsmiddel.
Tidligere var mat som smakte
bittert en naturlig del av mange naturfolks kosthold. Indianerne åt mange røtter
som var så ekstremt bitre at de for et moderne menneskes fordøyelse vil
være som en gift, mens de hos de gamle naturfolkene førte til at fordøyelsessykdommer
var temmelig ukjent. I vår vestlige kultur erfarer mange at mangel på
bitterstoffer i maten på sikt fører til ubalanser i næringsomsetningen. For å
avhjelpe dette kan et jevnlig inntak av et bittermiddel som svenskdråper være
til stor nytte.
Svenskdråper
virker blodrensende
Den langvarige bruken av
svenskdråper har vist at de har et svært bredt anvendelsesområde. Først og
fremst kan svenskdråper fungere som et effektivt "blodrensende" middel. Med
"blodrensing" mener man i urtemedisinen å hjelpe kroppen å skille ut overflødige
slaggprodukter gjennom å stimulere fordøyelsesfunksjonen, samtidig som man også
styrker utskillelsesorganene nyrer, lever og tarm. Selv om "blodrensing" ikke
er et akseptert begrep i våre dagers konvensjonelle medisin, er dette noe som er viktig
for å kunne opprettholde en god helse.
Urter som i folkemedisinen blir
betegnet som blodrensende er de som aktiverer stoffskiftet, stimulerer leveren
til økt avgiftning og som fremmer utskillingen av slaggprodukter gjennom økt
nyre- og tarmaktivitet. Når man studerer virkningen til de urtene som inngår i
svenskdråpene, skjønner man fort at denne blandingen har nettopp en slik
blodrensende effekt. Praktiske erfaringer har vist hvordan en kur med
svenskdråper kan lindre revmatiske smerter og minske tretthet og liten ork. Ved
revmatiske plager, for å styrke immunforsvaret ved allergier, og for å befri
kroppen for slaggstoffer, kan det derfor være lurt å bruke svenskdråper som en
kur av noen ukers varighet et par ganger i året.
Innvortes bruk
av svenskdråper
Mens blodrensingskurer gjerne
betraktes som forebyggende behandling, kan svenskdråper også brukes ved akutte
plager. Forebyggende tar man 1 teskje svenskdråper i litt urtete eller vann
morgen og kveld. Sliter man med en svak fordøyelse (dyspepsi), kan en fornuftig
dosering være 1 teskje svenskdråper i litt drikke 3 ganger daglig før maten.
Hvis man en gang i blant har spist for mye eller for fet og tung mat, er det
lurt å ta 1-2 teskjeer med svenskdråper også etter måltidet. Ved sykdom bruker man
gjerne noe større doser, f.eks. 3 teskjeer i væske 1/2 time før og etter hvert
måltid. Ved alvorlige sykdommer anbefaler Treben så mye som 2-3 spiseskjeer
svenskdråper i drikke før og etter måltider.
Svenskdråper kaller på engelsk
for Swedish
Bitters og på tysk for Schwedenbitter, noe som gjenspeiler at smaken
på disse dråpene er svært bitter. Det er derfor best å ta svenskdråper i en
eller annen form for drikke, f.eks. vann, urtete eller saft. Du kan lese mer om
bitterstoffer her.
Virkningsmekanismene til bitterstoffene er nå godt kjent. Lenge trodde man at
den økte sekresjonen av spytt og magesaft bare skyldtes stimulering av det
autonome nervesystemet (den delen av nervesystemet som ikke kontrolleres av
viljen), altså en refleksreaksjon. Nå vet vi at bitterstoffer også fremmer
mageslimhinnens produksjon av magesyre gjennom direktekontakt. Dermed settes det
i gang en kjedereaksjon som omgående forbedrer opptaket og utnyttelsen av
næringsstoffene i maten.
Utvortes bruk
av svenskdråper
Svenskdråper er utmerket å
bruke som omslag. Man tar et stykke gas eller bomull, fukter det med ufortynnete
svenskdråper og legger det på det aktuelle stedet. På grunn av alkoholinnholdet
i svenskdråpene kan det være lurt å smøre inn huden med ringblomstsalve eller
ringblomstolje før man legger på omslaget. Da får man et beskyttende fettsjikt
som gjør at huden ikke tørker ut eller skades, selv om omslaget blir liggende på
i flere timer. For å beskytte klærne, dekker man omslaget med plastfilm før man
til slutt legger på en bandasje som holder omslaget på plass. Omslaget bør sitte
på i minst en time, og hvis man ikke har overfølsom hud, kan det gjerne sitte på
natten over. Oppstår det kløe der man har hatt omslag med svenskdråper, kan
denne dempes med ringblomstsalve eller ringblomstolje.
Lokalt avgrensede betennelser
kan dempes ved å vaske området med svenskdråper eller legge på omslag. Kløe,
svie og opphovning etter mygg- og vepsestikk kan dempes med umiddelbart å dryppe
svenskdråper på stedet. Ved halsbetennelser og heshet kan man gurgle halsen med
svenskdråper, og man bruker da 3 spiseskjeer av tinkturen i et glass vann. Klarer man å
gurgle seg med ufortynnet tinktur er effekten enda bedre. Ved
mellomørebetennelse kan man legge på et omslag med svenskdråper på øret.
Infiserte sår og sår som ikke vil gro leges raskere med kompresser som er dyppet
i svenskdråper. Den betennelseshemmende virkningen til svenskdråper har dessuten
gjort at et omslag med dråpene har blitt et velprøvd og anerkjent middel mot
revmatiske smerter i leddene.
Når barn klager over
magesmerter kan det være et godt tiltak å legge på omslag med svenskdråper som
får ligge på over natten. Ofte er alt da bra igjen neste morgen. Hvis man plages
av hodepine kan man legge seg et kvarters tid med en kompress (f.eks. en
vaskeklut) med svenskdråper på pannen eller i nakken, avhengig av hvor smertene
kommer fra. Ved en slik utvortes behandling med svenskdråper stimuleres
blodsirkulasjonen, noe som fører til kramper og sammentrekninger i blodårene
løsner. Husk at også dyr som hester, hunder og katter kan ha nytte av behandling
med svenskdråper. |