Innledning

Det er særlig på grunn av de verdifulle fruktene at tindveden i de seinere årene er blitt aktuell som medisinplante, og dyrkning av tindvedbusker i stort omfang har nå kommet i gang, også i Norden. Arbeidet med å velge ut verdifulle kloner av tindved startet i Russland i 1933, og forskere der har undersøkt de aktive innholdsstoffene i frukter, blad og bark helt siden 1940-årene. I Russland er tindved mye mer brukt enn hos oss, og juice av tindvedfrukter var en del av kostholdet for russiske kosmonauter. De brukte også en krem med olje fra fruktene for å beskytte seg mot kraftig stråling fra sola. 

Foredlingsarbeidet har hatt som hensikt bl.a. å få fram sorter med færre greintorner, rik fruktsetting, og der fruktene sitter løsere og således er lettere å høste enn det vi opplever på viltvoksende planter. I Norge har Bioforsk på Apelsvoll startet et forskningsprosjekt på tindved.

Bruk av tindved i Kina

I Kina er det beregnet at det finnes tindved på et areal tilsvarende 12 millioner dekar, og mye av dette er plantet. Mellom 1950 og 1985 ble omkring 2 millioner dekar beplantet for å forhindre erosjon og til produksjon av brensel. I Kina finnes det mer enn 200 medisinske og kosmetiske produkter med tindved. Tindvedfrukter er en offisiell medisin i kinesiske farmakopéer, og blir brukt til behandling av bl.a. hoste med mye slim, dårlig fordøyelse, stagnasjon av mat med buksmerter, uteblitt menstruasjon på grunn av blodstagnasjon, og opphovninger og blodansamlinger i underhudsvevet. Tindvedolje, som ekstraheres fra frøene og fruktene, brukes utvortes i kosmetikk og produkter for beskyttelse mot ultrafiolett stråling, og som et mykgjørende og regenererende middel for huden.

En god vitaminkilde

De oransje tindvedfruktene er spesielt rike på vitamin C, og kan anvendes som et styrkemiddel ved vitaminmangel, generell svekkelse, redusert motstandskraft mot infeksjonssykdommer, og som et næringsmiddel under rekonvalesens. Frisk presset saft fra tindvedfrukter kan brukes som beskyttelse mot infeksjoner i luftveiene, som forkjølelse og influensa. Innholdsstoffer i bærene sies også å styrke synet.

Hvis vi mangler vitamin C i kroppen, kan vi være utsatt for infeksjonssykdommer. Særlig om våren må vi sørge for å få dekket vårt behov for vitamin C, og da dette vitaminet ikke blir lagret i kroppen over lengre tid, er det nødvendig å tilføre det hver dag. Kreftsyke har ofte underskudd på vitamin C. Derfor bør personer med kreft, og de som vet at de er disponert for sykdommen, innta rikelig med vitamin C, noe som for eksempel kan skje gjennom å drikke tindvedsaft. I tillegg til vitamin C, inneholder bærene også vannløselig vitamin B og det fettløselige vitamin A.

Tindved har mangesidig medisinsk virkning Oljer av høy medisinsk kvalitet lages av fruktkjøttet og frøene til tindved. Disse oljene kan brukes innvortes til behandling av hjerteforstyrrelser og sykdommer i mage og tarmsystemet, bl.a. tarmkreft. En liten dobbelblind og placebokontrollert studie viste at pulverekstrakt av fruktene og bladene kunne bedre hjertefunksjonen, og en annen studie viste at et tindvedekstrakt kunne brukes både til forebygging og behandling av leverfibrose. I Finland ble det gjort en undersøkelse av virkningen av et tindvedoljepreparat i kapselform på kvinnelige pasienter med Sjøgrens syndrom (nedsatt sekresjon i tåre- og spyttkjertlene og i neseslimhinnen), og resultatet viste en generelt gunstig virkning på slimhinnene hos pasienter med denne sykdommen.

Tindvedolje er fin for huden

Brukt utvortes har tindvedolje bakteriedrepende egenskaper, samtidig som den øker blodsirkulasjonen i huden. En studie utført ved universitetet i Åbo i Finland viste meget gode resultater ved anvendelse av tindvedolje på atopisk eksem. Undersøkelsen var basert på inntak av oljen i kapsler, men erfaring viser tilsvarende god effekt ved utvortes anvendelse i form av en hudolje. Tindvedoljer er svært stabile, og de har vist seg å være fine ved utvortes bruk som en ingrediens i vitaminrike medikamenter og kosmetiske produkter. En rekke forsøk har vist at oljene er effektive til å hele skader og forbrenninger, og dempe betennelser. De kan være til hjelp ved hudtransplantasjoner. Olje fra frøene og fruktene av tindved er også vist å bedre tilstandene ved stråleinduserte hudskader, sår og forbrenninger. Dessuten har en studie på mennesker vist at tindvedolje var virkningsfull ved pigmentforstyrrelser og for tidlig aldring av huden, i tillegg til at den bidro til å fjerne fregner. Selv om oljene fra frøene og oljen fra fruktkjøttet har noe forskjellig kjemi, blir de ofte brukt sammen i hudpleieprodukter.

Tindvedoljen ligner mye på vårt eget hudfett, og man mener at det er det høye innholdet av umettede fettsyrer (bl.a. omega-7 fettsyre), palmitoleinsyre, provitamin A og vitamin E som gir den gode effekten på huden. Omega-7 fettsyre kan kroppen produsere selv, og det finnes mest av den i hud og slimhinner. Mengden av denne fettsyren synes imidlertid å avta med alderen, og på grunn av ytre faktorer som stress og dårlig kosthold. Lite omega-7 fettsyre kan være en medvirkende årsak til at hud og slimhinner blir tørre. I tillegg til omega-7, inneholder tindvedoljen også omega-3, omega-6 og omega-9 fettsyrer.

Tindvedfrukter som mat Tindvedfruktene kan spises rå eller kokt, men rå er de for sure for de fleste ganer. Fruktene blir mindre syrlige etter frost eller etter at de er kokt. Det er imidlertid best å bruke fruktene før frosten kommer, siden smaken og kvaliteten på frosne bær raskt forringes. Særlig når de blandes med andre frukter er de syrlige tindvedfruktene gode og nyttige, og de kan for eksempel brukes i saft, syltetøy, gelé og likør. Det er ikke angitt noen advarsler eller mulige bivirkninger ved verken innvortes eller utvortes bruk av tindved og produkter laget av planten.

Dette er tindved

Tindved (Hippophae rhamnoides) er en løvfellende busk eller lite tre som blir opptil 5 m høyt. Rotsystemet er svært omfattende og kan sende opp nye skudd mange meter fra morplanten. Røttene har knoller med mikroorganismer (strålesopp) som kan ta opp nitrogen direkte fra lufta, og som bidrar til at planten kan vokse på svært næringsfattige voksesteder. Buskene er rikt forgreinet og utstyrt med greintorner. Bladene er smale, lansettformede og med en sølvblank underside. Buskene blomstrer i april-mai med svært små og anonyme blomster. Tindved er særbo, det vil si at hann- og hunnblomster sitter på forskjellige planter. Under frømodningen blir blomsterbunnen kjøttfull og saftig, og utvikler seg etter hvert til oransjefargede ”bær” på størrelse med erter. Selv om frukten ligner et bær eller en steinfrukt, er det egentlig en ”falsk frukt”, på samme måte som nyper. De modner i september og kan sitte på busken lenge utover vinteren. Fruktene smaker syrlig, og inneholder en mengde vitaminer og andre verdifulle stoffer.

Tindved er hjemmehørende i Europa og Asia, østover til Japan. Tindvedfrukter for kommersiell anvendelse kommer primært fra Kina og Russland, men det er økende produksjon også i Kasakhstan, India og Tyskland. I Norge finnes tindved viltvoksende hovedsakelig rundt Trondheimsfjorden, og spredt videre nordover til Ibestad i Troms. Rett etter istiden hadde tindved en langt større utbredelse i Norge enn det arten har i dag. Tindved kan dyrkes som prydbusker, eller kommersielt for utnyttelse av de verdifulle fruktene. Når man dyrker tindved for å høste fruktene, blir det plantet mest hunnplanter, men enkelte hannplanter må også være tilstede for å sikre bestøvningen.

Det vitenskapelige slektsnavnet Hippophae betyr "skinnende hest", og viser til at unge greiner og blad i oldtidens Hellas ble brukt som hestefôr, noe som resulterte i at hestene gikk opp i vekt og fikk en frisk og skinnende pels. Den eneste praktiske nytteverdien man har hatt av trevirket fra tindvedbuskene her i landet, er som rivetinder (derav navnet tindved).