|
Groblad
er en av mange planter som betraktes som ugras, men som samtidig er en nyttig
medisinplante. Man regner med at groblad har spredt seg med mennesker som
har vært på reise, og finnes nå praktisk talt over hele verden. Frøene er
klebrige slik at de lett fester seg på skoene, og kan på den måten bli
transportert over store avstander. Groblad fulgte med våre forfedre over
Atlanterhavet, og indianerne ga planten navnet "hvit manns fotspor".
Plantens tilknytning til føtter går igjen i mange omtaler av groblad, et
eksempel er de gamle romerne som brukte planten for såre føtter under
soldatenes lange marsjer. Så fikk da også planteslekta det latinske navnet
Plantago, som betyr fotsåle.
Groblad
dyrkes i våre dager kommersielt til medisinsk bruk hovedsakelig i Bulgaria,
Tyskland, Ungarn, Nederland, Polen og tidligere Jugoslavia og Sovjetunionen.
Sjøl
om det ikke finnes særlig mye vitenskapelig dokumentasjon på virkningen av
groblad som et sårhelende middel, har planten vært brukt som folkemedisin med
gode resultater i mange hundre år, og det er ikke tvil om at middelet er
virksomt. Mange av omtalene av artens fantastiske egenskaper, slik vi finner i
en del eldre litteratur, må vi nok likevel ta med en klype salt.
Groblad
har nemlig hatt en bred plass i mange lands folkemedisin, og planten skulle
virke både på folk og dyr. I den norrøne Volundsagaen er det en historie om røyskatten
som leger seg selv med bladet. Og fra Numedal fortelles det at når en orm er slått
fordervet, leter den etter et groblad som den ruller seg inn i og blir "god
igjen på timen". En parallell legende om den skamslåtte ormen som
helbreder seg sjøl ved hjelp av en legeplante finner vi også igjen i
tradisjonell kinesisk urtemedisin. Mange trodde naturlig nok at de mest
virksomme grobladene - de med størst "lækjarkraft" - var blad som
hoggormen hadde ligget på. I norrøn folkemedisin anså man ormen for å ha
legende krefter og slike groblad var derfor ekstra ettertraktet. I nordisk
middelalder la man groblad på ormebitt, og giften skulle da bli drevet ut. Den
romerske legen Plinius anbefalte i sin bok Historia
naturalis, som kom ut allerede i år 57 etter Kristus, saften av groblad mot
bitt av ville dyr. Spesielt var virkningen god mot slangebitt og skorpionstikk.
Man
sier om grobladet at "framsiden leger og baksiden trekker". Det vil si
at undersiden av bladet drar ut materien og renser såret. Etter at såret er
renset for puss med undersiden av et blad, legges et nytt blad på, men nå med
oversiden ned. Når bladet ble lagt på brannsår og skader etter hundebitt,
skulle det virke både blodstillende og som gromiddel. Noen steder i landet
mente man at bladet trengte å forbehandles før det kunne brukes. Behandlingen
besto i at det ble vasket, eller stukket hull i med en nål. Hullene var for at
sårverken skulle trekke bedre ut, og for at bladet lettere skulle feste seg på
huden.
Forskeren
Anne Berit Samuelsen skrev i 1993 en hovedoppgave i farmasi hvor hun isolerte,
karakteriserte og testet biologisk polysakkaridene som finnes i groblad. Forsøkene
hennes kan tyde på at pektiner som finnes i planten virker positivt på
immunapparatet og derved fremmer sårhelingsprosessen. Friske blad og
friskpresset saft av groblad har en sterk antibakteriell virkning. Den er størst
hos de spede bladene under blomstringen, og virkningen avtar fort ved
oppvarming. Groblad fungerer derfor som et naturlig antibiotikum. Dessverre
mangler vi gode kliniske forsøk som kan underbygge og bevise at groblad har de
sårhelende og antibiotiske egenskapene som forklarer den utbredte bruken i
Norden gjennom 1000 år. Med bakgrunn i tradisjonene som er knyttet til groblad
som et middel til å lege sår, til å dempe kløen av insektstikk og til å ta
bort svien etter nærkontakt med brennesle, kan planten likevel anbefales til
slik bruk også i våre dager. Det er i alle fall ikke rapportert om noen form
for bivirkninger ved utvortes bruk av groblad. Om sommeren bør det ikke være
noe problem å finne groblad, men pass på at de blir plukket på steder der
bladene ikke er forurenset verken av trafikk eller husdyr.
Normalt
har de store, eggrunde bladene til groblad sju nerver, men iblant opptrer blad
med varierende antall nerver, alt fra tre til ni. Dette har fra gammel tid gitt
barn anledning til å bruke bladene som et orakel som kunne forutsi hvor gammel
den som plukket bladet skulle bli. Hver nerve på bladet som ble plukket skulle
tilsvare et tiår i levealder.
|
