Storhjelm er en 0,8–1,2 m høy, kraftig flerårig plante med en tykk, kjøttfull rotstokk. Når planten blomstrer, utvikler rotknollen som bærer stilken en datterknoll, som vil gi næring til planten som vokser fra knoppen det påfølgende året. Stengelen er opprett, enkel eller greinet. Bladene er stilkete, avrundete og mørkegrønne, 5-10 cm i diameter og dypt hånddelte med smale bladavsnitt. De kortstilkete, monosymmetriske blomstene er samlet i en avlang klase, men også fra de øverste bladhjørnene kommer det blomster. Blomstene har fem ulike, kronbladlignende, dypt blåfiolette begerblad, hvorav det øverste, hjelmen, er dunhåret og bredere enn høy. Blomsten har også 2-10 kronblad som er helt skjult av de fem kronbladlignende begerbladene. To av disse kronbladene er omdannet til langstilkete honninggjemmer (nektarier) som går opp i hjelmen, mens de andre er smale og små, eller mangler. Arten har oftest tre fruktblad som blir til godt utviklete belgkapsler med vingekantete, glatte eller ujevne frø. Storhjelm blomstrer normalt i juli og august.

Arten Aconitum napellus er svært formrik. I Flora Europaea (1993) ble ni underarter akseptert, og noen flere har kommet til etter det. Hver av disse underartene vokser i noen avgrensede områder i åstrakter fra Pyreneene gjennom Mellom-Europa og Balkan og øst til en isolert populasjon i Midt-Russland. Alle de forvillede plantene i Norden har blitt ført til underarten lusitanicum, som er nokså vidt utbredt i Vest- og Mellom-Europa.

Storhjelm kan forveksles med prakthjelm (Aconitum x cammarum), og som hageplante er prakthjelm i Norge noe vanligere enn storhjelm. For å skille de to plantene, kan man se på behåringen i blomsterstanden. Blomsterstandakse, blomsterskaft og hjelm er dunhåret hos storhjelm, og snau eller med bare få spredte hår hos prakthjelm. Den snaue hjelmen hos prakthjelm er nesten like høy som bred og smalner brått mot toppen. Hos prakthjelm er blomstene mørkeblå, lyseblå eller ofte spraglete i blått og hvitt. Frøsettingen er god hos storhjelm og oftest dårlig hos prakthjelm.

Storhjelm og prakthjelm ligner den viltvoksende norske arten tyrihjelm (Aconitum septentrionale), som har høyere og spissere hjelm og en mer skittenfiolett blomsterfarge. Alle delene av alle de tre nevnte plantene er ekstremt giftige både ved inntak og kroppskontakt.

Storhjelm kommer opprinnelig fra Vest- og Mellom-Europa, og forekommer videre østover til Nordvest-Asia og Himalaya. Arten er mye dyrket og finnes nå utbredt over nesten hele Sentral-Europa, fra England til Karpatene og fra Portugal til Sverige, i fjellområder i høyder opp til 3000 moh. Planten vokser vilt på enger og bakker, i buskvegetasjon og skog, og langs elver og bekker, bl.a. i Alpene og Pyreneene.

Storhjelm fantes i utgangspunktet ikke viltvoksende i Norge, men den har vært dyrket som prydplante, trolig fra 1600-tallet eller tidligere. Planter står ofte igjen i gamle hager og har blitt spredt ut i naturen derfra ved hjelp av frø. I naturen i Norge har storhjelm blitt funnet på spredte steder i kyst- og dalstrøk fra Oslo og Hjartdal i Telemark til Nordreisa og Kvænangen i Troms, og Porsanger i Finnmark, og forekommer mest hyppig i Nord-Norge.

Den nærstående arten prakthjelm kommer fra Vest- og Sørvest-Europa, og ble innført til Norge som prydplante kanskje allerede i middelalderen. Prakthjelm er vanlig dyrket, og den står ofte igjen i hager og på skrotemark. I naturen finnes den spredt i lavlandet og dalførene nordover til Finnmark.

De nydannete sideknollene på røttene av storhjelm (Tuber aconiti) samles om høsten etter at planten er avblomstret. De renses, deles i to eller flere deler, og tørkes ved en temperatur på høyst 40 °C. Drogen er luktløs, men har en skarp, rivende smak, og den må oppbevares tørt. Drogen er ekstremt giftig og det skal bare 2-4 gram av en rotknoll til for å ta livet av et voksent menneske. På grunn av sin giftighet, brukes den rene rotdrogen derfor ikke lenger som medisin. Stoffet akonitin som isoleres fra drogen, brukes imidlertid i ferdigpreparater som foreskrives ved nervesmerter, muskel- og leddrevmatisme, og ved behandling av sykdommer i synsnerven. Fra drogen fremstilles også salver mot revmatisme. Alle disse preparatene selges på resept og må bare brukes av kvalifiserte utøvere.

Det homeopatiske middelet Aconitum lages av storhjelm.

Hovedvirkestoffet i storhjelm er alkaloidet akonitin, som varierer i mengde mellom 0,3 og 3 % i jordstengelen, og mellom 0,2 og 1,25 % i bladene. I mindre mengder finnes de beslektede alkaloidene mesakonitin, hypakonitin, jesakonitin og napellin. Akonitin, som er et esteralkaloid, spaltes lett til bensoylakonin og eddiksyre, og bensoylakonin avspalter i sin tur benzosyre fra akoninmolekylene. Akonitin er en av de sterkeste giftene som finnes i hele planteriket. Spaltningsproduktene av akonitin har langt mindre giftvirkning enn rent akonitin.

Aconitum-alkaloider er stort sett begrenset til et lite antall slekter i soleiefamilien, spesielt hjelm-artene (Aconitum spp.) og deres nære slektninger riddersporene (Delphinium spp.).

Storhjelm er svært giftig overfor hjertet og sentralnervesystemet, så urten brukes svært sjelden innvortes. Det er angitt at roten i svært små doser virker smertestillende, antireumatisk, svettedrivende, urindrivende, irriterende og beroligende.

På grunn av sin ekstreme giftighet, brukes storhjelm vanligvis ikke innvortes, selv om den har blitt brukt i behandling av feber, isjias, nervesmerter, muskel- og leddrevmatisme. Utvortes kan urten påføres på ubrutt hud i behandlingen av smerter etter skader, revmatisme og nevralgier som trigeminusnevralgi.

Det homeopatiske middelet Aconitum brukes spesielt ved behandling av feber, smerter, betennelser, akutte infeksjoner, influensasymptomer, forkjølelse, bronkitt, hoste, øyeninfeksjoner, øreinfeksjoner, hodepine, nevralgier, akutt frykt og angst.

Storhjelm ble beskrevet som en giftig plante allerede i det tredje århundre før vår tidsregning da den greske filosofen og naturlegen Theofrastos (ca. 371-287 f.Kr.) hadde med planten i sin Historia Plantarum. Under den antikke romerske perioden av europeisk historie, ble planten ofte brukt til å eliminere kriminelle og fiender. Det var denne giften Aristoteles drepte seg selv med ca. 322 f.Kr. da han var anklaget for å ha myrdet Aleksander den store – også det med gift. Den persiske legen Avicenna (980–1037 e.Kr.) skrev at piler og spyd dyppet i saften av planten ble brukt til å drepe. Keiser Neros giftblanderske, Lacusta, brukte akonitin for å tilintetgjøre en mengde av herskerens motstandere, og på den greske fangeøya Ceos ble giften ikke sjelden gitt til brysomme forbrytere.

Storhjelm, som også blir kalt venusvogn, er ofte angitt som den mest giftige planten i Europa. Oldtidens urteleger, som Dioskorides (1. århundre e.Kr.) og Plinius (23-79 e.Kr.), skriver at jordstengelen av storhjelm ble lagt i et stykke rått kjøtt som åte for å drepe rovdyr, og den ble også brukt som pil- og spydgift, i tillegg til ved giftmord. Plinius kalte storhjelm for "planteverdenens arsenikk". Det hevdes at keiser Claudius i år 54 ble drept av denne giften.

Storhjelm i gresk mytologi

Storhjelm er knyttet til den greske mytologien i sagnet om Herakles ferd til Kolchis ved Svartehavet for å hente "det gylne skinn". Nedstigningen fra jorden til dødsriket fant sted i en klippehule nær havnebyen Akonai, og da Herakles førte vokteren av dødsriket – hunden Kerberos med de tre hoder – opp til jorden, ble den så blendet av lyset at fråden sto ut av alle tre munnene og skapte de første Aconitum-plantene, som kan bringe alt levende til "de dødes rike". En forklaring på navnet Aconitum er at planten kommer av Akonai. En annen forklaring er at ordet skal være avledet av akos (gift) og notos (sørvestvinden), som gir væte, altså "giftvæske". Artsnavnet napellus betyr "liten nepe" og viser til rotas form.

Storhjelm som medisinplante

Det er ikke bare som en dødelig giftig plante som kunne ta livet av folk at storhjelm er kjent. I små mengder kan roten og det rene stoffet akonitin ha medisinsk virkning, og urten har helt opp til vår tid blitt brukt mot feberlidelser og som smertestillende middel ved nervesmerter, isjias og revmatiske lidelser. Leilighetsvis har den også i relativt ny tid vært mye brukt som smertestillende og beroligende middel, f.eks. ved fronten under første verdenskrig. Utvortes har urten vært brukt på uskadet hud mot smerter etter skader, eller ved nervesmerter som trigeminusnevralgi (ansiktsnevralgier).

Homeopatmiddelet Aconitum

I dag brukes Aconitum-artenes gift mest innen homeopatien. Forgiftninger med akonitin gir en effekt på nervesystemet som igjen fører til forandringer i sirkulasjonsapparatet. Blodtrykket stiger og det kommer øresus, svimmelhet, bankende puls og rødme i ansiktet. Kvalme og brekninger opptrer, samtidig med sterke smerter i forskjellige nerver, særlig i ansiktets trigeminusnerve. Ved siden av de fysiske symptomene, vil pasienten bli grepet av kraftig uro med sterk angst og voldsomme smerter. Ifølge homeopatiske prinsipper kan akonitin i homeopatisk potensert form brukes nettopp ved sykdommer som gir slike symptomer, for eksempel tidlige stadier av betennelser med kraftig temperaturstigning.

Det homeopatiske middelet Aconitum blir laget med utgangspunkt i friske røtter, blomster og blad av storhjelm, som graves opp når planten står i blomst. Plantedelene hakkes opp og får trekke i alkohol, før uttrekket potenseres. Middelet ble oppdaget av Hahnemann i 1805, og er svært vanlig å bruke i behandling av blant annet feber og akutte plager med store smerter.

Homeopatmiddelet Aconitum skal brukes ved starten av en sykdom og må derfor gis med det samme symptomene oppstår. Venter man for lenge, har det ingen effekt og man må finne et annet middel.

Aconitum brukes til behandlingen av plager som kommer plutselig og akutt, ofte på grunn av sjokk, frykt eller brå temperaturforandringer. Det er ofte aktuelt å anvende middelet ved utbruddet av en akutt infeksjon, slik som forkjølelse eller influensasymptomer som setter inn brått og dramatisk, særlig når personen har vært utsatt for kald, tørr vind. Det er et fint middel ved hese, tørre og smertefulle hosteanfall, brennende hete i brystet og hes, tørr og gneldrende hoste, og ved katarr og sår hals, eventuelt med feber som gjør huden varm og tørr. Søvnen er ofte urolig og rastløs. Kraftig hodepine kan forekomme, sammen med uslukkelig tørst, ofte etter kaldt drikke. Huden er overfølsom, med en tydelig aversjon mot berøring.

Aconitum kan også være aktuelt å bruke ved øye- og øreinfeksjoner, slik som betente øyne med brennende smerte, typisk som følge av skade eller øyekatarr. Øynene kan være overfølsomme for lys. Ørebetennelsen kan utvikles raskt og forårsake intens smerte, røde, oppflammende ører og overfølsomhet for støy. Symptomene kan ledsages av høy feber og rastløshet.

Ellers brukes Aconitum ved akutt frykt og angst ledsaget av rastløshet og sjokkerte, stirrende øyne med forstørrede pupiller. Symptomene kan skyldes sjokk som følge av at personen har vært vitne til en voldsom eller skremmende begivenhet, eller kan utløses av fobier. Dette kan ledsages av dødsangst og frykt for mennesker, med et sterkt ønske om å unngå selskap. Aconitum er dessuten et godt middel for kvinner som er redd for å dø når de føder.

Aconitum må i homeopatisk praksis gjerne sammenlignes med andre homeopatiske medisiner, særlig Belladonna, Phosphorus, Stramonium og Opium.

Giftig dose og forgiftningssymptomer

Alle delene av storhjelm inneholder giftige alkaloider, men det er størst konsentrasjon av dem i rotstokken. Forgiftningssymptomene etter inntak av Aconitum-arter kommer 10-20 minutter etter at en har fått planten i seg. Det starter med en kriblende og brennende følelse i munn og svelg, kvalme, oppkast og diaré, samtidig som man får sterke smerter i forskjellige nerver, særlig i ansiktets trigeminusnerve. Siden føles det som det kryper maur på huden, noe som begynner i fingre og tær, og sprer seg videre til hele hudoverflaten. Man blir følelsesløs og tørst, og får vanskeligheter med å svelge. Siden begynner man å kaldsvette, får hodepine og angstfølelser. Smerter i hode, hals, rygg og hjerteregion, øresus og sterk urinutskilling er vanlig. Pupillene trekker seg sammen og reagerer langsomt på lys, tårene begynner å renne, man får krampe i øyenmusklene og synsforstyrrelser, og det blir vanskeligere å høre og tale. Etter hvert vil hjertevirksomheten bli svekket, samtidig som følelsesløsheten brer seg. Døden inntrer etter én til to timer som følge av lammelse av hjertet og åndedrettet, men man er ved full bevissthet helt til det siste.

Akutte tiltak ved Aconitum-forgiftning er fremkalling av brekning og inntak av medisinsk kull og mye drikke, og pasienten må umiddelbart bringes til sykehus for medisinsk behandling. Magespyling, aktivt kull og avføringsmiddel kan gir hvis det ikke har gått mer enn én time etter inntak. Atropin brukes som motgift ved bradykardi (langsom hjertevirksomhet), men behandlingen ved forgiftning er hovedsakelig støttende. Alle pasienter krever nøye overvåking av blodtrykk og hjerterytme. Væsketap kompenseres med tilførsel av væske, og man kan bli behandlet med oksygengass og kunstig åndedrett.

Dødsfall hos mennesker har inntruffet etter inntak av storhjelm. 2-4 g av rotknollene, noe som tilsvarer 3-6 mg akonitin, er angitt som dødelig dose for en voksen person. Men bare det å plukke en bukett av denne vakre planten uten hansker, kan føre til at giften trenger gjennom huden og gi forgiftning og fremkalle utslett. Akonitin har nemlig evne til å passere gjennom fettholdige barrierer som cellemembraner og hud. Dette forklarer hvorfor gartnere og blomsterhandlere som håndterer avkuttede stilker av storhjelm eller riddersporer i store mengder eller over lengre perioder uten bruk av hansker, kan oppleve symptomer som prikking eller nummenhet. Kommer plantesaften i forbindelse med slimhinnene, vil det svært sannsynlig oppstå en alvorlig forgiftning.

Det har skjedd at knollene til storhjelm har blitt forvekslet med selleriknoller og blitt spist, til tross for den skarpe smaken. Like etter krigen omkom en hel familie Tyskland fordi den hadde spist en salat av bl.a. blad av storhjelm. Barn kan finne på å fjerne blomstens hjelmformete begerblad slik at "venusvognene" med de to "hestene" (som i virkeligheten er to kronblad) kommer til syne, og får barna da plantesaft på fingrene og slikker på dem, kan de bli forgiftet.

Dyrking av storhjelm

Storhjelm trives i de fleste jordtyper, men foretrekker en kalkholdig og fuktig jord i sol eller halvskygge. På en solrik plass må jorda være fuktig gjennom hele vekstsesongen. Selv om planten er en flerårig, lever de individuelle røttene bare i ett år og dør etter blomstring. Hver rot produserer imidlertid et antall datter-røtter før den dør, og disse kan brukes til å formere planten. Når storhjelm dyrkes fra frø, bruker plantene 2-3 år før de kommer i blomst. Blomstene er svært attraktive for bier. Storhjelm er en "grådig" plante som hemmer veksten av planter som står nært, spesielt belgfrukter. Siden Aconitum-arter er giftige, blir de normalt ikke spist av beitende dyr.

Storhjelm er svært giftig og bortsett fra anvendelse av det homeopatiske preparatet Aconitum, må man aldri bruke storhjelm til selvmedisinering, da det kan være dødelig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.