Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > RØD FLUESOPP  

RØD FLUESOPP
Amanita muscaria
 
ANDRE NORSKE NAVN
Raud flugesopp.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Amanita muscaria (L. : Fr.) Lam. 
Agaricus muscarius L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Ruksesčurotguoppar / Mirkoguoppar / Gumpeguoppar.
SVENSK:  Röd flugsvamp.
DANSK:  Rød fluesvamp.
ISLANDSK:  Berserkjasveppur.
FINSK:  Kärpässieni.
ENGELSK:  Fly agaric.
TYSK:  Roter Fliegenpilz / Roter Fliegenschwamm.
FRANSK:  Agaric moucheté / Agaric an mouches / Tue mouche.
SPANSK:  Oronja / Amoroto.
KINESISK:  Ha-ma chün
 
FAMILIE
Fluesoppfamilien (Amanitaceae). 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av rød fluesopp
Tegninger av rød fluesopp

BOTANISK BESKRIVELSE

Rød fluesopp er en av de mest kjente soppartene i verden, noe som skyldes at den er svært lett gjenkjennelig og fordi den har rykte for å være temmelig giftig. Når soppen lyser rødt mellom trærne i skogen, anses den gjerne som den vakreste av alle sopper.

Hatten hos rød fluesopp blir inntil 25 cm bred og har oransjerød til skarlagenrød farge. Oftest er den dekket av en mengde hvite, vortelignende flekker som lett kan gnis av i fuktig vær. Flekkene er rester av det ytre hylsteret som omgir fruktlegemet i ung tilstand. Soppen er halvkuleformet til hvelvet eller flat, har striper i hattkanten, og de tettsittende skivene under hatten er hvite eller gulhvite. Den 10-20 cm høye og 1-2,5 cm tykke stilken er hvit eller gulhvit og har en oppsvulmet fot med kranser av hvite til gulhvite skjell. På stilken sitter en stor og kraftig, hvit eller gulhvit ring med gulaktige skjell i kanten. Soppkjøttet er gult rett under hatthuden (som lett kan flekkes av), ellers hvitt eller gulhvitt. Hatthuden er klebrig i fuktig vær og blank i tørt. Soppkjøttet har ubetydelig lukt og lite smak.

Unge eksemplarer av rød fluesopp (og andre fluesopper for den saks skyld) som enda er helt omgitt av det ytre hvite hylsteret, kan forveksles med røyksopper eller små sjampinjonger. Når soppen skjæres over, ser man tydelig anlegg til stilk og hatt, og en tynn gulrød stripe i øvre del viser hvor hatthuden er.

Fullt utvokst rød fluesopp blir sjelden forvekslet med andre sopparter, men når de hvite prikkene er vasket bort av regn, og sol, regn og vind har bleket fargen, kan rød fluesopp ligne en gulrød kremle, men kremler har aldri ring. Kremler har dessuten sprøtt kjøtt, mens fluesoppen virker trevlete når stilken brytes. Rød fluesopp har gul farge på hattkjøttet rett under hatthuden, noe som tydelig sees når litt av huden flekkes av. Ingen kremler er gule under hatthuden.

 
UTBREDELSE

Rød fluesopp har en vid utbredelse i verden og finnes både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Soppen danner mykorrhiza (sopprot) med bjørke- (Betula spp.), gran- (Picea spp.) og furu-arter (Pinus spp.), og finnes rundt om i verden der disse treslagene forekommer. I Norge er rød fluesopp vanlig i hele landet, fra lavlandet og helt opp i den subalpine bjørkeskogsregionen. Den er vanligst i bjørkeskog eller i nærheten av bjørk, men forekommer også i ren barskog eller i andre skogstyper. Sopphattene dukker vanligvis opp i august og september, og rød fluesopp danner noen ganger hekseringer.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele den overjordiske delen av soppen, eller bare sopphatten brukes i sjamanistiske ritualer eller som et hallusinogent middel. Som et rusmiddel brukes tørket sopp, da frisk sopp anses som giftig. Til utvortes medisinsk bruk kan man anvende en tinktur av rød fluesopp. Man lager tinkturen ved å kutte soppen i små biter, legge dem i et glass med lokk og helle på vodka eller et annet brennevin med styrke på 37-40 %. Glasset ristes jevnlig i 10-14 dager, før tinkturen filtreres gjennom et kaffefilter. Tinkturen bør oppbevares på et kjølig og mørkt sted.

Noen forfattere mener at gulfargete eksemplarer av rød fluesopp har svakere psykoaktiv virkning enn de røde. Regnvann som samles fra hatter med oppbøyd kant (som blir å anse som et kaldtvannsuttrekk) er på engelsk blitt kalt «dwarves’ wine» (dvergenes vin), og har definitivt psykoaktiv virkning. Selv om rød fluesopp er å betrakte som et rusmiddel, er det ikke forbudt verken å samle eller innta soppen.

Mesteparten av de psykoaktive stoffene finnes i den røde hatthuden og i det gule vevet rett under huden, så hvis rød fluesopp skal anvendes som matsopp, må den røde hatthuden fjernes og soppen må bløtlegges i vann for å få fjernet noe av de giftige innholdsstoffene.

Det homeopatiske preparatet Agaricus lages ved at hele soppen skylles grundig med vann og males til en masse, som så får trekke i alkohol før væsken siles, fortynnes og potenseres. 

 
INNHOLDSSTOFFER

Frisk rød fluesopp inneholder bl.a. kolin, acetylkolin, muskarin, muskaridin, muskazon, butyltrimetylammonium, sjeldne sporstoffer som selen og vanadium, og ibotensyre. Muskarin er et svært giftig hallusinogen, men mengden av stoffet i frisk sopp er på det meste 0,0003 % (mye større mengder av dette stoffet finnes i mange arter i soppslektene Inocybe og Clitocybe). En analyse viste at mengden ibotensyre i friske sopper fra Tyskland og Sveits i gjennomsnitt var 0,03 %, men kan være så mye som 0,1 %. Spor av bufotenin og det tropane alkaloidet L-hyoscyamin er også blitt påvist. Den røde fargen på hatthuden til rød fluesopp skyldes betalainer (muscaflavin og muscapurpurin).

Under tørkeprosessen minsker de høye verdiene av ibotensyre gjennom dekarboksylering og gir større mengder av det kraftig psykedeliske stoffet muskimol. Frisk sopp har liten psykoaktiv virkning og bare når den blir tørket på et varmt sted kan soppen gi brukeren psykedelisk virkning. Muskimol og ibotensyre krysser blod-hjerne-barrieren lettere enn glutaminsyre eller GABA (et viktig dempende signalstoff i sentralnervesystemet). Ibotensyre stimulerer nevronene, mens muskimol virker hemmende. Nyrene avgifter muskarin, men tillater muskimol å passere gjennom stort sett uendret. Ibotensyre blir borte fra kroppen i løpet av ca. 90 minutter etter inntak.

Selv om et rent afordisierende stoff ennå ikke er isolert fra rød fluesopp, sies det at soppen kan intensivere den erotiske opplevelsen. Særlig øker den følsomheten i muskulaturen og gir styrke. 

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Nervegift, hallusinogen, rusmiddel, sovemiddel, afrodisiakum, antimikrobiell, fluedrepende, smertedempende, svulsthemmende og immunstimulerende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Tradisjonelt brukes tørket rød fluesopp av sjamaner som et rusmiddel og hallusinogen. Medisinsk kan soppen brukes ved smerter som isjas, magesmerter, leddsmerter, hodepine, smertefulle skrammer og verkebyller. Videre ved utmattelse, feber, epilepsi, slangebitt, hovne lymfekjertler, plager knyttet til borreliose og hudplager som neglesopp.

Det homeopatisk middelet Agaricus kan brukes ved lidelser i nervesystemet, nevralgier, isjias, multippel sklerose, epilepsi, Parkinsons sykdom, rykninger og spasmer, frostknuter, sanktveitsdans, alkoholisme, depresjon eller overdreven oppstemthet, frykt for kreft og plager som blir verre etter seksuelt samleie.

 
RØD FLUESOPP

Rød fluesopp er trolig den mest fotograferte soppen i hele verden. Imiterte fluesopper anvendes gjerne som julepynt, og rød fluesopp brukes ofte som illustrasjon i eventyrbøker og som motiv på julekort. Fluesoppen er nærmest et symbol på trolldomsskoger og magiske skogholt hvor alvene holder til. Den er kjent som en mystisk, magisk og lykkebringende sopp.

Til alle tider har den røde fluesoppen stått som prototypen på en giftig sopp, men særlig giftig er den i realiteten ikke. Den er i hvert fall langt mindre giftig enn sine virkelig farlige slektninger, den hvite og den grønne fluesoppen. Forestillingen om at den røde fluesoppen er så giftig, er uttrykk for et eldgammelt tabu om at den ikke må spises.

Rød fluesopp som middel mot fluer

Overalt hvor det finnes rød fluesopp på den nordlige halvkule, er det knyttet mye mystikk til soppen, men den har også hatt praktisk anvendelse som middel mot fluer. Slik bruk skal være bakgrunnen for navnet fluesopp, et navn på soppen som gjenfinnes også i andre språk, som det engelske fly agaric, russiske mukhomor (egentlig fluepest), tyske Fliegenpilz og franske tue mouche. Mange steder i Europa tror man at soppen har fluenavnet fordi fluene liker den, men dør av å spise den.

Allerede i 1256 hevdet filosofen Albertus Magnus at "den kalles fluesopp, fordi den pulverisert i melk dreper fluene". Også Carl von Linné kjente godt til bruken av fluesopp som insektmiddel og beretter fra sin Skånska resa fra 1751 om hvordan man blir kvitt veggelus ved å stryke slim fra råtnende, mosete fluesopper på veggene: "… dessa stygga kräken dö däraf som pästen kommit ibland dem". Dette har også vært praksis i England, hvor soppens folkelige navn lenge var bug-agaric (veggelus-sopp). I en engelsk urtebok som ble trykt i 1440 står det: "there is also a sort of fungus that is impure, broad and thick and red with white spots on the top, when mixed with milk, it will kill the flies that are around, this is why it is known as the fly fungi, muscinery in Latin".

Også i nyere tid er rød fluesopp blitt brukt til å drepe fluer, men da har melken gjerne vært erstattet med en sukkerløsning, eller hattene har vært bestrødd med sukker. I Romania nøyde man seg med å legge fluesopp i vinduskarmen. Noen forsøk har vist at rød fluesopp faktisk kan ta livet insekter, og dette mener man først og fremst skyldes giftstoffet muskimol, som er et omdanningsprodukt av ibotensyre.

Virkestoffene i rød fluesopp

Man trodde tidligere at det psykoaktive stoffet i rød fluesopp måtte være muskarin, men det har vist seg å være feil. Muskarin er en nervegift og en kraftig stimulant for det parasympatiske nervesystemet, og gir symptomer som tårefylte øyne, kraftig svetting, senket hjerterytme, sløret syn, oppkast og magesmerter, der alvorligheten er avhengig av doseringen. Dette forgiftningsbildet stemmer imidlertid ikke med de virkninger som inntrer når man spiser små mengder rød fluesopp. Mangelen på hallusinogen virkning av muskarin er slående, og det ble klart at konsentrasjonen av muskarin i soppen dessuten var alt for lav til å gi nevneverdig muskarinforgiftning fra vanlige porsjoner med sopp.

Det var forskerne Eugster i Sveits og Takemoto i Japan som isolerte ibotensyre og alkaloidet muskimol fra rød fluesopp, og som fastslo at disse stoffene var ansvarlige for den psykotropiske effekten av rød fluesopp. Soppen inntas normalt tørket, og under tørkeprosessen minsker de høye verdiene av ibotensyre gjennom dekarboksylering, en reaksjon som gir det kraftig psykedeliske og giftige stoffet muskimol. Frisk sopp har derfor liten psykoaktiv virkning, og bare når soppen har blitt tørket på et varmt sted kan den gi psykedeliske tilstander som ligner de man kan få av opium. Det synes å være en rekke kjemiske varianter av rød fluesopp, der hver av dem kan framvise ulike virkningsprofiler. Giftvirkningen skyldes at sentralnervesystemet blir påvirket. Det skjer blant annet en blokkering og forstyrrelse av impulser mellom nerveendene i hjernen. Ibotensyre og muskimol er nært beslektede stoffer som påvirker sentralnervesystemet ved effektivt å binde seg til bestemte GABA-reseptorer, i tillegg til glutaminsyre-reseptorene. Virkningen av disse to stoffene varierer, avhengig av personen som inntar dem og variasjoner i kjemien til sopper fra ulike populasjoner rundt om på den nordlige halvkule.

Rituell bruk av rød fluesopp

Sibirske sjamaner spiser tørket rød fluesopp for å komme i en klarsynt transetilstand og for å mobilisere sine sjamanistiske helbredende krefter. I følge tradisjonene til Koryak-folket, vokser rød fluesopp opp fra spyttet til den høyeste guden og av den grunn blir den ansett som en hellig plante. Sjamanene inntar soppen særlig når de ønsker å kommunisere med sjelene til forfedrene eller få kontakt med åndene når et nyfødt barn skal gis navn, for å finne en veg ut av truende situasjoner, for å se inn i framtida, gløtte inn i fortida, og for å være i stand til å reise eller fly til andre verdener. Khatany-sjamaner i trening blir testet med høye doser av rød fluesopp for å se om de kan mestre effekten av soppen og være klare for deres framtidige gjerninger. I Sibir blir rød fluesopp inntatt frisk, kokt eller tørket. Mens man trodde at bruken av rød fluesopp i Sibir var avsluttet, er det nylig oppdaget at soppen fremdeles brukes i sjamanismen og til spådomsformål på Kamtsjatka-halvøya.

Bruk av rød fluesopp som rusmiddel blant urbefolkningen i Sibir

Tradisjonell bruk av rød fluesopp som rusmiddel er kjent både fra Øst- og Vest-Sibir. Soppen har i Sibir vært sterkt ettertraktet, den ble høyt verdsatt og godt betalt. Rød fluesopp ble tillagt iboende krefter som ble beskrevet som ånder. I Vest-Sibir, hvor blant andre samojedene holder til, var soppen utelukkende forbeholdt sjamanen (medisinmannen) under utøvelse av religiøse ritualer. Det var knyttet sterke tabuforestillinger til soppen og man trodde at hvis andre enn sjamanen inntok soppen, ville de dø.

I Øst-Sibir ble rød fluesopp derimot brukt som et alminnelig rusmiddel, omtrent som vi bruker alkohol, både i selskapssammenheng og i hverdagen. Det er særlig folkegruppen som kalles korjaker som er kjent for å bruke rød fluesopp som rusmiddel, noe som er godt dokumentert gjennom øyenvitneskildringer fra europeere som har besøkt området. Så langt tilbake man kjenner til, har fluesoppen vært et hellig element i sjamanistiske ritualer i Sibir, først og fremst i dalførene langs Ob og Jenisej, men også i den helt nordøstlige delen av området.

I en skildring fra 1730 om drikkeskikkene hos korjakene, finner man sopprus nevnt for første gang. Den tyske oppdageren G. W. Steller forteller i 1739 at det var særlig korjakene og jukagirene som brukte den røde fluesoppen som et rusmiddel. De kjøpte soppen av russerne, som solgte soppen i tørr tilstand. I følge Steller kokte korjakene den tørre soppen, og det var kokevannet som utgjorde rusdrikken.

De fleste som har anvendt rød fluesopp som rusmiddel har brukt tørket sopp, da frisk fluesopp gjerne ble ansett som farlig. Noen bløtla soppen før de spiste den, andre skyllet tørkede soppbiter ned med kaldt vann. Små hatter med mange hvite flekker skal ha mest kraft og ble gjerne svelget hele. Det er også nevnt eksempler på at soppen smuldres opp og røykes. Korjakene trodde at åndene i fluesoppen kunne få en person til å gjøre hva de ville, og disse åndene ville gjerne at folk skulle være lystige. I tillegg kunne åndene fortelle alle, ikke bare sjamanen, om sykdommer som feilte dem, forklare drømmer, vise dem andre verdener og spå om framtiden.

Det er en kjensgjerning at rød fluesopp er et hallusinogen og inneholder stoffer som påvirker synsnervene og nerver som styrer musklene. Når soppen inntas i små doser, beskrives opplevelsen gjerne som behagelig og stimulerende. Det kan imidlertid virke som en motsetning at noen opplever visjonene som truende og skremmende eller får depresjoner, mens andre finner dem vidunderlig vakre. Som med andre hallusinogener, vil både tolkningen av visjonene og adferden for øvrig være sterkt avhengig av den enkeltes psykiske legning og hensikten med å spise soppen. Det virker som om den forventingen som en person har til erfaringen kraftig påvirker det man opplever i den endrete tilstanden. Hvis soppen inntas med en forventning om at den skal gi en hallusinogen effekt, vil den normalt gi en behagelig virking og resultere i lystige syn og følelser. Men hvis man tror at rød fluesopp er giftig, kan skremmende syn oppstå. Det er derfor ikke merkelig at noen blir fredfulle under rusen, mens andre blir bråkete og kan utgjøre en fare både for seg selv og omgivelsene. De som er ruset på rød fluesopp kan bli svært taletrengte, skrålende og støyende muntre, og de kan framføre improviserte sanger og danser. Den berusede kan ellers oppleve rykninger i muskler og at viljen mister kontrollen over adferden slik at bevegelsene synes ukontrollerte. Det gjør at de gjerne dummer seg ut og de tror selv at de er sterke, men de kan også synes at små ting blir uoverkommelige. Når en mann hadde spist rød fluesopp, kunne andre more seg med å legge en liten pinne i veien for ham og han ville da stoppe opp og eventuelt hoppe over den som om hindringen var voldsom.

Noen personer rapporterer om en midlertidige følelse av kvalme etter å ha inntatt rød fluesopp, og etterpå bli overveldet av søvn. Den visjonære virkningen begynner etter at man våkner og kan vare i flere timer. Rapporter om syn av giganter i en verden av dverger er bemerkelsesverdig vanlige. Virkningen er mer subtil når soppen røykes, og manifesterer seg da primært som forhøyet oppfattelsesevne og økt følsomhet i muskulaturen. Uavhengig av måten soppen inntas på, vil oppfatningen av lyder bli forsterket, forfinet eller endret.

Det som har vakt størst oppsikt rundt bruken av rød fluesopp blant urfolk i Sibir, er opplysningen om at urinen til de som hadde inntatt soppen ble samlet og drukket. Et bemerkelsesverdig trekk ved et av de hallusinogene stoffene i fluesoppen er at det blir utskilt gjennom urinen uten å bli særlig mindre potent. Effekten etter å ha drukket urinen blir gradvis noe svakere, men virkningen bevares gjennom fire til fem inntak! Derfor kunne urindrikking, både av egen og andres urin, brukes til å forlenge festen. Særlig fattigfolk kunne stå utenfor og samle opp og drikke urinen fra de som hadde fest innendørs, og kunne således få seg en billig rus.

Det er usikkert når rød fluesopp først ble brukt til sjamanistiske formål, men det er trolig at bruken har sine røtter helt tilbake til steinalderen. Soppen ble brukt gjennom hele Europa og Asia, men skikken ble også brakt over Beringstredet og vi vet at soppen ble anvendt av nordamerikanske indianere. Bruken av rød fluesopp i Sibir har mange likhetstrekk med den nordamerikanske fluesoppkulten til Ojibwa indianerne.

Bivirkningene av å innta moderate mengder fluesopp ser ut til å være små, og de er blitt beskrevet som mye mindre enn etter en alkoholrus. Tre eller fire fluesopper ble ansett som en normal dose. En del kastet opp når de spiste større kvanta sopp, men kraftige bivirkninger opplevdes oftest etter spising av frisk sopp. Korjakene insisterte på at frisk sopp var giftig og at soppen måtte inntas tørket. Utstrakt bruk av rød fluesopp kan imidlertid ha noen uheldige sider. I tillegg til de ubehagelige bivirkningene under selve rusen, kan brukere av rød fluesopp bli utsatt for ettervirkninger som herjet utseende, trekninger i ansiktet og ustø gange.

Rød fluesopp og berserkergang

Det er ofte blitt påstått at berserkene brukte rød fluesopp for å bli stimulert til rasende villskap under kamp, de gikk berserkergang. Ordet berserk kommer fra de norrøne ordene ber (= bjørn) og serkr (= skjorte eller serk), så en berserk er en kriger som er kledd i bjørnefell. De fleste berserker var norske, men det fantes også svenske, danske og islandske, og en sjelden gang kom berserkene fra et land utenfor Skandinavia.

Påstanden om at berserkene oppnådde sin styrke, skrekkinngytende fremferd og evne til ufølsomhet mot smerte ved å benytte rød fluesopp, ble fremsatt av den svenske presten og professoren Samuel Ödman i 1784. Han mente at berserkene kjente til fluesoppen og dens berusende virkning, og at deres oppførsel og psykotiske tilstand under berserkergang kunne forklares ved at de var under påvirkning av et narkotisk stoff. Det eneste narkotisk middelet som var tilgjengelig i Skandinavia på den tiden, var rød fluesopp, og personer var i fluesopprus hadde gjerne et adferdsmønster som var slående likt berserkergangens karakteristika.

Fluesopp var i bruk som rusmiddel i store deler av det nordlige Asia, og kunnskapen om den var kjent hos samenes sjamaner så langt vest som til Enaresjøen. Det er rimelig å tro at de nomadiske folkegruppene som var knyttet til reinen i de nordlige skogene hvor fluesoppen vokser, sørget for at denne kunnskapen var utbredt blant de innvidde. Det er altså gjennom samenes forbindelser østover at kunnskapen om fluesoppen mest sannsynlig kom til Norge, og den kan ha vært bevart som en hemmelighet hos urtekyndige samiske sjamaner. Fra Snorres Ynglingesaga er det kjent at berserkene kom til Norge med Odin. "Odin kunne gjøre så at i strid ble hans uvenner blinde eller døve og redde, men våpnene deres bet ikke mer enn kjepper; men hans menn fór brynjeløse og var galne som bjørner eller graokser. De drepte for fote, men på dem bet hverken ild eller jern. Det blir kalt berserkergang." Ödmans påstand er derfor at Odin, sammen med sine berserker, kom fra nordøst der fluesoppbruken var kjent og at hans menn brukte dette middelet for å komme i kamphumør. Man finner imidlertid ingen holdepunkter for denne sammenhengen i skrevne kilder, derfor mener mange at det er lite trolig at rød fluesopp var ansvarlig for "symptomatologien" ved berserkergangen. Det er også usannsynlig at personer i fluesopprus med sine endrede oppfatninger av tid, sted, størrelser og hindringer kunne være i stand til å begå de handlingene som er tillagt berserkene.

Inneholdt drikken Soma rød fluesopp?

Soma er en gjæret saft som man tror har blitt drukket av Hindu-guder og oldtidens prester under ritualer. Drikken Soma ble trolig først brukt i det gamle Persia og er beskrevet og priset i en mandala i den hellige hinduteksten Rigveda, der mer enn 120 lovsanger er viet dens pris. Noen av versene beskriver hvordan prester, etter å ha drukket saften av Soma, "urinerer den hellige drikken". Derfor mener noen at en av ingrediensene i denne drikken må ha vært rød fluesopp. Drikken ble ansett som en eliksir som ikke bare helbredet sykdommer, men også ga rikdom. Soma er personifisert gjennom guden med samme navn, som også er guden for ofringer og som i noen tekster er knyttet til månen. I mytologien oppnådde gudene udødelighet ved å drikke Soma, og det skal ha vært favorittdrikken til den store guden Indra. På grunn av sin hellig natur, ble Soma dessuten drukket av prester, og drikken ble tilskrevet oppløftende kvaliteter da den ga mer energi og økt årvåkenhet, og den kunne bringe mennesket nærmere det guddommelige. Det er også antydet at rød fluesopp var det hemmelige middelet som buddhistmunker brukte for å oppnå en tilstand av opplysthet.

Rød fluesopp som afrodisiakum

Bruk av rød fluesopp som et afrodisiakum er dokumentert rundt om i verden. De tørkede hattene ble enten spist eller røkt for dette formålet, og noen ganger ble soppen lagt i alkoholholdige drikker. I en oppskrift fra Russland foreslås det å blande rød fluesopp med vodka. Nesten overalt hvor soppen vokser, har den blitt brukt i ritualer som er knyttet til erotikk.

Mystikk og magi knyttet til rød fluesopp

Lewis Carroll, forfatteren av Alice in Wonderland, må uten tvil ha kjent til beretninger om bruk av rød fluesopp i Sibir og dens evne til å forvrenge oppfatningen av størrelser. Fortellingen om Alice og hennes bisarre opplevelser i drømmeriket har vært til underholdning for både små og store. Sentralt står historien om kålormen på soppen som gir Alice det råd at hun kan bli vekselvis stor eller liten, alt ettersom hvilken side av soppen hun spiser av.

I Susan Greggs bok fra 2008, The Complete Illustrated Encyclopedia of Magical Plants, kan man lese følgende om magisk bruk av rød fluesopp: "Plasser en tørket sopp eller et bilde av en på alteret ditt. Ta noen dype åndedrag og gå dypt inn i deg selv. Åpne hjertet og sinnet for denne magiske soppens ånd. Mens du knytter deg til essensen av dens ånd, vil du oppleve at du har lykke i alle dine bestrebelser. Rød fluesopp er særlig knyttet til økt fruktbarhet, så hvis du ønsker å få barn, så spør soppen om hjelp til å bli gravid. For å få mer kraftfulle og profetiske drømmer, plasser soppen på nattbordet eller heng den over sengen. Å ha et lite symbol av denne soppen i en drømmefanger som er plassert over babyvoggen, vil sikre barnet et fruktbart og lykkelig liv."

Medisinsk anvendelse av rød fluesopp

Det er trolig at rød fluesopp opprinnelig bare ble brukt som en rituell medisin. I Sibir ble den inntatt for å behandle psykofysiologiske tilstander av utmattelse. Mot slangebitt ble en te av rød fluesopp tilberedet som et kaldtvannsuttrekk av tørkede fruktlegemer og massert inn på de berørte områdene av kroppen (vanligvis leggene). Dette ble sagt å nøytralisere giftstoffene. I Finland blir den røde hatthuden lagt på vodka og brukt utvortes til behandling av smertefulle skrammer eller tatt innvortes i små mengder ved magesmerter eller hodepine. På 1800-tallet ble rød fluesopp foreskrevet som medisin også av leger. Den ble brukt innvortes, for eksempel til behandling av epilepsi og feber, og utvortes til behandling av smerter og verkebyller. Noen mener at rød fluesopp også har svulsthemmende og immunstimulerende egenskaper.

Man kan lage en tinktur av rød fluesopp ved å legge biter av tørket sopp på et glass med lokk og helle på vodka eller et annet brennevin med styrke på 37-40 %. Glasset ristes jevnlig, og etter 10-14 dager er tinkturen ferdig og kan filtreres gjennom et kaffefilter, før den tappes på mørke flasker og oppbevares på et kjølig og mørkt sted. Tinktur av rød fluesopp kan påføres utvortes for å lindre isjias og andre smerter, inklusive leddsmerter og hovne lymfekjertler. Den kan også brukes på utvendige infeksjoner som f.eks. neglesopp og andre hudplager.

Rød fluesopp som medisin ved borreliose

I utenlandske blogger på internett er det beskrevet bruk av rød fluesopp i forbindelse med den flåttoverførte sykdommen borreliose (Lyme disease på engelsk). En bruker skriver på bloggen sin: "Jeg har brukt rød fluesopp i ni måneder og har funnet ut at det utgjør en stor forskjell på kronisk tretthet, kognitive evner og hukommelsesproblemer som har kommet av min nevroborreliose (chronic Lyme disease). Rød fluesopp har uten tvil vært den beste behandlingen jeg har forsøkt etter at jeg fant ut at jeg hadde kronisk borreliose." Også fra Norge kjenner jeg en person som har hatt god nytte av rød fluesopp for å holde virkningen av en borrelia-infeksjon i sjakk.

Teorien bak effekten av rød fluesopp ved borreliose er at stoffet muskarin framtvinger en åpning av muskarin-reseptorene, en form for acetylkolin-reseptorer som spiller en viktig rolle i overføringen av elektriske signaler rundt omkring i kroppen. Det er mulig at disse muskarin-reseptorene er blitt tilstoppet av nervegifter som er dannet ved infeksjon av borreliabakterier (eller nervegifter fra andre infeksjoner), og at muskarinet gjør det mulig for signaler i nervesystemet å "hoppe over" nervegiftene som tetter til reseptorene. Lymfocytter har også muskarin-reseptorer, så med tilskudd av muskarin er lymfocyttene i stand til å gjøre en bedre jobb, og dermed styrke immunforsvaret. Rød fluesopp inneholder også andre stoffer med antimikrobielle egenskaper som vi trolig kan ha nytte av.

På grunn av innholdet av ibotensyre kan inntak av den friske soppen gi en oppblåst mage. Det er derfor nødvendig å tørke eller koke soppen før bruk, for da omdannes ibotensyren til muskimol, som ikke medfører oppblåsthet. De små mengdene med muskimol man får i seg, vil dessuten kunne bidra til at man kommer i litt bedre humør.

Ved borreliose kan rød fluesopp inntas i form av små tørkede biter av soppen, eller som tinktur. Optimal dosering er svært individuell og kan varierer mye fra person til person, men også for den samme personen til ulike tider, avhengig av mengde nervegifter man har i kroppen. Mengden muskarin som finnes i rød fluesopp varierer dessuten fra én sopp til en annen, og til og med innen én og samme sopp. Det er derfor lurt å innta små mengder om gangen og følge med på virkningen.

Av tørket sopp er det best å starte med en liten mengde, gjerne en bit på størrelse med det ytterste leddet av lillefingeren. En eventuell gunstig effekt vil man merke i løpet av en times tid. Hvis man ikke føler at denne dosen gir noen virkning, kan man spise en bit til av samme størrelse, men man bør ikke innta mer enn tre slik biter daglig.

En tinktur av rød fluesopp kan brukes både innvortes og utvortes. For smertelindring kan man gni inn så mye tinktur som man trenger for å dekke det aktuelle området på kroppen. Hvis smerten eller ubehaget lindres, vil virkningen kunne vare i flere timer, og man kan gjenta denne behandlingen når man føler behov for det. Man kan også dryppe noen få dråper av tinkturen under tunga og virkningen vil komme nesten umiddelbart. Dette kan gjentas ved behov, men man bør ikke bli fristet til å innta mer enn man strengt tatt trenger.

Homeopatmiddelet Agaricus

Det homeopatiske middelet Agaricus lages av rød fluesopp og tilberedes ved at hele soppen skylles grundig og males til en masse, som får trekke i alkohol før den siles, fortynnes og potenseres. Rød fluesopp ble testet som homeopatisk middel av dr. Stapf i 1828. De som trenger homeopatmiddelet Agaricus, er personer som kan være engstelige, usikre eller redde, og har morbide tanker om døden. Bekymring for helsen kan føre til overdreven frykt for sykdommer som f.eks. kreft. Blant symptomene er sløvhet og motvilje mot å snakke med folk, eller delirium (forvirring / vrangforestillinger) og snakkesalighet på grensen til ekstase.

Homeopatmiddelet Agaricus kan brukes ved ulike lidelser knyttet til nervesystemet. Blant slike tilstander er epilepsi, nevralgier, isjias og multippel sklerose. Symptomene kan være skjelving, kløe, rykninger og kramper i nesten enhver muskelgruppe i kroppen. Bevegelsene kan være svært skjelvende, med ubehjelpelig, keitet og sjanglende gange. Andre mulige symptomer er ansiktstrekninger eller Bells parese, besvimelse, sanktveitsdans med symptomer som rykkende, uforutsigbare bevegelser og en følelse av at armer og ben ikke henger på kroppen. Disse symptomene går ofte diagonalt fra én side av kroppen til den andre, og kan ledsages av smerter som ikke står i forhold til den kliniske tilstanden. Ellers er middelet aktuelt ved Parkinsons sykdom der generell svekkelse med skjelvende, rykkende armer og ben er typisk for denne lidelsen, ved frostknuter med svie og kløe der huden har tegn til rødme og hevelse. Videre benyttes Agaricus mot virkningene av senil demens, ved markant svimmelhet, tendens til å falle bakover, rødhet og oppblåsthet i ansiktet uten at det er varmt, og ved økt appetitt. Agaricus kan også brukes ved behandling av delirium tremens hos alkoholikere, og middelet passer spesielt godt for folk som er særlig følsomme for kulde når de er syke. Generelt vil symptomene bedres ved langsomme bevegelser og søvn, og forverres av kulde, i kjølige omgivelser, før tordenvær og etter spising. Avhengig av symptombildet, brukes Agaricus i potensene D6, D30 og D200, og middelet bør bare brukes etter konsultasjon med en erfaren homeopat.

Kan rød fluesopp brukes som matsopp?

Det er en kjensgjerning at frisk rød fluesopp smaker relativt greit, men er den så giftig at man aldri bør smake på den? Dette er et vanskelig spørsmål og svaret vil avhenge av soppens tilstand, tilberedelse, mengden som spises og hensikten med spisingen. Rød fluesopp brukes faktisk mange steder som mat, og i Frankrike er det ikke uvanlig å spise den etter at den har gjennomgått en spesiell tilberedelsesmåte. I området rundt Hamburg, som er svært rikt på rød fluesopp, blir soppen brukt i supper etter at den røde hattehuden er fjernet. I noen Alpedaler blir rød fluesopp skåret i skiver og brukt som en appetittvekker sammen med eddik, olje, salt og pepper. I Japan er rød fluesopp en av de kulinariske spesialitetene blant befolkningen på landsbygda.

Friske sopper passer godt å bruke sammen med alkohol. En til tre sopper kan tilsettes en flaske vodka (eller en annen type brennevin) og plasseres på et varmt sted, eller helst i sola i en vinduskarm. Etter en ukes tid vil den rød fluesopp-snapsen være ferdig for bruk. Ofte vil ett glass være nok til å gi psykoaktiv virkning.

Det er kjent at mesteparten av giften i rød fluesopp sitter i hatthuden, som enkelt kan flekkes av. Hvis soppen skal spises må den ligge i kaldt vann i minst én time, eller skylles i vann flere ganger, før den blir tilberedt (dette løser ut mye av de vannløselige aktive stoffene, og bløtleggingsvannet skal da kunne drikkes hvis man ønsker å oppnå en psykoaktiv effekt). Giftstoffene fjernes ikke om man bare steker frisk sopp. Vi vet at frisk rød fluesopp i vanlige porsjonsmengder gir forgiftningssymptomer, men det er uklart hvor alvorlige disse forgiftningene kan bli. For friske personer synes forgiftning etter spising av rød fluesopp å representerer liten fare. I skildringene av fluesoppbruk i Sibir angis det at soppen er giftig i frisk tilstand og derfor bare må spises tørket. Rød fluesopp skal være dødelig giftig for hunder og katter.

Dosering av rød fluesopp

Robert Rogers beskriver i boka The Fungal Pharmacy fra 2011 hvordan man anvender og doserer rød fluesopp. Han skriver at "en normal dose for en voksen person er tre mellomstore tørkede sopper, eller mellom 5 og 10 gram. Disse bløtlegges i varmt vann slik at de trekker til seg vannet og gjenvinner formen. Både bløtleggingsvæsken og soppen inntas. Hvis man drikker sin egen urin vil det forsterke virkningen. Kullsyreholdige drikker må ikke inntas verken før eller etter inntak av rød fluesopp, da de kan medføre at muskimol blir tilbakedannet til ibotensyre, noe som reverserer effekten av tørkingen og kan frambringe ubehagelige symptomer som kvalme, kramper og brekninger, og hemme den hallusinogene virkningen. Ved inntak av mer enn 10 gram frisk sopp kan det føre til tap av koordinering, forvirring, illusjoner og maniske anfall. Mer enn 100 g kan føre til bevisstløshet, åndenød og koma. Ingen dødsfall etter inntak av rød fluesopp er noen gang med sikkerhet registrert, men 15 sopper blir av noen forfattere angitt å være en giftig dose. Vår- og sommer-sopper har høyere konsentrasjoner av aktive virkestoffer, men fullt utvokste sopper etter at de har sluppet sporene er det beste valget for tørking. Sopper samlet i august er mer kraftfulle enn de som samles i september, men de fysiske symptomene på kvalme er mer markante og den narkotiske og visjonære virkningen er mindre utpreget."

Christopher Hobbs skriver i sin bok Medicinal Mushrooms. The Essential Guide fra 2020 at så lite som en mellomstor hatt (15-20 cm i diameter), enten tørket eller frisk, ofte er nok til å gi psykotropisk effekt, men at kjemien endrer seg med soppens utviklingsstadium og tiden på året som soppen blir samlet. Videre skriver han at "koking eller oppvarming synes ikke å redusere kraften hvis soppen inntas sammen med vannet den er kokt i, eller hvis det drikkes som te. Reaksjonen kan starte etter 30 minutter, noen ganger etter lengre tid, avhengig av om magen er full eller tom. Aggressiv adferd blir normalt ikke observert hos brukeren."

Forgiftningssymptomer og behandling

Innholdet av giftstoffer i rød fluesopp varierer mye, og det gjør også følsomheten for stoffene hos ulike mennesker. Ved forgiftning av rød fluesopp opptrer de første symptomene som regel etter ½-2 timer, unntaksvis så sent som 3-4 timer etter inntak. Ubehandlet varer forgiftningen ett til to døgn, og i noen tilfeller kan den komalignende søvnen vare i opptil 72 timer. Det skal ha forekommet minst ett dødsfall der soppen ble spist utendørs og offeret frøs i hjel i den komalignende søvnen. I eldre litteratur er det rapportert om enkelte dødsfall av rød fluesopp som følge av inntørking og kramper, men gyldigheten av disse opplysningene er trukket i tvil. Hvis man kommer under kyndig legebehandling raskt etter forgiftningen, er det minimale sjanser for å pådra seg varige mén etter inntak av rød fluesopp.

I Norge blir folk sjelden forgiftet av rød fluesopp, og dødsfall er ikke rapportert med sikkerhet her i landet. I Sør-Europa er forgiftninger av rød fluesopp vanligere, trolig fordi folk har forvekslet soppen med den spiselige keiserfluesoppen (Amanita caesarea), som er vanlig f.eks. i Italia og Sør-Frankrike.

Forgiftningsbildet er i første rekke karakterisert ved en kraftig virkning på sentralnervesystemet, men kan arte seg forskjellig fra person til person. Generelt vil symptomer på forgiftning av rød fluesopp omfatte parasympatolytisk stimulering, bølgende skifter mellom søvnighet og våkenhet, illusjoner, eufori, desorientering, hallusinasjoner og delirium (forvirring / vrangforestillinger). Den forgiftede beretter gjerne om deilige drømmer og synshallusinasjoner, men til forgiftningsbildet hører også mindre behagelige opplevelser som hodepine, kvalme og brekninger, utvidede pupiller, øresus, nedsatt svette- og spyttsekresjon, svimmelhet, engstelse, forvirring og motorisk uro, etterfulgt av en lammende fornemmelse i kroppsmuskulaturen, epileptiske skjelvinger, ataksi (sviktende evne til å samordne muskelbevegelser på grunn av forgiftning) og eventuelt bevisstløshet med rykninger i armer og ben. Det opptrer sjelden diaré, oftere ses forstoppelse. Den berusende virkningen kan i sjeldne tilfeller medføre sterk opphisselse og tilbøyelighet til raserianfall (2-3 timer etter måltidet), og under slike anfall kan den forgiftede vise uante krefter. Til forgiftningsbildet hører også sanseforvrengninger som endret tids- og romoppfatning, noe som bl.a. kan gjøre at små ting kan synes formidable. Men også sløvhet og bevisstløshet kan inntreffe, med fare for nedsatt hjertevirksomhet og lammelse av åndedrettet. Ved oppvåkning etter en dyp søvn er som regel hendelsene omkring forgiftningen glemt.

Inntak av 3-4 eksemplarer av rød fluesopp angis å gi svimmelhet, kvalme, søvnighet, eufori, hallusinasjoner og følelse av vektløshet. Større doser (5-10 sopper) gir forgiftningssymptomer med muskeltrekninger og kraftige hallusinasjoner, mens enda høyere doser (mer enn 10 sopper) oppgis å kunne være livstruende. Siden konsentrasjonen av virksomme stoffer kan variere mye mellom ulike individer av soppen, bør man aldri eksperimentere med å innta rød fluesopp!

Virkningen til ibotensyre og muskimol ligner den som oppleves med atropin. Mange sykehus ønsker å gi atropin, men det kan forsterke og forverre tilstanden, og derfor må man ikke gi atropin ved forgiftning av rød fluesopp. De små mengdene med muskarin som finnes i frisk sopp gir trolig ikke symptomer på muskarin-forgiftning. Aktuell behandling ved overdosering av rød fluesopp er å bruke et brekkmiddel og et beroligende middel. Det kan videre være aktuelt å tømme alt mageinnholdet (ventrikkelskylling), innta et avføringsmiddel og medisinsk kull i en dosering på 5 spiseskjeer (30-40 g) oppslemmet i vann, da dette vil kunne binde noe av giftene og hindre at alt absorberes i blodbanene. I tillegg kan et preparat med frø av mariatistel (Silybum marianum) hjelpe til for å unngå leverforgiftning. Alvorlig forgiftning av rød fluesopp vil kunne kreve legekonsultasjon og sykehusinnleggelse for videre overvåkning og kanskje respiratorbehandling. Elektrolyttbalansen bør kontrolleres.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Rød fluesopp er en giftig sopp som kan være dødelig, men da må man innta kanskje så mye som 20-30 sopper på en gang. Inntak av store doser rød fluesopp kan føre til endret bevissthetstilstand, slik som er beskrevet i avsnittet Forgiftningssymptomer og behandling over. Hvis dette skjer ved bruk av rød fluesopp som medisin, bør man ikke innta rød fluesopp på nytt de nærmeste par dagene.

Medisinsk bruk av rød fluesopp er kanskje mest aktuelt for personer med borreliose, og soppen må da anvendes i så små doser at den ikke gir hallusinogen virkning eller på andre måter påvirker bevisstheten. Inntak av stoffet muskarin er kontraindikert for pasienter som har sykdommer som gjør dem mottagelige for parasympatisk stimulering, pasienter med astma eller KOLS, og personer som har magesår. Hvis man har forstoppelse i tarmsystemet eller urinveiene, skal man ikke bruke rød fluesopp, da det kan forverre forstoppelsen.

 

Flere bilder av rød fluesopp
KILDER
Broch, Ingvild og Ben Johnsen: Sopp og sopp! En kulturhistorie.  Oslo, Grøndahl & Søn Forlag AS 1986.
Farmer-Knowles, Helen: The Healing Plants Bible.  London, Godsfield 2010.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Gregg, Susan: The Complete Illustrated Encyclopedia of Magical Plants.  Beverly, Massachusetts, Fair Winds Press 2008.
Gulden, Gro og Trond Schumacher: Giftsopper og soppforgiftninger.  Oslo - Bergen - Tromsø, Universitetesforlaget 1977.
Hobbs, Christopher: Medicinal Mushrooms. The Essential Guide. Boost Immunity, Improve Memory, Fight Cancer, Stop Infection, and Expand Your Consciousness.  North Adams, MA, Storey Publiching 2020.
Høiland, Klaus og Inger Nordal: Kinabark og Kjerringrokk. Systematisk botanikk med vekt på medisinplanter.  Universitetsforlaget 1983.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lagset Egeland, Inger og Steinar Myhr: Norske sopper. 4. reviderte utgave.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag ASA 2011.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Mossberg, Bo, Sven Nilsson & Olle Persson: Sopp i naturen 2.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1978.
Rogers, Robert: The Fungal Pharmacy. The Complete Guide to Medicinal Mushrooms ang Lichens of North America.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2011.
Rogers, Robert Dale: Medicinal Mushrooms: The Human Clinical Trials.  Prairie Deva Press 2020.
Rätsch, Christian: Plants of Love. Aphrodisiacs in History and a Guide to Their Identification.  Berkeley, Ten Speed Press 1997. 
Rätsch, Christian: The Encyclopedia of Psychoactive Plants. Ethnopharmacology and its Applications.  Rochester, Vermont, Park Street Press 2005.
Ryvarden, Leif og Klaus Høiland: Er det liv, er det sopp!  Oslo, Dreyers Forlag 2014.
Schultes, Richard, Albert Hofmann & Cristian Rätsch: Plants of the Gods. Their Sacred, Healing and Hallucinogenic Powers.  Rochester, Healing Arts Press 2001.
Skard, Olav: Ville vekster - røtter i kulturhistorien.  Oslo, Landbruksforlaget 2003.
Turner, Nancy J. and Adam F. Szczawinski: Common Poisonus Plants and Mushrooms of North America.  Portland, Timber Press 1997.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering and Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 
Fly Agaric Tincture
Om Soma
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
Denne siden ble sist endret 09.01.2022