Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HVITLYNG  

HVITLYNG
Andromeda polifolia
 
ANDRE NORSKE NAVN
Kvitlyng, bladlyng, myrkongval, myrlyng, myrklokker, myrblomster, stikkelsgras.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Andromedia polifolia L.
Rhododendron polifolium (L.) Scop.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Alášnierral.
SVENSK:  Rosling.
DANSK:  Romarinlyng.
ISLANDSK:  Ljósalyng.
FINSK:  Suokukka.
ENGELSK:  Bog rosemary / Marsh andromeda.
TYSK:  Rosmarinheide / Gränke / Polei-Gränke / Sumpfrosmarin / Wilder Rosmarin.
FRANSK:  Andromède à feuilles de polium.
 
FAMILIE
Lyngfamilien (Ericaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av hvitlyng
Tegninger av hvitlyng

BOTANISK BESKRIVELSE

Hvitlyng er en eviggrønn, 15-30 cm høy busk med læraktige blad. Bladene er 1-4 cm lange, smalt elliptiske eller nesten linjeformede, tykke, mørkegrønne på oversiden, sølvgrå under, og med nedbøyd kant. De rosa eller hvite, 5-8 mm lange, urneformede blomstene har 2-3 cm lange rosa blomsterskaft og rosa begerfliker, og sitter samlet i endestilte halvskjermer. Frøkapselen er ca. 4 mm, nesten kulerund og opprett. Plantene blomstrer rikest i juni-juli. Hvitlyng er en giftig plante.

 
UTBREDELSE

Hvitlyng har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule og finnes i Nord- og Mellom-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. I Europa er hvitlyng vanlig bare i Skandinavia, men finnes også i Danmark, Nord-Tyskland, Irland, og spredt i Nord-England, Scotland og Wales. Planten er vanlig i hele Norge og går i fjelltraktene noe over skoggrensen. Hvitlyng vokser fortrinnsvis i næringsfattige plantesamfunn, først og fremst næringsfattige mosemyrer, men også i andre fuktige og halvfuktige plantesamfunn langs kysten og i fjellet.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele urten, men særlig blomstene, inneholder et giftstoff som i små doser kan virke medisinsk. Urten er imidlertid for giftig til å brukes innvortes, bortsett fra i homeopatisk form.

 
INNHOLDSSTOFFER

Hvitlyng inneholder det giftige stoffet andromedotoxin, mest i blomstene, men også i de andre delene av planten. Hele urten er derfor giftig. Ellers finnes det garvestoffer i hvitlyng.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Giftstoffet andromedotoxin påvirker hjerte og blodtrykk (blodtrykkssenkende), og har også en effekt på åndedrettet ved lungeødem. Urten inneholder dessuten garvestoffer og virker derfor sammentrekkende og sårhelende. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urten anvendes ikke i urtemedisinen annet enn i form av ferdigpreparater, eller som homeopatmiddelet Andromeda. Homeopatisk er urten brukt ved hjerteproblemer og lungeødem.

 

 
HVITLYNG

Slektsnavnet Andromeda stammer fra gresk mytologi og myten forteller følgende om Andromeda: Kassiopeia, som var hustruen til kong Kefeus av Etiopia, skrøt av at hun var enda vakrere enn nereidene, femti vakre havnymfer som var døtrene til Havets gamle mann Nereus, en guddom som levde i havet og hjalp sjøfarere i havsnød.

Poseidon ble rasende over dette skrytet, satte landet under vann og sendte et havuhyre av sted for å ødelegge hele riket. Kefeus spurte et orakel til råds og fikk beskjed om å ofre sin datter Andromeda til uhyret ved å lenke henne til en klippe. Mens hun lå der på klippen kom Perseus flygende og ble øyeblikkelig forelsket i henne. Han tilbød seg å drepe uhyret hvis han fikk gifte seg med Andromeda. Kefeus tok imot heroens tilbud. Perseus tok da på seg luen som gjorde ham usynlig, og sine vingesandaler, grep sitt krumme sverd og drepte uhyret. Han frigjorde Andromeda og ektet henne. Hun fødte ham en sønn, Perses, som arvet riket etter Kefeus. Linné kom til å tenke på dette sagnet når han så den vakre lilla blomsten, på en måte med hengende hode i sorg, bundet med røttene på en tue ute i myren og omgitt av padder og andre uhumskheter.

Artsepitetet polifolia kommer av det greske ordet polios (= hvit eller grå), og folium (= blad). Polifolia betyr derfor hvitbladet eller gråbladet, og viser til den bleke undersiden på hvitlyngbladene.

Tradisjonell medisinsk anvendelse av hvitlyng

Det finnes ingen tradisjon for å bruke hvitlyng i folkemedisinen i Norden og planten har generelt vært svært lite brukt medisinsk. Fra Nord-Amerika refererer Moerman (1998) opplysninger fra to indianerstammer om bruk av hvitlyng, der den ene angir at planten ble anvendt mot katarr og den andre oppgir at planten ble brukt til å lage te.

Når det angis at hvitlyng har vært brukt utvortes, bygger nok dette på at urten innholder garvestoffer slik at den kanskje kan virke blodstillende og sårhelende. I det nordlige Russland har greiner og blad av hvitlyng vært brukt til garving. Hvitlyng er så giftig at urten ikke bør brukes som medisin verken innvortes eller utvortes.

Hvitlyng ved hjertelidelser

I små doser kan andromedotoxin utnyttes medisinsk, særlig i forbindelse med hjerte- og karlidelser. Det virker blant annet sentralt på nervesystemet og kan bidra til en ganske tydelig senking av blodtrykket og en økning av hjertets muskelkraft. Det siste er den samme virkningen som vi finner hos de velkjente digitalispreparatene som lages av revebjelle (Digitalis purpurea). Når andromedotoxin ikke brukes medisinsk skyldes det faren for overdosering, da stoffet virker såpass svakt at man må nært opp til forgiftningsgrensen for å få ønsket effekt. I en tysk kilde oppgis det at urten kan brukes ved svakt hjerte og høyt blodtrykk, men at planten bare må anvendes i form av ferdigpreparater eller i homeopatisk fortynning.

Homeopatmiddelet Andromeda

Homeopatmiddelet Andromeda er laget av en nær slektning av hvitlyng, og blir brukt ved ødemer (vannansamlinger i kroppen). Slike symptomer skyldes ofte hjertesvikt og Andromeda kan med sin hjertestimulerende effekt være til hjelp her. Middelet virker også mot pustevansker ved samme slags lidelser, da disse ofte kommer av lungeødem.

En giftig plante

Hvitlyng inneholder giftstoffet andromedotoxin (særlig i blomstene, men også noe i blad og stengler). Dette er et stoff med lignende virkning som aconitin (som finnes i storhjelm og tyrihjelm), men som har svakere virkning og ikke gir aconitinets karakteristiske utvidelse av pupillene. Hvitlyng er giftig for husdyr, selv for sauer og geiter som ellers viser en eiendommelig motstandsdyktighet mot mange plantegifter. Forgiftning hos mennesker skal visstnok også ha funnet sted, men siden planten har en brennende smak, er det liten mulighet for at man får i seg særlig mye av den. Den eneste forgiftningsfaren kan ligge i at man forveksler hvitlyngblad med rosmarinblad, men siden disse to artene aldri finnes på de samme voksestedene, og man sjelden samler inn hvitlyngblad, så er nok denne forvekslingsmuligheten mest teoretisk.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Hvitlyng er en temmelig giftig plante som ikke har noen praktisk anvendelse i urtemedisinen og som aldri må brukes til selvmedisinering. Det er giftstoffet andromedotoxin i hvitlyng som er farlig, og ved dyrestudier har man funnet at doser i størrelsesorden 0,20-0,30 mg av giftstoffet per kilo kroppsvekt er nok til å ta livet av hunder. En forgiftning hos mennesker vil gi en brennende følelse i munn og svelg, oppkast, diaré, svetting, talevansker, krampe, svimmelhet, ruslignende tilstander, synkende blodtrykk og langsom, svak og uregelmessig puls. Ved alvorlig forgiftning følger åndenød, hjertelammelse, bevisstløshet og død. Hvis man skulle bli forgiftet av hvitlyng, består førstehjelpstiltaket i å innta medisinsk kull og mye drikke.

 

Flere bilder av hvitlyng
KILDER
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Fægri, Knut: Norges planter. Bind II. Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1970
Hermansen, Pål: Våre vakreste fjellplanter.  Oslo, Universitetsforlaget 1985.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 7. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.

Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.

Moerman, Daniel E.: Native American Ethnobotany.  Portland, Timber Press 1998.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.

Willis, Roy: Mytologi. Myter fra hele verden.  Oslo, Aschehoug 1996.

 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Denne siden ble sist endret 22.03.2022
Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn