HVITLYNG |
Andromeda polifolia |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
Kvitlyng, bladlyng, myrkongval, myrlyng, myrklokker, myrblomster, stikkelsgras. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
Andromedia
polifolia L. |
Rhododendron
polifolium (L.) Scop. |
|
NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
SAMISK: Alánierral. |
SVENSK: Rosling. |
DANSK: Romarinlyng. |
ISLANDSK: Ljósalyng. |
FINSK: Suokukka. |
ENGELSK: Bog
rosemary / Marsh andromeda. |
TYSK: Rosmarinheide
/ Gränke / Polei-Gränke / Sumpfrosmarin / Wilder Rosmarin. |
FRANSK: Andromède à feuilles de polium. |
|
FAMILIE |
Lyngfamilien (Ericaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Hvitlyng er en
eviggrønn, 15-30 cm høy busk med læraktige blad. Bladene er 1-4 cm
lange, smalt elliptiske eller nesten linjeformede, tykke,
mørkegrønne på oversiden, sølvgrå under, og med nedbøyd kant. De
rosa eller hvite, 5-8 mm lange, urneformede blomstene har 2-3 cm
lange rosa blomsterskaft og rosa begerfliker, og sitter samlet i endestilte halvskjermer. Frøkapselen er ca. 4 mm, nesten kulerund og
opprett. Plantene blomstrer rikest i juni-juli. Hvitlyng er en
giftig plante. |
|
|
UTBREDELSE |
Hvitlyng har en
sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule og finnes i Nord-
og Mellom-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. I Europa er hvitlyng
vanlig bare i Skandinavia, men finnes også i Danmark, Nord-Tyskland,
Irland, og spredt i Nord-England, Scotland og Wales. Planten er vanlig i
hele Norge og går i fjelltraktene noe over skoggrensen. Hvitlyng
vokser fortrinnsvis i næringsfattige plantesamfunn, først og fremst
næringsfattige mosemyrer, men også i andre fuktige og halvfuktige
plantesamfunn langs kysten og i fjellet. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Hele urten, men
særlig blomstene, inneholder et giftstoff som i små doser kan virke
medisinsk. Urten er imidlertid for giftig til å brukes innvortes,
bortsett fra i homeopatisk form.
|
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Hvitlyng inneholder
det giftige stoffet andromedotoxin, mest i blomstene, men også i de
andre delene av planten. Hele urten er derfor giftig. Ellers finnes
det garvestoffer i hvitlyng. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Giftstoffet
andromedotoxin påvirker hjerte og blodtrykk (blodtrykkssenkende), og har også en effekt
på åndedrettet ved lungeødem. Urten inneholder dessuten garvestoffer
og virker derfor sammentrekkende og sårhelende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Urten anvendes ikke
i urtemedisinen annet enn i form av ferdigpreparater, eller som
homeopatmiddelet Andromeda. Homeopatisk er urten brukt ved
hjerteproblemer og lungeødem. |
|
|
|
|
HVITLYNG |
Slektsnavnet
Andromeda stammer fra gresk mytologi og myten forteller følgende om
Andromeda: Kassiopeia, som var hustruen til kong Kefeus av Etiopia,
skrøt av at hun var enda vakrere enn nereidene, femti vakre havnymfer
som var døtrene til Havets gamle mann Nereus, en guddom som levde i
havet og hjalp sjøfarere i havsnød.
Poseidon ble rasende over dette
skrytet, satte landet under vann og sendte et havuhyre av sted for å
ødelegge hele riket. Kefeus spurte et orakel til råds og fikk beskjed
om å ofre sin datter Andromeda til uhyret ved å lenke henne til en
klippe. Mens hun lå der på klippen kom Perseus flygende og ble
øyeblikkelig forelsket i henne. Han tilbød seg å drepe uhyret hvis han
fikk gifte seg med Andromeda. Kefeus tok imot heroens tilbud. Perseus
tok da på seg luen som gjorde ham usynlig, og sine vingesandaler, grep
sitt krumme sverd og drepte uhyret. Han frigjorde Andromeda og ektet
henne. Hun fødte ham en sønn, Perses, som arvet riket etter Kefeus.
Linné kom til å tenke på dette sagnet når han så den vakre lilla
blomsten, på en måte med hengende hode i sorg, bundet med røttene på en
tue ute i myren og omgitt av padder og andre uhumskheter.
Artsepitetet
polifolia kommer av det greske ordet polios (= hvit eller
grå), og folium (= blad). Polifolia betyr derfor
hvitbladet eller gråbladet, og viser til den bleke undersiden på
hvitlyngbladene.
Tradisjonell medisinsk anvendelse
av hvitlyng
Det finnes ingen
tradisjon for å bruke hvitlyng i folkemedisinen i Norden og planten har
generelt vært svært lite brukt medisinsk. Fra Nord-Amerika refererer Moerman (1998) opplysninger fra to indianerstammer om bruk av hvitlyng,
der den ene angir at planten ble anvendt mot katarr og den andre oppgir
at planten ble brukt til å lage te.
Når det angis at hvitlyng har
vært brukt utvortes, bygger nok dette på at urten innholder garvestoffer
slik at den kanskje kan virke blodstillende og sårhelende. I det
nordlige Russland har greiner og blad av hvitlyng vært brukt til
garving. Hvitlyng er
så giftig at urten ikke bør brukes som medisin verken innvortes
eller utvortes.
Hvitlyng ved
hjertelidelser
I små doser kan
andromedotoxin utnyttes medisinsk, særlig i forbindelse med hjerte- og
karlidelser. Det virker blant annet sentralt på nervesystemet og kan
bidra til en ganske tydelig senking av blodtrykket og en økning av
hjertets muskelkraft. Det siste er den samme virkningen som vi finner
hos de velkjente digitalispreparatene som lages av
revebjelle (Digitalis
purpurea). Når andromedotoxin ikke brukes medisinsk skyldes det
faren for overdosering, da stoffet virker såpass svakt at man må nært
opp til forgiftningsgrensen for å få ønsket effekt. I en tysk kilde
oppgis det at urten kan brukes ved svakt hjerte og høyt blodtrykk, men
at planten bare må anvendes i form av ferdigpreparater eller i
homeopatisk fortynning.
Homeopatmiddelet Andromeda
Homeopatmiddelet
Andromeda er laget av en nær slektning av hvitlyng, og blir brukt
ved ødemer (vannansamlinger i kroppen). Slike symptomer skyldes ofte
hjertesvikt og Andromeda kan med sin hjertestimulerende effekt
være til hjelp her. Middelet virker også mot pustevansker ved samme
slags lidelser, da disse ofte kommer av lungeødem.
En giftig plante
Hvitlyng inneholder
giftstoffet andromedotoxin (særlig i blomstene, men også noe i blad og
stengler). Dette er et stoff med lignende virkning som aconitin (som
finnes i storhjelm og tyrihjelm), men som har svakere virkning og ikke
gir aconitinets karakteristiske utvidelse av pupillene. Hvitlyng er
giftig for husdyr, selv for sauer og geiter som ellers viser en
eiendommelig motstandsdyktighet mot mange plantegifter. Forgiftning hos
mennesker skal visstnok også ha funnet sted, men siden planten har en
brennende smak, er det liten mulighet for at man får i seg særlig mye av
den. Den eneste forgiftningsfaren kan ligge i at man forveksler
hvitlyngblad med rosmarinblad, men siden disse to artene aldri finnes på
de samme voksestedene, og man sjelden samler inn hvitlyngblad, så er nok
denne forvekslingsmuligheten mest teoretisk. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Hvitlyng er en
temmelig giftig plante som ikke har noen praktisk anvendelse i
urtemedisinen og som aldri må brukes til selvmedisinering. Det er
giftstoffet andromedotoxin i hvitlyng som er farlig, og ved
dyrestudier har man funnet at doser i størrelsesorden 0,20-0,30 mg
av giftstoffet per kilo kroppsvekt er nok til å ta livet av hunder.
En forgiftning hos mennesker vil gi en brennende følelse i munn og
svelg, oppkast, diaré, svetting, talevansker, krampe, svimmelhet,
ruslignende tilstander, synkende blodtrykk og langsom, svak og
uregelmessig puls. Ved alvorlig forgiftning følger åndenød,
hjertelammelse, bevisstløshet og død. Hvis man skulle bli forgiftet
av hvitlyng, består førstehjelpstiltaket i å innta medisinsk kull og
mye drikke. |
|
|
Flere bilder av
hvitlyng |
|
KILDER |
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.
Kent, Winter Press 2001. |
Fægri, Knut:
Norges planter. Bind II. Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1970 |
Hermansen,
Pål: Våre vakreste fjellplanter.
Oslo, Universitetsforlaget 1985. |
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva
ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005. |
Lindemark,
Otto: Giftige blomsterplanter. Oslo, Grøndahl & Søns
Forlag 1972. |
Lindman, C. A. M.:
Nordens Flora 7. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Moerman, Daniel E.: Native
American Ethnobotany. Portland, Timber
Press 1998. |
Mossberg, Bo &
Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora. Oslo. Gyldendal
Norsk Forlag AS 2007. |
Nielsen, Harald: Giftplanter.
Oslo,
J.W. Cappelens Forlag 1979. |
Rodhe,
Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.
Stockholm,
LTs förlag
1981. |
Willis, Roy:
Mytologi. Myter fra hele verden. Oslo, Aschehoug 1996. |
|
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 22.03.2022 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|