Stolt henrik er en flerårig plante med kraftig pelerot som er greina i nedre enden og oftest med flere stengelbærende hoder i toppen. Planten blir inntil 60 cm høy og kan danne store bestand. Den er først noe melete og litt klebrig. Stengelen er opprett, ca. 1 cm tykk, kantete, rødfarget ved basis og nesten ugreina, med storparten av bladene samlet ved grunnen. Bladene er 3-12 cm, myke, spydforma og kan være noe rødfarga. De er bølgete og melhårete, men blir med tiden snaue. Bladstilken er lang og flat, og den har en fure på oversida. Blomstene er grønne og sitter samlet i en over 20 cm lang akslignende topp som har blad bare ved basis. Blomstringen skjer fra juni til august, og blomstene er vanligvis tvekjønna. Frøene er 1,5-2,2 mm, bredt eggrunde med avrundet kant og litt ujevn overflate.

Stolt henrik er en hardfør plante som er enkel å dyrke. Planten er fin å ha i urtehagen da den trenger minimalt med stell, og unge blader kan plukkes når som helst i vekstsesongen. For å få mest mulig blad, kan blomsterakset skjæres av.

Stolt henrik vokser vilt i fjellene i middelhavsområdet og i Kaukasus, og er nå naturalisert over store deler av Mellom-Europa, deler av Asia, England, sørlige Skandinavia, Nord-Amerika og Canada, unntatt i de nordligste strøkene. Planten forekommer på dyrka mark, gardsplasser, langs vegkanter, hekker og strender, og vokser som ugras i næringsrik og nitrogenholdig jord. Til Norge ble arten trolig innført som mat- og medisinplante i middelalderen og dyrket i klosterhagene. I våre dager kan man finne stolt henrik hist og her i den sørlige delen av landet, men arten er nå i tilbakegang.

Friske blad og frøene har vært brukt som medisin. Bladene og blomsterskuddene brukes som mat.

Bladene hos stolt henrik er rike på jern, kalsium og vitamin B og C, i tillegg til folsyre. Proteininnholdet er på rundt 5 %, og planten anbefales som mat særlig for blodfattige mennesker.

Stolt henrik er først og fremst en næringsrik matplante, men kan brukes utvortes om et sårhelende og antiseptisk middel. Bladene og frøene virker avførende.

Innvortes som en næringsrik matplante. Utvortes har bladene blitt brukt på sår, kutt, problemhud, verkende og smertefulle ledd. Bladene og frøene kan brukes ved lett forstoppelse.

Vi må tilbake til riktig gammel tid for å finne forklaringen på artsnavnet bonus-henricus, til den tida da folk trodde alt i naturen var besjelet og fylt av gode og onde vetter. De onde måtte bekjempes, mens de gode måtte dyrkes som venner. Slike demoniske vesener ble på kontinentet ofte kalt for Henrik, og siden det her gjaldt en av de gode vettene som ga hjelp ved sykdom, laget man artsnavnet bonus-henricus, som betyr "Den gode Henrik". Dette heter arten over nesten hele Europa, og navnet stammer fra tysk der planten kalles Guter Heinrich eller Stolzer Heinrich. Det tidligere brukte slektsnavnet Chenopodium er mer prosaisk, da det betyr gåsefot og viser til de trelappede bladene som finnes hos en del av artene i meldeslekta. Stolt henrik kan vi kjenne nettopp på at bladene er store og regelmessig trekantete.

Stolt henrik som medisinplante

Bladene og røttene har blitt brukt mot en rekke lidelser i både folke- og skolemedisinen, først og fremst som et sårhelende middel. Bladene til stolt henrik er antiseptiske, og et grøtomslag av knuste blad renser og leger og kan brukes til omslag på sår, kutt og problemhud. De kan ellers brukes utvortes i kompresser for å lindre verkende og smertefulle ledd, men synes ikke å ha særlig stor medisinsk verdi ved innvortes bruk. Frøene virker mildt avførende og kan brukes ved lett forstoppelse, særlig hos barn.

Siden stolt henrik tidligere ble ført til meldefamilien, har den mange av de samme egenskapene som spinat (Spinacea oleracea). Planten er svært næringsrik med store mengder B- og C-vitamin. Den er også rik på jern og kalsium, selv om disse mineralene er nesten uten virkning på grunn av plantens høye innhold av oksalsyre. Ved koking blir urten bløt og "bløtgjør magen". Derfor kan kokte og opphakkede blad brukes mot forstoppelse. Hovedbruken av stolt henrik har imidlertid alltid vært som en grønnsak som kan være et alternativ til spinat.

En nyttig matplante

Stolt henrik er en av de gamle nytteplantene som nesten har gått i glemmeboka, selv om den fremdeles vokser vilt mange steder. Den var en populær matplante fra steinalderen og fram til 1800-tallet. Før spinaten kom, ble stolt henrik dyrket mange steder som en usedvanlig næringsrik matplante. I Frankrike brukes stolt henrik i "Omelette bon-Henri", og i England ble den tidligere dyrket og brukt som erstatning for asparges i retten "Poor Man’s Asparagus". I Norge har unge blad blitt samlet om våren, hakket og kokt til en suppe som erstatning for kål. Etter skylling kan frøene kokes som gryn, eller tørkes og males til mel.

De unge bladene, som inneholder jern, vitaminer og mineraler, kan spises rå i salater, kokes og brukes som spinat, eller anvendes som ingrediens i gryteretter og supper. Kokingen bør være kortvarig for å sikre at smaken og næringsverdien beholdes. De unge aspargeslignende skuddene og blomsteraksene kan dampes og spises som grønnsak. Bare toppbladene og myke stengler bør spises, og de er best hvis de høstes før august måned starter. Oppmalte frø kan brukes som mel, eller lages te av, som kan ha en mildt avførende effekt. Stolt henrik har også blitt brukt for å fete opp fjærkre og mot hoste hos sauer.

Personer med nyresykdom, eller som har tendens til urinsyregikt eller revmatisme, bør på grunn av innholdet av oksalsyre unngå produkter som inneholder stolt henrik. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.