Svartgallbær og rødgallbær er klatrende, flerårige, urteaktige planter med en grov (inntil 15 cm tykk), kjøttaktig, hvit pælerot med tykke greiner. Fra roten vokser det ut lange greinete stengler som er svært ru og som blir opptil 3-4 m høye. De 5-10 cm lange bladene er ruhårete, skaftede, håndformede, fem- til syvflikete med spredte tenner (ligner i formen litt på bladene til eføy). Ved hvert blad dannes en lang, spiralsnodd slyngtråd. Stenglene er for veike og bøyelige til å kunne holde seg oppreist ved egen hjelp, men med slyngtrådene kan planten feste seg til andre planter, gjerder, vegger og lignende. Blomstene er enkjønnete, gulgrønne femtallsblomster med grønne årer. De er plassert i små kvastlignende blomsterstander i bladhjørnene og dannes fra juni til august. Blomsterkronen er nesten dobbelt så stor hos hannblomstene som hos hunnblomstene. Fruktene er saftige og slimholdige bær som blir 7-8 mm brede. Plantene skiller ut en skarptsmakende melkesaft når de skades, og begge artene er giftige.

Svartgallbær (Bryonia alba) har hannblomster og hunnblomster på samme plante (sambu), mens rødgallbær (Bryonia cretica subsp. dioica) er særbu og har hannblomster og hunnblomster på hver sine planter. De to artene er lette å skille fra hverandre på fargen på de modne fruktene, som er svarte hos svartgallbær og røde hos rødgallbær.

Svartgallbær er opprinnelig hjemmehørende i Mellom- og Sør-Europa, Vest- og Sentral-Asia. Arten er naturalisert i andre deler av Europa og i USA, og i staten Washington er den klassifisert som et giftig ugras. Arten er sjelden i Norge. Svartgallbær er en art som opprinnelig er innført til Norge, først i havner, men den har seinere naturalisert seg i krattskog, skogkanter, åkerkanter, på veikanter og brakkmark, gjerne kalkholdig mark.

Rødgallbær er utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Arten forekommer sjelden i Norge, men kan finnes som ugras på brakkmark.

Roten av begge artene kan brukes både frisk og tørket, men den tørkede har vist seg å inneholde større mengde aktive stoffer enn den friske. Roten graves opp om høsten når den har størst biologisk aktivitet. Det homøopatiske middelet Bryonia lages ved at roten av svartgallbær får trekke i sprit, som seinere blir fortynnet og potensert.

Roten inneholder aktive tetrasykliske triterpener som kalles cucurbitaciner (kommer av tilhørigheten til gresskarfamilien -  Cucurbitaceae). Disse stoffene har gjennom isolering blitt identifisert til å være cucurbitacin B, D, E, I, J, K og L, samt di-og tetrahydrocucurbitacin. Rødgallbær er rikere på cucurbitaciner enn svartgallbær. Cucurbitaciner er svært bitre stoffer som finnes i de fleste artene i gresskarfamilien. De overjordiske delene av plantene inneholder et flavonoidkompleks som består av cucurbitacinglykosidene vitexin, isovitexin, saponarin og lutonarin, noe som gjør svartgallbær til en av de plantene som inneholder flest flavonoider. Ellers inneholder gallbær-artene fytosteroler, fettsyrer, harpiks (bryoresin), et alkaloid (bryonicin), et triterpen (bryonolinsyre) og garvestoffer.

Kraftig avførende, brekningsfremkallende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, abortfremkallende, slimløsende, betennelseshemmende, hudirriterende, antirevmatisk og cytotoksisk. 

Urtene ble tidligere brukt medisinsk mot gikt, revmatisme, artritt, vatersott, epilepsi, feber, bronkieplager, astma, skrofulose, sår i tarmene, innvollsorm, høyt blodtrykk, samt ved forstoppelse og til å fremkalle abort. Gallbær har ellers blitt anvendt til behandling av muskelsmerter (myalgi), alvorlig hodepine og endometriose, og ved alvorlige betennelser i tarmene (enteritt), lungene (plevritt), nervene (nevritt) og leddene (synovitt og bursitt). Utvortes ved revmatisme, muskelsmerter og leddsmerter.

Svartgallbær brukes i våre dager nesten bare i homøopatisk form, og da ved tørrhet i munnen, på leppene, i luftveiene, øynene, fordøyelseskanalen og leddene. Andre symptomer kan være feber, forkjølelse, katarrer, bronkitt, lungebetennelse, brysthinnebetennelse, influensa, hard og smertefull hoste, astma, revmatisme, urinsyregikt, forstoppelse, kolikk hos spedbarn, revmatiske lidelser og leddsmerter, og hovne, harde og ømme bryst hos ammende kvinner.

Gallbær omtales av flere av antikkens urtebokforfattere og både innen den offisielle medisinen og i folkemedisinen har roten blitt brukt. Man kan i de gamle skriftene lese at unge skudd ble spist omtrent som asparges, men også urtenes medisinsk anvendelse er omtalt.

Dioskorides (1. århundre e.Kr.) anbefalte svartgallbær mot koldbrann, og grekerne og romerne brukte urten mot epilepsi, høydeskrekk, lammelse, gikt og hoste. I England på 1600-tallet fant urtemedisineren Culpeper svartgallbær nyttig mot mye slim i brystet, hoste og andpustenhet.

Roten av gallbær-artene ble først og fremst ansett som et kraftig avføringsmiddel (laksativ) og brekkmiddel, men ble også anbefalt mot gikt, revmatisme, artritt, vatersott (væskeansamlinger i kroppen) og epilepsi, og som et urin- og menstruasjonsdrivende middel. I eldre tid ble urtene brukt innvortes i små doser også ved bronkieplager, astma, sår i tarmene og høyt blodtrykk. Utvortes anvendte man roten som et hudirriterende middel ved muskel- og leddsmerter og ved plevritt (brysthinnebetennelse). På grunn av den sammentrekkende virkningen på livmoren, kunne gallbær brukes til å fremkalle abort, men det var en farlig "kur". Roten av gallbær ble også anvendt i kjærlighetsdrikker.

I trolldomsmedisinen ble roten av svartgallbær i lange tider brukt til å forfalske alruneroten (Mandragora officinarum) som man mente kunne bringe lykke og framgang, og som derfor var svært populær og ettertraktet. Roten ble skåret ut slik at den fikk menneskeform og ble båret i en snor rundt halsen av skrofuløse barn, noe som er kjent bl.a. fra Ukraina (hvor svartgallbær ble behandlet med samme respekt som alrunen). Skrofulose er en form for tuberkulose som ga forstørrede lymfekjertler på halsen og en betennelse i øyet. Andre symptomer er forstørrede lepper og en langvarig snue. Som trolldomsplante ble svartgallbær ellers plantet i nærheten av fjøs og stall for å beskytte mot lynnedslag og mot at buskapen skulle bli forhekset.

Medisinsk anvendelse av urtene

Plantesaften til gallbær-artene har en ekstremt irriterende virkning og har som følge av det en kraftig avførende effekt. Men nettopp fordi gallbær-ekstrakter selv i små doser kan være svært irriterende på magen og tarmene, forsvares ikke lenger bruken av urtene som avføringsmiddel. Et pulver som ble laget av de tørkede røttene er blitt brukt til å lage en urindrivende medisin, for å fjerne innvollsparasitter og for å fremkalle brekning og diaré ved noen tilfeller av forgiftning. Gallbær-artene er imidlertid svært giftige planter som aldri må brukes til selvmedisinering, da forgiftningsfaren er stor (se Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner lenger ned på siden).

Utover bruken som avførings- og brekkmiddel, har gallbær som ble gitt i små doser blitt lovprist som et effektivt middel ved akutte lunge- og bronkieplager, særlig slike som er karakterisert av tørr, skarp og smertefull hoste (også kikhoste) og ved tetthet i brystet. I slike tilfeller ble gallbær gjerne gitt sammen med små mengder belladonnaurt (Atropa belladonna). Gallbær har også blitt anvendt til behandling av alvorlige betennelser i tarmene (enteritt), lungene (plevritt), nervene (nevritt) og leddene (synovitt og bursitt).

I urtemedisinen er gallbær ellers blitt brukt til å dempe feber, for å lindre ulike typer av muskelsmerter (myalgi), ved alvorlig, bankende hodepine, og til å lindre betennelser i brystene hos ammende mødre. Gallbær er videre blitt brukt til å behandle tarmsår, høyt blodtrykk og endometriose.

Roten av svartgallbær inneholder mange glykosider, en rekke cucurbitaciner, garvestoffer, alkaloidet bryonicin, og harpiks. Cucurbitaciner er bitre stoffer som finnes i de fleste artene i gresskarfamilien. Noen av cucurbitacinene har kraftig celleødeleggende egenskaper, og en rekke av dem som finnes i gallbær-artene kan ha krefthemmende virkning. På grunn av den cytotoksiske virkningen, har man lenge forsøkt å utvikle et legemiddel mot svulster som inneholder de aktive cucurbitacinene. Etter studier har man imidlertid funnet at disse ikke er velegnet å anvende, dels pga. deres kraftige giftvirkning, men også fordi den svulsthemmende effekten er for svak.

Til utvortes bruk kan urtene være en ingrediens i kremer og linimenter til behandling av revmatisme og muskelsmerter. Hvis ekstrakter av gallbær-arter påføres huden i for store doser, kan det imidlertid føre til alvorlige irritasjoner som gir kløe, betennelser og blemmer.

Homøopatmiddelet Bryonia

Det homøopatiske middelet Bryonia lages av svartgallbær. Friske røtter graves opp før planten blomstrer, hakkes, moses, trekkes i alkohol i ti dager og potenseres. Hahnemann prøvde ut dette homøopatiske middelet i 1834.

Bryonia er et mye brukt homøopatisk middel med mange virkeområder og et helt spesielt symptombilde. Det brukes mest for tilstander som utvikler seg langsomt og ledsages av smerte ved den minste bevegelse. Middelet brukes sjelden når symptomene utvikler seg raskt og dramatisk. Det andre viktige symptomet er tørrheten, som går igjen flere steder i kroppen – i munnen, på leppene, i luftveiene, øynene, fordøyelseskanalen og leddene, og det kan synes som om kroppen har problemer med å fukte og smøre slimhinnene. Det er derfor ikke så rart at voldsom tørste etter mye kaldt vann er et viktig symptom.

Når luftveiene er angrepet, får pasienten en tørr, hard og smertefull hoste som lindres når vedkommende holder seg for brystet. Ved bronkitt eller astma er det ofte stikkende smerter i brystet. Tørrheten i slimhinnene i magesekken og tarmene gir treg fordøyelse og tørr, hard avføring. Et viktig symptom er at pasienten ønsker å være helt i ro. Hver minste bevegelse gir smerter, mens hardt trykk demper smertene. Pasientens psyke er like "tørr", ved at vedkommende er gretten og irritabel, og helst vil være for seg selv.

Det er få plager Bryonia ikke kan hjelpe mot hvis de ovennevnte symptomene er til stede. De vanligste fysiske symptomene er luftveisplager som hoste, forkjølelse, katarrer, bronkitt og influensa, fordøyelsesproblemer som forstoppelse og kolikk hos spedbarn, revmatiske lidelser og leddsmerter som skyldes betennelse i leddkapslene og slitasjegikt som gjør leddene smertefulle, varme og hovne. Bryonia lindrer lungebetennelse og brysthinnebetennelse med sterke smerter i brystet ved brysthulen. Symptomene omfatter stikkende smerte, en tung følelse i øyelokkene, kraftig svette og sammensnørt strupe. Kvinner som er gravide eller ammer og har hovne, harde, ømme bryster, kan ha god hjelp av dette middelet.

For personer som trenger Bryonia vil de angitte symptomene bedres av hvile og av trykk på det berørte stedet, mens de vil forverres av bevegelse, av å bøye seg forover og av mosjon.

Alle delene av gallbær-artene er svært giftige, og den medisinske bruken av urtene i eldre tid førte ganske ofte til forgiftninger, av og til med dødelig utgang. Det angis at 40 bær er en dødelig dose for et voksent menneske, mens den for et barn ligger helt nede på ca. 15 bær. Forgiftninger opptrer sjelden i våre dager, da urten nå bare anvendes i homøopatisk form. Gallbær-artene må aldri samles og brukes til selvmedisinering!

Symptomer ved forgiftning kan være høy feber, kaldsvetting, svimmelhet, uro og opphisselse, kramper, senking av pulsen, alvorlig hodepine, kvalme som fører til brekninger, kraftig og blodig diaré som kan pågå i timevis, og til slutt bevisstløshet. Død kan inntreffe i løpet av få timer på grunn av lammelse av sentralnervesystemet og åndedrettet. Store, men ikke dødelige doser av gallbær, kan forårsake nyre- og leverskader, og hos gravide vil inntak av en ekstrakt av roten gjerne føre til abort. Plantesaften virker sterkt irriterende på hud og slimhinner og forårsaker eksem med væskefylte blemmer. Huden kan også dø bort på irritasjonsstedet.

Behandling av gallbærforgiftning på sykehus omfatter magespyling og inntak av rikelig med drikke og medisinsk kull. Ved pustebesvær gis kunstig åndedrett.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.