Sopper i meldrøyeslekta (Claviceps) er parasitter på mer enn 600 grasarter, også på mange av verdens viktigste matplanter, som rug, hvete, bygg, havre, ris, durra og hirse. Den arten som kalles meldrøye (Claviceps purpurea) kan infisere mer enn 200 grasarter. Den angriper bl.a. ulike kornslag, der rug (Secale cereale) er mest utsatt, men den kan også finnes på hvete og bygg. Soppen infiserer grasblomstene om våren med kjønnede sporer (ascosporer). Skjer dette før befruktningen, vokser soppvevet (mycelet) ned i og gjennomvever grasblomstens fruktemne, som blir ødelagt og omdannet til en myk hyfemasse. På overflaten av denne hyfemassen utvikles soppens konidier, og det utskilles samtidig en gulaktig, klebrig, søt væske (honningdugg), som kan gjøre hele akset gulglinsende å se til. Væsken tiltrekker insekter som får på seg soppsporer. Når de flyr fra blomst til blomst, fører dette til spredning av soppen. Mot slutten av vekstsesongen blir de infiserte grasfrøene omdannet til hornaktige, svartfiolette sklerotier som består av tett sammenpressede sopphyfer. Sklerotiene er 2-4 cm lange når de dannes i kornaks, men vanligvis vesentlig mindre på grasarter med små frø. En gammel betegnelse på sklerotiene er Secale cornutum (det hornaktige rugkorn). Meldrøyens utseende varierer noe, avhengig av hvilken vertsplante den parasitterer på. Sklerotiene fungerer som soppens overvintringsorgan, og på senhøsten faller de av og blir liggende på bakken inntil en ny vekstsesongen starter, men de kan også bli med kornet når det treskes. Om våren vokser det fra sklerotiet opp sporebærende organer (fruktlegemer eller stromata) som små stilker med hode på. Disse danner kjønnete sporer som på nytt kan infisere grasblomster. Særlig i fuktige somrer er det gode vekstbetingelser for meldrøye.

Meldrøye forekommer i de fleste tempererte områder på jorda og har global utbredelse. I Norge er arten relativt vanlig gjennom hele landet, men den er i våre dager ikke så vanlig at det har betydning for korndyrkingen. I tidligere tider var det annerledes, da var soppen svært vanlig i bygg- og rugåkrer. At soppen nå er blitt sjeldnere, skyldes hyppige vekstskifter og bedre rensing av såkornet. På noen steder i Europa smittes bestemte rugavlinger kunstig med meldrøye for å produsere sklerotier for kommersiell produksjon av de terapeutiske alkaloidene.

Secale cornutum eller Fungus secalis: Sklerotiene av soppen meldrøye. Drogen kan foreligge i ulike former: silvestre (viltvoksende), cultum (dyrket), flotatum (oppslemmet) eller fragmenta secalis cornati (meldrøyefragment). Fullt utviklede meldrøyesklerotier samles for hånd fra aksene til rug, eller de skilles fra rugkornet med en spesiell maskin etter at kornet er tresket. Tørking av meldrøye må foregå forsiktig, da kvaliteten på drogen er svært avhengig av tørkeprosessen. Drogen forringes ved for sterk tørking, og hvis den ikke er tørr nok vil den lett mugne og det vil foregå kjemiske forandringer i soppen. Oljen i sklerotiene har lett for å harskne, og innhøstet sopp er også svært utsatt for insektangrep. Drogen meldrøye hører til separandene, dvs. medisinplanter som på grunn av sin giftighet må oppbevares isolert. Meldrøyesopp er vanligvis ikke holdbar i mer enn ett år.

Meldrøye brukes i den farmasøytiske industrien til fremstilling av ferdigpreparater som kun må anvendes etter ordinering fra lege. Bare etter spesielle anvisninger av fagfolk kan man dyrke og samle inn meldrøye.

Meldrøye brukes til fremstilling av det homeopatiske preparatet Secale cornutum (eller bare Secale). Soppen høstes da mens den fortsatt er umoden, tørkes, pulveriseres og trekkes i alkohol.

Meldrøye inneholder alkaloider med lysergsyre som den kjemiske byggesteinen. Disse indolalkaloidene kan deles i følgende tre grupper: Ergometringruppen (med ergometrin og ergometrinin), ergotamingruppen (med ergotamin og ergotaminin), og ergotoxingruppen (med ergocristin, ergocristinin, ergokryptin, ergocryptinin, ergocornin, ergocorninin, agroclavin, elymoclavin, ergobin og ergobinin). Meldrøyen inneholder dessuten biogene aminer (for eksempel tyramin, histamin, kolin og betain), fet olje (ca. 1/3 av vekten), fytosteroler, karbohydrater og andre stoffer. Et rødt fargestoff, sclererythrin, kan ekstraheres med alkohol eller alkalier, og kan brukes for å spore meldrøye i mel.

Meldrøye virker livmorsammentrekkende og blodåresammentrekkende. Alle ergotoksinene i meldrøye har kraftig virkning på sentralnervesystemet, og de forårsaker kramper, hallusinasjoner og kvalme, alt etter hvilke avsnitt av sentralnervesystemet som påvirkes. Koldbrann, som kan utvikle seg ved sykdommens kroniske forløp, skyldes at den glatte muskulaturen i blodårene trekker seg sammen slik at lemmene ikke får tilført nok blod og dermed "visner". Indol diterpener i meldrøye kan føre til såkalte tremorgene effekter (av tremor = skjelving), som oftest arter seg ved muskelkramper. En forgiftning kan hos dyr føre til en midlertidig paralysering av bakbeina, tretthet og kramper. En forgiftning av indol diterpener fører bare i ekstreme tilfeller til død. Hester, sauer og til og med kjøttetere kan bli forgiftet, men tilfeller blant storfe er sjeldne. Sykdom som skyldes meldrøyeforgiftning kalles ergotisme.

Standardiserte preparater med ergotoksiner kan av medisinsk kvalifisert personell anvendes ved vanskelige fødsler og migrene. 

I oldtida og middelalderen mente man at sklerotiene til meldrøyesoppen var en slags degenerasjon av rugkornet, og de fikk av den grunn tilnavnet Secale cornutum, dvs. hornet rug. De ble ansett som nyttige og som en "gave fra oven", siden de var større enn kornet og således "drøyde" melet. Dette er opphavet til det norske navnet meldrøye. Disse svarte utvekstene på kornaksene opptrådte særlig i regnfulle år, da kornavlingene gjerne var små. Nå vet vi at i stedet for å gi mer mel, var disse utvekstene en livsfarlig sopp som brakte med seg død og mye alvorlig sykdom. 

Liket av Grauballemannen, som ble funnet i ei torvmyr i Danmark, inneholdt en så stor mengde sporer av meldrøye at man mener han må ha befunnet seg i koma da han ble henrettet. Man kan bare spekulere i om han ble servert meldrøyeinfisert mat i den hensikt å skåne ham for å være ved bevissthet under henrettelsen, eller om hele landsbysamfunnet han levde i var forgiftet av meldrøye, og dermed kan ha gått løs på ham som en følge av hallusinasjoner.

Forgiftning av meldrøye

Meldrøyens farlighet for mennesker har vært kjent i mer enn 2000 år. Soppen inneholder nemlig mange forskjellige giftstoffer, og hvis mel har for stort innhold av meldrøye, fører det til alvorlige forgiftninger. Meldrøyeforgiftning opptrådte oftest i år med fuktig vær og dårlige vekstbetingelser, for da måtte man raskt ta i bruk det nyhøstete kornet, og dessuten se litt stort på rensingen. På dette tidspunktet er meldrøyens giftighet størst, og den avtar ved lagring.

Giftvirkningen av meldrøye oppstår fordi soppen inneholder ergotoksiner som fremkaller krampaktige sammentrekninger av den glatte muskulaturen i livmoren og i de fine blodårenes vegger. Dermed reduseres blodstrømmens hastighet, og hvis forgiftningen vedvarer vil visse deler av kroppen få redusert blodtilførsel eller kanskje ikke blodtilførsel i det hele tatt. Man kan derfor se at fingre og tær, ja kanskje også armer og bein, får koldbrann og til slutt faller av.

Forgiftninger av meldrøye (ergotisme) kan ytre seg på forskjellig vis. Den gangrenøse formen (koldbrannformen) starter med kribling i hender og føtter (det kjennes som om lemmene "sover"), deretter oppkast og diaré, og huden viser nå tegn på koldbrann og flekkvis rødming og blæredannelse. Snart blir de angrepne legemsdelene blåfargete, kalde og følelsesløse, pasienten får feber og hele lemmer kan etter hvert falle av uten at det oppstår blødning. Fortsetter forgiftningen, angripes den syke mer og mer, og dør til slutt. En annen form for forgiftning er krampeformen. Den begynner på samme måte som den gangrenøse formen, deretter følger alvorlig hodepine, matthet og smertefulle kramper med stivhet i lemmene. Ikke sjelden ender den med sinnssyke. Sykdommer fra meldrøyeforgiftning ble sett på som noe overnaturlig, og tilstanden ble kalt "helvetesild", et navn som i våre dager brukes på en helt annen og ubeslektet sykdom.

I eldre tider var disse forgiftningene temmelig vanlige og kunne opptre som epidemier etter år med harde soppangrep på brødkornet. Sykdommen ble kalt ignis sacer (= den hellige ild), og man har vært i stand til å tidfeste flere "epidemier". F.eks. i Tyskland ved Rhinen i år 857, i Paris i 945, i Spania i 957, og i 994 ble det rapportert at 40 000 mennesker i Sør-Frankrike døde av meldrøyeforgiftning. I en tysk krønike fra 1360 fortelles det om en by med 500 innbyggere, hvorav sykdommen tok 400. Helt opp til nyere tid er det meldt om flere slike forferdelige angrep, mest i land med tilbakestående landbruk. I Russland vet vi at det har vært mange, og de mest kjente "epidemiene" der var i 1883 i Tomsk, og i 1926-27 da 11 000 mennesker ble rammet av meldrøyeforgiftning.

Da franskmenn i tusentall forlot sine hjem på 1100-tallet og dro på korstog ble landbruket forsømt, med misvekst og hungersnød til følge, og dette århundrets Frankrike kan da også oppvise det ene angrep av meldrøyeforgiftning etter det andre. Også andre steder i Europa var sykdommen vanlig, og heller ikke Norden slapp fri. Sykdommen ble omkring år 1100 oppkalt etter Den hellige Antonius, som var født i Egypt i ca. 251. Han levde som eremitt i ørkenen i mange år, hvor han seiret over mange fristelser fra "djevelen og demonene". Han døde svært gammel i 356. Den hellige mannens relikvier ble i 1070 overført fra Konstantinopel til Dauphine i Frankrike. Sønnen av den adelsmannen som bekostet flyttingen mente at han ble helbredet av sykdommen ved hjelp av disse relikviene under de alvorlige meldrøyeforgiftningene som herjet i Provence i 1099. Den hellige ild ble deretter kalt St. Antonius’ ild eller anteld, og en munkeorden, Antoniusordenen ble stiftet. Den bygde det første Antoniussykehuset som tok seg av denne spesielle sykdommen. Munkeordenen bredte seg til andre land (også til Norge), hvor det ble opprettet Antonius klostre. I klostrene ble det dyrket korn, og munkene sørget for omhyggelig å rense ut de giftige meldrøyene. De mirakuløse helbredelsene i klostrene skyltes derfor at pasientene fikk servert giftfri mat, og neppe på grunn av bønner til den hellige St. Antonius.

Siden giftstoffene i meldrøye virker på nervesystemet og kan gi hallusinasjoner, er det ikke utenkelig at en del av middelalderens historier om hekseri og trolldom kan ha en sammenheng med meldrøyeforgiftning.

Det varte lenge før man ble skikkelig klar over sykdommens årsak. I 1597 fastslo legefakultetet i Marburg at det var forurensning av kornet som hadde skylden, men forurensningens art nevnes ikke. Den franske legen Thuillier Pére så sykdommen i sin verste form i Sologne i 1630. Han var klar over meldrøyens store giftighet, og gjennomførte forsøk med soppen på dyr. Alle dyrene døde, og de observasjonene han dermed gjorde ble offentliggjort, men de forble lenge ukjente for flestepartens av Europas leger. Først i 1776 sendte det medisinske akademi i Frankrike ut et arbeid hvor det endelig ble fastslått at meldrøyen hadde skylden for den fryktede sykdommen. Mye tyder imidlertid på at noen av oldtidens leger har vært klar over meldrøyens farlighet, for Plinius omtaler fenomenet i sin 18. bok. Nå er sykdommen svært sjelden, både på grunn av kjennskapet til den og fordi kornet i våre dager blir så godt renset.

Medisinsk anvendelse av meldrøye

Meldrøyens virkning på blodårene og glatt muskulatur kan utnyttes medisinsk, og soppen ble tidlig tatt i bruk ved fødsler. Kineserne anvendte den allerede for ca. 5000 år siden. I Europa ble meldrøye tatt i bruk medisinsk i 1582, da tyskeren Lonitzer oppdaget at kyr og kvinner som var blitt meldrøyeforgiftet lett aborterte, noe som skyldtes at den glatte muskulaturen i livmoren trekker seg sammen. Dermed kunne soppen brukes til å styrke fødselsveene og hindre kraftige blødninger under fødselen. Meldrøye kunne også brukes til å stoppe andre indre blødninger, men anvendelsen bør bare være knytte til livmorblødninger da middelet er funnet å øke blodtrykket. Som abortmiddel har meldrøye vært brukt i hele Europa i ca. 2000 år, særlig i Middelhavsområdet. I vår tid har meldrøye ingen folkemedisinsk anvendelse.

I seinere år har meldrøye vært underkastet både kjemisk og biologisk forskning. Meldrøye inneholder såkalte secalealkaloider, som ergotoksin, ergometrin og ergotamin, og disse stoffene fremstilles i våre dager i ren form for bruk i medisinen. Ergometrin er særlig effektivt ved vanskelige fødsler og livmorblødninger, og anvendes noe i veterinærmedisinen. Ergotamin brukes en del ved migrene på grunn av den blodåresammentrekkende virkningen.

Det har vist seg at det bare er meldrøye som har vokst på rug som inneholder store nok mengder alkaloider til å kunne anvendes medisinsk. For å dekke behovet for meldrøye til medisinen, dyrker man enkelte steder i Sør-Europa soppen i spesielle åkrer hvor rugplantene sprøytes eller smøres inn med en oppslemming av konidiesporene.

Ut fra stoffet lysergsyre, som fås ved å spalte ergotoksinene kjemisk, har en klart å lage nye kjemiske derivater. Det mest berømte eller beryktede derivatet er lysergsyre-dietylamid, bedre kjent under forkortelsen LSD. Dette stoffet virker svært kraftig på sentralnervesystemet ved å frembringe kraftige synshallusinasjoner, ofte kombinert med psykoselignende tilstander. Stoffet virker i svært små doser, 1/10 mg er nok til å fremkalle hallusinasjoner. Opprinnelig var LSD tenkt brukt som behandlingsmiddel ved psykiatriske sjukehus, men svært uheldige erfaringer, alt fra lange depresjoner til mord og selvmord, førte til at man raskt sluttet med det og bannlyste all bruk. LSD er et av de kraftigste rusmidlene som er kjent, og besittelse og bruk av stoffet er underlagt de strengeste narkotikabestemmelser.

Homeopatisk anvendelse av meldrøye

Det homeopatiske middelet Secale cornutum kan gis til pasienter som har sirkulasjonsproblemer som skyldes at muskelfibrene i arteriene trekker seg sammen og forårsaker kramper. Dette fører til bleke og kalde legemsdeler med nummenhet, som ved Raynauds syndrom og tilbakevendende kramper i leggmusklene. Et typisk symptom er at huden føles kald å ta på, mens man har en indre følelse av brennende varme.

Secale cornutum brukes også ved livmorproblemer hos kvinner. Det kan dreie seg om sammentrekninger i muskelfibrene i livmoren som gir smerter og blødninger, og symptomene omfatter menstruasjonskramper med uregelmessige, sterke blødninger med mørkt blod, og strøm av vandig blod mellom menstruasjonsperiodene. Secale cornutum gis også for å styrke sammentrekninger i livmoren under en fødsel.

Meldrøye er meget giftig og man må ikke forsøke å bruke denne soppen til selvmedisinering. I tidligere tider medførte inntak av meldrøyeinfisert rugmel til alvorlige forgiftninger (ergotisme) som kunne føre til koldbrann og død. Stoffer som er isolert fra meldrøye er utgangspunkt for medisiner som bare kan forskrives av leger eller veterinærer.

http://no.wikipedia.org/wiki/Meldr%C3%B8ye

http://folk.uio.no/klaush/clav_pur.htm

http://www.botanical.com/botanical/mgmh/f/fungi-37.html

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.