Cyclamen purpurascens (= C. europaeum) er en 10-15 cm høy, flerårig urt med en underjordisk, flat knollformet rotstokk. De langskaftede og alltidgrønne bladene er rundt hjerteformede til avrundet nyreformede, skinnende mørkegrønne, ofte marmorerte med lysere flekker på oversiden, og purpurfargede på undersiden. De 15-20 mm store blomstene sitter enkeltvis på hver sin stengel. Blomstene, som dannes om høsten, har tilbakebøyde kronbladfliker og sitter enkeltvis på lange stengler. Blomsterfargen er karminrosa med mørkere sentrum, og blomstene har en søtlig duft. Etter blomstringen trekker blomsterstenglene seg sammen i en spiralform slik at fruktene modner nede på bakken. De søte og klebrige frøene av denne og andre Cyclamen-arter tiltrekker seg maur, som bidrar til å spre dem.

Cyclamen hederifolium (= C. neapolitanum) har en rotknoll som kan bli svært stor, 20 cm eller mer. Arten ligner Cyclamen purpurascens, men bladene er noe flikete og spisse, og har en form som ligner eføyblad, derav artsnavnet hederifolium (Hedera = eføy og folium = blad). Bladoversiden har et mønster i grønt og grågrønt. Blomstene er blekrosa med magenta linjer nær det 5-kantete svelget, og de kommer før eller samtidig med de første bladene. På samme måte som C. purpurascens, har frøkapselen en spiralsnodd stilk. Dette er den alpefiolarten som er mest aktuell å dyrke på friland, og i land med varmere klima enn Norge (f.eks. i Storbritannia) kan arten naturalisere seg. 

Cyclamen purpurascens er utbredt i det kontinentale Europa, fra det østlige Frankrike, over Alpene til Polen og sørover til Bosnia og Herzegovina. Arten finnes også i fjellområdene av Romania og i vestlige Russland, hvor den har blitt introdusert. Planten vokser i løvskog og blandingsskog på fuktig, kalkrik jord, fra 250 til 1300 moh.

Cyclamen hederifolium er den alpefiolarten med videst utbredelse. Arten er hjemmehørende i skog- og fjellområder i middelhavsområdet fra sørlige Frankrike til vestlige Tyrkia, og på middelhavsøyene. Lengre nordover i Europa er arten dyrket og har naturalisert seg. Planten vokser på berg og steinete steder, og i skog og kratt, opp til 1200 moh.

Den delen av planten som ble anvendt var den kjøttfulle rotstokken, som ble brukt frisk og høstet når planten sto i blomst. Saft fra den friske rotknollen av arten Cyclamen purpurascens brukes til å lage det homeopatiske middelet Cyclamen.

Hovedvirkestoffene i alpefiol er triterpene saponiner (inkl. cyclamin, deglukocyclamin I og deglukocyclamin II). 

Giftig, purgativ (kraftig avførende), hudrensende, fødselsfremmende, menstruasjonsregulerende.

Cyclamen er ei planteslekt med 19 arter som finnes utbredt i Europa, middelhavsområdet, Asia østover til Iran og i Øst-Afrika. Slekta tilhører nå fredløsfamilien, men var tidligere ført til nøkleblomfamilien. Den mest kjente arten for oss som bor i Norge, er Cyclamen persicum (vanlig alpefiol), en potteplante som gjerne blomstrer ved juletider og som det finnes en rekke kultivarer av. Cyclamen hederifolium forekommer i Sør-Europa og Sørvest-Asia, mens Cyclamen purpurascens, som ofte går under det vitenskapelige navnet Cyclamen europaeum, er en art som er viltvoksende i Europa.

Bruk av alpefiol i eldre tiders urtemedisin

Selv om alpefiol er lite aktuell å bruke som medisinplante i våre dager, finnes det beskrivelser av at planten har vært brukt en del i eldre tid. Roten til alpefiol er en svært kraftfull droge, og når den ble anvendt måtte det skje med stor forsiktighet. Til tross for sine farlige bivirkninger, ble alpefiol i oldtiden anbefalt som en kur mot en rekke plager, som øyensykdommer, urinsyregikt, slangebitt, tinnitus, menstruasjonsplager, følelsesmessige forstyrrelser og som et kraftig avføringsmiddel ved fordøyelsesproblemer. Urten har også blitt brukt mot hudutslett.

Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) beskrev bruk av denne planten som pilegift i det gamle Roma. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) foreslo å bruke urten som et kraftig avføringsmiddel (purgativ), som middel mot forgiftning, som hudrensende middel og for å fremme en fødsel. Også Culpeper (1616-1654) omtaler at alpefiol kunne brukes til å fremskynde en fødsel og fremme utstøting av etterbyrden, og for å fremkalle menstruasjon.

Når urten ble brukt som et avføringsmiddel, skulle plantesaft fra den friske rotknollen påføres utvendig, enten over tarmene eller over blæreområdet eller endetarmsområdet. Maud Grieve (1858-1941) skriver at når urten anvendes utvortes som et liniment over tarmene, fremkalles en kraftig diaré. En salve som var laget av de friske rotstokkene kunne brukes til å fjerne innvollsorm, og ble gnidd på navlen til barn og på buken til voksne for å fremkalle brekninger, og påført over blæreområdet ga det økt utskilling av urin.

Dioskorides nevnte også bruken av urten som et afrodisiakum, og flere eldre urtebokforfattere har angitt at hvis man lagde små flate kaker av alpefiol, hadde de ry for å være "en god amorøs medisin", et middel som gjorde at man ble voldsomt forelsket. Videre er plantesaften av alpefiol av enkelte blitt anbefalt mot forstyrrelser med svimmelhet i hodet, da brukt i form av et middel for å fremme fjerningen av sekret fra nesen.

Medisinsk anvendelse av alpefiol i våre dager

Egenskapen som alpefiol har til å åpne kanaler i luftveiene som er blokkerte av slimopphopninger er utnyttet i en nesespray hvor det brukes frysetørket pulver av urten. Denne sprayen har som formål å hjelpe til å drenere nese og bihuler, og dermed bidra til å lindre vanlige symptomer ved bihulebetennelse. Når urten brukes på denne måten, virker saponinene lokalt og absorberes ikke i kroppen. Bortsett fra til dette bruksområdet, anvendes alpefiol i våre dager medisinsk bare i form av det homeopatiske middelet Cyclamen.

Homeopatmiddelet Cyclamen

Saft fra den friske rotknollen av Cyclamen purpurascens brukes til å lage det homeopatiske middelet Cyclamen. Dette middelet kan foreskrives ved migrene, kraftig hodepine med flimring foran øynene, smertefull menstruasjon, sykelig økt menstruasjon, premenstruelt syndrom, fordøyelsesbesvær som forverres ved inntak av fett, rhinitis vasomotorica (kraftig økt vandig avsondring fra nesen pga. allergi), men kan også være et bra middel mot brennende smerter i hud og muskler. En homeopatisk tinktur som lages av den friske roten, blir brukt utvortes som et liniment over tarmene og gir en kraftig avførende (prugativ) effekt.

Brukt til fiskefangst

Det giftige saponinet cyclamin virker selv i små doser lammende på fisk, og fiskere på Sicilia bruker knoller av alpefiol for å bedøve fisken slik at den kan fanges med hendene.

Giftstoff og forgiftninger

Rotknollen til alpefiolartene inneholder det giftige saponinet cyclamin. Symptomer etter inntak av roten omfatter kvalme, oppkast, diaré, alvorlige mageplager, hemolyse (nedbrytning av røde blodlegemer), kraftig svetteproduksjon, sirkulasjonsforstyrrelser, krampetrekninger, og til sist lammelse av åndedrettet med døden til følge. Hvis man får plantesaft på huden, kan det gi hudirritasjoner og blemmedannelse.

Cyclamin blir etter inntak tatt opp i kroppen og har en svært høy hemolytisk indeks. Generelt vil saponiner kunne påvirke stabiliteten og gjennomtrengeligheten til cellemembraner, og denne stoffgruppen anses derfor som giftig for cellene.

Siden rotstokken smaker bittert og befinner seg nede i jorda, har det vært rapportert om svært få tilfeller av forgiftning av alpefiol de seinere årene. Inntak av omkring 0,2 g av rotstokken gir forgiftningssymptomer, mens 8 g regnes som dødelig dose for en voksne person. Dyr som spiser knollene til alpefiol får som regel blod i urinen, men griser kan spise dem uten å ta skade, noe som gjenspeiles i et av de engelske navnene på planten, sowbread (suggebrød).

Behandling ved forgiftning kan bestå i å gi medisinsk kull og natriumsulfat. Ved inntak av større mengder foretas magespyling, drypp med medisinsk kull og natriumsulfat, elektrolytterstatning og kontroll av acidose (syreforgiftning) med natriumbikarbonat. Ved kramper og kolikk kan man gi diazepam og atropin. Intubasjon og oksygentilførsel kan være nødvendig, likeså bør nyrefunksjonen sjekkes. Hudblemmer behandles med kortisonomslag.

Alpefiol er en giftig plante som ikke må brukes innvortes. Tiltak som må settes i gang ved forgiftning er omtalt i avsnittet over. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.