Tysbast er den eneste viltvoksende arten i tysbastfamilien i Norden. Det er en 0,5-1 m høy, bladfellende busk med opprette, uregelmessige greiner med lysegrå og seig bark. Bladene er tynne, glatte, lansettformet eller avlange, og utvikles etter blomstringen. Blomstene, som kommer på bar kvist tidlig på våren (mars-mai), er rosa eller fiolette, 10-15 mm lange, og sitter tett i tett oppover kvistene. Kronblad mangler, og det er begerbladene som er blitt rosafarget og utgjør blomsten. Blomstene er meget velduftende, mens resten av planten lukter vondt. Frukten er en avlang steinfrukt med ett frø, men den blir vanligvis kalt et bær. Det er først grønt, men blir til slutt sterkt rødt og mykt, og har som resten av planten en brennende smak. Hele planten er svært giftig! Bærene blir imidlertid spist av enkelte fugler og dyr, og planten er tilpasset fuglespredning.

Tysbast er opprinnelig viltvoksende i skogområder i Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. I USA og Canada er planten dyrket og stedvis naturalisert. I Norden har tysbast en vid utbredelse, men forekomstene er ofte svært spredt. Den vokser på fuktig, næringsrik og gjerne noe kalkrik jord i skog og kratt. På enkelte steder kan den finnes helt opp i de urterike fjellbjørkeskogene. I Norge finnes arten på Østlandet og fra Trøndelag nordover til Sørfold i Nordland, foruten på noen få steder på Vestlandet. Tysbast er svært vakker under blomstring og fruktmodning, og blir derfor ofte dyrket i hager. Det finnes varianter med hvite blomster og gule frukter. Hvis man dyrker planten bør man plukke bort de giftige bærene på et tidlig stadium slik at barn ikke blir fristet til å putte dem i munnen.

Barken (Mezerei cortex) er den delen av tysbastplanten som hovedsakelig har vært brukt medisinsk, men i tidligere tider ble også roten og bærene anvendt. Til farmasøytiske formål flekkes barken av greinene tidlig på våren og tørkes i bunter som henges på et luftig sted. Drogen må bare håndteres av profesjonelle og med god beskyttelse av hendene, da giftstoffer i planten kan absorberes gjennom huden.

Det homeopatiske middelet Mezereum lages av den friske barken av tysbast. Den høstes like før planten blomstrer, hakkes og trekkes i alkohol, før væsken potenseres.

Innholdsstoffene i tysbast omfatter diterpener (daphnetoxin, mezerein og beslektede stoffer), kumariner (daphnetin, daphnoretin, daphnin, triumbellin og umbelliferon), slimstoffer og garvestoffer.

Alle delene av tysbastplanten er giftige. Tysbast har blodrensende, stimulerende, svettedrivende, uttrekkende og hudirriterende egenskaper, og har vært brukt som avføringsmiddel og brekkmiddel. 

Tysbast ble i tidligere tider brukt ved veneriske sykdommer (syfilis), gikt, revmatisme, hudsykdommer, utslett, verkesår, lus, skabb, innvollsorm, hevelser, byller, ormebitt, hundebitt, hodepine, tannverk, magesmerter, øyensykdommer, forkjølelse, slimhoste, skrofula og tuberkulose. Planten ble i eldre tider også brukt til å drepe ulver og andre rovdyr.

Det er kjent at antikkens leger anvendte tysbast til medisinske formål. Også urbefolkningen i Norden brukte planten, både medisinsk og mot trolldom. At tysbast hadde stor kraft, var allment akseptert. Luther skrev at djevlene ikke tør tygge "Kellerhaus" (det tyske navnet på tysbast), da den brenner dem som den hellige ild. Ved å brenne basten under husdyrene, eller ved å binde en krans av den om dyrenes hale, beskyttet man dem mot trolldomsmakt. Litt bast i lommen kunne videre beskytte mot hoggormbitt.

Tysbast i folkemedisinen

Tidligere brukte man tysbast innvortes som et blodrensende middel ved behandling av gikt, revmatisme, byller, tannverk, ormebitt, forkjølelse, tuberkulose og skrofula (betegnelse for visse forholdsvis godartede tuberkuløse lidelser hos barn og unge, særlig med betennelse i øyets bindehinne og lymfeknutene). Urten kunne også brukes som et kraftig avføringsmiddel (purgativ) og som brekkmiddel. Mot utslett ble bærene spist direkte, men man måtte ikke spise mer enn tre bær. Ett bær skulle være nok til å drive ut bendelorm. Aller viktigst var nok anvendelsen av tysbast mot engelsk syke (rakitt), en sykdom som ofte ble satt i forbindelse med trolldom. På midten av 1700-tallet hevdet den engelske legen Rich. Russel at barken kunne hjelpe mot syfilis, og deretter ble den i mer enn hundre år et mye brukt middel mot denne sykdommen.

Det er rapportert at enkelte samer i Norge fremdeles anvender tysbastbark som medisin, da helst som et forebyggende middel mot influensa, eller når de kjenner at influensaen er i ferd med å angripe. En barkbit på 1 x 1 cm størrelse får småkoke i en kopp vann i 40 minutter, og man drikker en kopp av dette avkoket morgen og kveld i 2-3 dager. Selv om dette kanskje er effektivt, er tysbast en så farlig urt at det frarådes på det sterkeste å anvende denne kuren!

Barkens indre lag, basten, ble oppbløtt i eddik og brukt som et slags "trekkplaster" på byller og hudsykdommer, og Carl von Linné noterte seg at barken ble lagt på bitt fra giftige ormer og hunder med rabies. Matts Bergmark oppgir at tysbastbær inneholder det harpikslignende stoffet mezerin, som selv i svært små mengder gir skader på hud og slimhinner. Tysbast ble rundt om i Europa brukt i veterinærmedisinen for å befri husdyrene for lus. Dette var sikkert ikke så farlig, men mer betenkelig var det at planten ble brukt utvortes som skjønnhetsmiddel av mennesker. I Sibir kunne magre og bleke personer gni inn ansiktet med saften av bærene, eller vaske det med vann hvor det hadde ligget tysbastbark i lengre tid. Dette ga et friskt og fyldig utseende, noe som skyldtes at huden ble overirritert, rødmet og hovnet opp. I tillegg til å være et svært farlig skjønnhetsmiddel, kunne denne behandlingen gi eksem, hodepine og ødelagte nyrer.

Selv om tysbastbær er svært giftige for mennesker, spiser mange fugler dem uten besvær. Mennesker skal ha dødd fordi de har spist fugler som har spist de svært giftige bærene.

Tysbast som kreftmedisin?

Tysbast, og andre arter i slekta Daphne, har i lange tider vært brukt i folkemedisinen til å behandle kreft. Selv om de er giftige, har stoffene dafnetoksin og mezerein fra tysbast vært under utforskning for sin medisinske virkning ved bl.a. leukemi, men er så vidt jeg kjenner til ennå ikke tatt i bruk i medisinsk behandling.

Tysbast som homeopatisk middel

Selv om tysbast nå sjelden eller aldri anvendes i konvensjonell medisin, har planten en plass i homeopatien som middel ved plager i hud og perifere nerver. Homeopatmiddelet Mezereum passer best for personer med tendens til fortvilelse, apati og manglende engasjement. De har også tendenser til hypokondri.

De tilstandene som mest forbindes med Mezereum er væskende hudproblemer som danner tykk skorpe eller gir sprekker. Hudsymptomene forekommer ofte i hodebunnen, vanligvis i form av eksem eller psoriasis med et sekret som lukter vondt og får håret til å floke seg. Utslett i ansiktet er vanligvis rundt hårlinjen eller øyenbrynene. Huden klør intenst og kan føles kald eller klam. Mezereum forbindes også gjerne med nevralgi (nervesmerter) rundt tennene eller i ansiktet, ciliarnevralgi (smerter i og bak øynene), herpes zoster (helvetesild) som rammer brystet, og fordøyelsesbesvær som er angstrelatert og omfatter symptomer som diaré og utflod fra endetarmen.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Tysbast er en meget giftig plante som må omgås med stor forsiktighet, og planten må ALDRI brukes til selvmedisinering! Selv om tysbast tidligere var brukt medisinsk, frarådes innvortes bruk på det sterkeste. Hudkontakt med plantesaften til tysbast kan gi blemmedannelse, og også utvortes må urten bare brukes under medisinsk oppsyn. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning.

Barn kan la seg friste av de røde bærene og forgiftninger (også med dødelig utgang) har forekommet hos barn som har tygd på barken eller spist av bærene. Greinene har en svært seig innerbark (bast) som gjør at det er nesten umulig å brekke dem av. Derfor hender det ikke sjelden at folk tar tennene til hjelp for å bite av greinene, noe som kan medføre forgiftning. Drikkes vannet fra en vase hvor det har stått tysbast kan også det gi forgiftning. Barn er blitt alvorlig forgiftet etter å ha spist to bær, og det angis at 10-12 bær kan være en dødelig dose for et voksent menneske. Ifølge gammel tradisjon skal seks bær være nok til å ta livet av en ulv.

Forgiftning med tysbast gir seg først utslag i en brennende fornemmelse i hals og svelg, slimhinnene hovner opp og spyttsekresjonen øker. Dernest blir man tørst, får vanskeligheter med å svelge, opplever kraftige magesmerter, kolikk, blodig oppkast, diaré, hodepine, nyrebetennelse, smerter ved vannlatingen og blod i urinen, sterk opphisselse, økt temperatur, svært hurtig puls, svimmelhet, krampe, og i alvorligere tilfelle død på grunn av lammelse av åndedrettet eller blodsirkulasjonen. Ved en ikkedødelig forgiftning kan det oppstå en alvorlig munnbetennelse, nyrebetennelse og som regel langvarig besvær i mage- og tarmfunksjonene. Behandling av tysbastforgiftning ved sykehus består i ventrikkelskylling og medisinsk kull. Munnen skal skylles nøye etter hver brekning. Væsketap kompenseres med tilførsel av væske. For øvrig gis symptomatisk behandling. Det finns ingen sikre angivelser av dødsfall som følge av tysbastforgiftning i Norge.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.