Spolebusk er en 2-6 m høy, løvfellende busk med en ofte lysende rød høstfarge. De unge greinene er grønne og har tydelige lengdelister slik at de ser firkantete ut. Eldre greiner har gråflekket bark. Bladene er motsatte, matt grønne, lansettformede og opp til 8 cm lange med uregelmessig tannet kant. Blomstene er små, gulgrønne, uanselige og samlet i langskaftede knipper i bladhjørnene. De har 4 små hvite kronblad og 4 støvbærere, og blomstringstiden er i mai–juni. Utpå sensommeren og høsten henger fruktkapslene på greinene. Hver kapsel er som regel delt i fire rom. Den røde fargen får dem til å likne en kardinallue (tysk navn: Kardinalhütchen) eller en katolsk prestelue (tysk navn Pfaffenhütchen). Når kapslene er fullmodne, åpner de seg så de hvitaktige, eggformede frøene kommer til syne. Hver kapsel har 2-4 frø, og frøene er omgitt av en kjøttfull, oransjefarget frøkappe. Fruktene er svært dekorative, særlig på busker som har mistet bladene, og allerede på 1700-tallet anbefalte Linné å plante spolebusk som hekkplante. Mange hageformer av spolebusk har i lange tider vært dyrket som prydplanter. Veden i spolebusken er tett og hard, og har vært brukt til teiner som anvendes til spinning av garn, derav det norske navnet spolebusk og det engelske spindle tree.

Spolebusk er hjemmehørende i nesten hele Europa, og utbredelsesområdet strekker seg østover til Kaukasus, Krim og vestlige Sibir. Arten er typisk for det mellomeuropeiske løvskogsbeltet og vokser vilt i kratt og løvskoger, og brukes dessuten som prydbusk i parker og langs veikanter. I Norge er spolebusk vanligst som prydplante, men kan av og til spre seg fra hager og finnes i det sommervarme området ved Oslofjorden, på Sørlandet og ved Bergen.

Stengler og rotbarken har vært brukt som medisin, men er på samme måte som fruktene giftige og egner seg ikke til selvmedisinering. Fruktene på spolebusk er ikke spiselige.

Fruktene, bladene og barken inneholder et bitterstoff, samt hjerteaktive glykosider som evobiosid, evomonosid og evonosid. Disse stoffene påvirker hjertet og kan gi forgiftninger, for eksempel når barn leker med og spiser de vakre fruktene. Frøene inneholder alkaloider (som evonin), peptidalkaloider (som frangula-amin, franganin og frangufolin) og purinalkaloider (som koffein og theobromin), samt glyserintriacetat som er et potensielt utrensende middel. I urten finnes videre blant annet steroler, lektiner, fettsyrer og garvestoffer.

Giftig, galledrivende, urindrivende, avførende, brekningsfremkallende, mildt hjertestyrkende, sirkulasjonsstimulerende og blodrensende.

Lever- og galleblæreplager, dyspepsi med slappe tarmer og mindre forstoppelse, hudproblemer som atopisk eksem, møll, skabb og lus.

Spolebusken har fått sitt norske navn etter den harde veden, som i eldre tider ble brukt til spinne- og veveredskap som garnspoler, håndteiner, strikke- og kniplepinner. Også navnet beinved kommer av at veden i planten er svært hard og har vært brukt til finere dreiearbeid, som deler til urverk og sjakkbrikker. Snekkere som arbeider med den tørre veden kan imidlertid oppleve kvalme med oppkast hvis de puster inn støvet fra trevirket.

Spolebusk som medisinplante

Spolebusk angis å kunne virke galledrivende og urindrivende ved lav dosering, og kraftig avførende og brekningsfremkallende ved høy dosering. Videre virker urten mildt hjertestyrkende og sirkulasjonsstimulerende, men urten brukes praktisk talt ikke lenger til medisinske formål. Hvis den skal anvendes, er det gjerne i kombinasjon med andre remedier ved lever- og galleblæreplager og dyspepsi med slappe tarmer og mindre forstoppelse. Ellers har urten blitt brukt tilfeldig mot hudproblemer hvor de nevnte tilstandene anses å være årsaken. Kombinert med andre urter, har den vært brukt som et blodrensende middel ved atopisk eksem. Bladene og fruktene kan senke blodtrykket og påvirke hjerteaktiviteten på tilsvarende måte som revebjelle (Digitalis purpurea), noe som gjør at spolebusk aldri må brukes til selvmedisinering. Tørkede og pulveriserte frukter har i mange land vært et effektivt middel mot møll, skabb og lus.

Anbefalt dosering av den tørkede rotbarken er 0,3-1 g i form av avkok, eller tilsvarende mengde som ekstrakt, som inntas tre ganger daglig. Olje fra frøene, som inneholder det giftige stoffet triacetin, har blitt brukt utvortes som middel mot hudparasitter og innvortes som et avføringsmiddel. På grunn av giftigheten til spolebusk, er det svært lite aktuelt å bruke urten som medisin mot noen av de nevnte plagene.

Forgiftning av spolebusk

Forgiftning av spolebusk har forekommet både blant dyr og mennesker, da hele busken (men i praksis mest frukter og frø) inneholder noen ukjente bitre giftstoffer, samt glykosidene evobiosid, evomonosid og evonosid som påvirker hjertet og kan gi forgiftninger. Greiner og skudd har om våren vært årsak til forgiftning av hester, geiter og sauer. Det er registrert dødsfall hos mennesker som har spist 36 frukter. På grunn av fruktenes påfallende form og farge, er det særlig barn som er utsatt for forgiftning av denne planten.

Forgiftningssymptomer viser seg først etter 8-16 timer og består av heftig, nervøs irritasjon av mage og tarmsystem med kraftig kolikk og diaré som preges av slimvann og ofte også blod. Andre symptomer er temperaturstigning, åndenød, kretsløpsforstyrrelser, hallusinasjoner og økende svimmelhet og uro. Etter hvert blir man mer forvirret, avvekslende søvnig og med trang til å bevege seg, og man kan få kramper og besvime. Når den akutte forgiftningen gir seg, opptrer nyreskader og utvidelse av leveren.

Hvis man har inntatt frukter og fått i seg giftstoffer fra spolebusk, må en snarest utløse brekninger og gi medisinsk kull både gjennom munnen og som klyster. Lege må tilkalles slik at behandlingen kan fortsettes med nødvendige symptomdempende medisiner. Utsiktene ved moderat forgiftning er gunstige, og forgiftning av mennesker opptrer svært sjelden.

Spolebusk er giftig og egner seg ikke til selvmedisinering. Når urten brukes av profesjonelle utøvere, må høyere doser enn anbefalt unngås på grunn av hjerteglykosidene, og urten må ikke brukes ved tilfeller av tette galleganger. Se ellers kapittelet Forgiftning av spolebusk over.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.