|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Vanlig
snøklokke er en 10-15 cm høy plante med en rund, gråhvit løk og to
linjeformede og grågrønne blad med en lysere stripe langs
midtnerven. Bladene er 4-10 mm brede, flate og med butt spiss, og
den bladløse blomsterstengelen er flattrykt, blågrønn og snau. Den
enslige, svakt duftende blomsten er hvit og hengende, og består av
tre ytre, 15-25 mm lange blomsterblad og tre indre, 6-11 mm lange
blomsterblad med en grønn, omvendt U- eller V-formet flekk i
spissen. Før blomsten åpner seg ligner den en dråpe. Planter med
fylte blomster forekommer. Frøkapselen er 10-12 mm i diameter og
inneholder noen få, 4 mm lange, blekt brune frø.
Snøklokke
kan forveksles med klosterklokke (Leucojum vernum), men hos
denne arten er alle seks blomsterbladene like lange og i spissen på
hvert blomsterblad er det en grønn flekk. Blomsten på klosterklokke
er også noe større enn snøklokkeblomsten, og planten kan ha en, to
eller tre blomster på hver stilk.
Se bilder av klosterklokke. |
|
|
UTBREDELSE |
Vanlig snøklokke stammer fra Europa og
finnes viltvoksende fra Pyreneene østover til Ukraina, og fra
Tyskland og Polen sørover til det sørlige Italia, Albania og
nordlige Hellas. I
dette området vokser planten fra 100 til 1400 m
o.h., men er vanligst fra 300 til 600 m o.h. Snøklokke er innført
som hageplante i det nordlige Europa, inklusive Skandinavia, og er
nå stedvis naturalisert i disse områdene. I Norge kan man finne
snøklokke i gamle hager og parker, men også i skog, lunder, kratt og
på veikanter og avfallsplasser. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
De tørkede og pulveriserte løkene (Galanthi bulbus) brukes
til ekstraksjon av alkaloider. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Løken til snøklokke inneholder opptil
1,6 % alkaloider, hvorav galantamin er hovedforbindelsen, som
forekommer sammen med lycorin (narcissin), tazzetin, galantin,
haemantamin og andre. Alkaloidene er giftige. Virkestoffet
galantamin finnes i et legemiddel (Reminyl) som anvendes ved demens. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Bremser nedbrytingen av nevrotransmitteren acetylkolin,
smertelindrende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Alzheimers sykdom, demens, lammelser
etter poliomyelitt, nevromuskulære tilstander som nevralgier,
nevritt, myastenia gravis og traumatiske skader på nervesystemet. |
|
|
|
SNØKLOKKE |
Snøklokkearten
Galanthus nivalis ble beskrevet av
Carl von Linné i verket
Species Plantarum i 1753. Slektsnavnet Galanthus betyr
"med melkehvite blomster", mens artsepitetet nivalis betyr
"snø". Snøklokke
begynner å blomstre straks snøen forsvinner i mars-april og klarer
kulde godt fordi den dråpeformede klokken beholder litt av
solvarmen. Den kan plantes over hele landet og er en av vårens mest
verdsatte blomster.
Myter og
overtro knyttet til snøklokke
Snøklokker har
forekommet i nordiske hager siden 1400-tallet. De ble tidlig dyrket ved
klostrene og er ifølge legender fra middelalderen et symbol for Jomfru
Marias renhet. Det ble fortalt at snøklokker vokste opp fra jorden da
Maria bar fram Jesusbarnet til tempelet den førtiende dagen etter hans
fødsel. En annen kristen myte forteller at når Adam og Eva ble fordrevet
fra Edens hage, var Eva fortvilet og ensom. Etter lykksaligheten i Eden
fant hun at sitt nye hjem var både kaldt og goldt. Sommeren hadde blitt
til vinter og snøen dalte ned og dekket landet. En engel så Eva og hadde
medlidenhet med henne. Han blåste på de fallende snøflakene og gjorde
dem om til snøklokkeblomster. Blomstene bøyde seg i ydmykhet ved Evas
føtter, og hver enkelt blomst som åpnet seg avslørte en grønn flekk som
ga signal om at sommeren var på vei tilbake.
Særlig i England, hvor våren kommer
tidligere enn i Norge, har det vært mye overtro knyttet til snøklokker.
Blomsten er normalt ansett som et symbol på renhet og håp, og en
budbringer om vår og gjenfødelse. Men de er også blitt ansett som et
varsel om død, kanskje fordi snøklokker ofte vokser på kirkegårder. De
overtroiske mener at man aldri må ta inn snøklokker i huset hvor noen er
syke, da det vil resultere i at den syke dør i løpet av et år, eller at
det vil bli et dødsfall i familien før snøklokkene blomstrer på ny neste
vår. Særlig en enkelt snøklokke ble ansett å være et symbol på døden,
fordi man syntes at blomsten lignet på et svøpt lik. Det har vært en
skikk å plassere den første snøklokken som kom om våren på
familiegraven, noe som forsterket omdømmet som "dødens blomst". Dødsfall
som skjedde i februar, når snøklokkene kom i blomst, mente man skyldtes
denne vakre blomsten. Men det ble også sagt at å ta inn snøklokker i
huset ved kyndelsmesse (2. februar) skulle drive bort det onde, og den
som måtte finne en blomstrende snøklokke før 1. januar ville få et
lykkelig år.
Det er bedre å plukke en bukett med
snøklokker enn en enkelt blomst, og hvis man skulle ha noe håp om å bli
gift det året, skulle man selvsagt plukke dem før Valentinsdagen (14.
februar). Å bære på en snøklokke ble sagt å kunne velsigne en med rene
tanker.
Hvis snøklokker tas inn i et hønsehuset
mens hønene ruger, vil det resultere i at eggene ikke klekkes. Og hvis
snøklokker ble plassert i melkerommet, ville melken bli tynn og blek, og
smøret fargeløst.
Å drømme om snøklokker indikerer at du
ikke skal fortsette å skjule dine hemmeligheter, men vil bli lykkeligere
om du betror deg til noen.
Snøklokker er kilde for stoffet
galantamin
Selv om snøklokker tidligere var
assosiert med dårlig hell og død, og det foreligger få opptegnelser om
tradisjonell medisinsk bruk av planten, har snøklokker nå blitt aktuell
som kilde for en medisin ved demenssykdommer. Demens, og særlig
Alzheimers sykdom, påvirker millioner av mennesker over hele verden, og
det å finne fram til nye medisiner som kan brukes til å forebygge og
behandle symptomene på disse tilstandene, har høy prioritet i medisinsk
forskning. To av fem preparater som til nå er utviklet for symptomatisk
behandling av Alzheimers sykdom, er utviklet fra stoffer funnet i
planter. Et av dem, galantamin, finnes i arter i påskeliljefamilien (Amaryllidaceae),
og omfatter bl.a. snøklokker (Galanthus spp.),
påskeliljer (Narcissus spp.) og
klosterklokker (Leucojum spp.).
Historien bak utviklingen av galantamin
(også kjent som galanthamin) som et godkjent legemiddel begynte tidlig
på 1950-tallet, da det sies at en russisk farmasøyt hadde registrert at
folk som levde under Uralfjellene i Kaukasus brukte en art viltvoksende
snøklokke som blir kalt woronows snøklokke (Galanthus woronowii)
for å behandle poliomyelitt hos barn. Galantamin ble isolert fra planten
i 1952, og det ble et kommersielt produkt i Bulgaria noen år seinere for
bruk til behandling av lammelser etter poliomyelitt og nevromuskulære
tilstander som nevralgier, nevritt, myastenia gravis og traumatiske
skader på nervesystemet.
Alkaloidet galantamin finnes i bladene
og løken til mange planter i påskeliljefamilien, og det giftige stoffet
antas å beskytte plantene mot beitende dyr og mikrobielle infeksjoner.
Farmakologiske studier har vist at stoffet hemmer enzymet
acetylkolinesterase som bryter ned nevrotransmitteren acetylkolin i
hjernen, og derved kan hjelpe til å opprettholde normale nivåer av
acetykolin, et stoff som det gjerne blir mindre av hos gamle personer.
Galantamin forlenger virkningen av acetylkolinet mellom nerver og
muskler, og mellom nerveceller, og dermed bedrer eller gjenskaper deres
funksjon. Siden galantamin lett krysser blod-hjerne-barrieren og også
har gunstig effekt ved å stimulere nikotinreseptorene, er stoffet blitt
valgt som en mulig kandidat til behandling av Alzheimers sykdom.
Kliniske forsøk med galantamin startet
på 1990-tallet, og etter flere års behandling har det vist seg å være
til symptomatisk nytte på de kognitive og kliniske målene på Alzheimers
sykdom, selv om effekten er relativt liten. Alkaloidet har vært godkjent
som medisin til behandling av Alzheimers sykdom i England og Irland
siden år 2000, og er også godkjent i mange andre europeiske og asiatiske
land, i tillegg til i USA. Alkaloidet galantamin er svært giftig og kan
bare brukes i nøye avmålte doser i godkjente legemidler.
For å hindre for stor handel med
snøklokker over landegrenser, noe som kan gjøre at naturlige bestander
av planten blir truet, trengte man en alternativ kilde for galantamin
for å møte den økte etterspørselen etter stoffet for å utvikle
medisiner. Selv om galantamin kan fremstilles syntetisk i laboratorier,
kan stoffet også ekstraheres kommersielt fra dyrkede påskeliljer, noe
som kan være en bærekraftig kilde. Derfor er det
påskelilje (Narcissus
pseudonarcissus), og da særlig kultivaren ‘Carlton’, som er
hovedkilden for kommersiell produksjon av galantamin i Vest- og
Mellom-Europa. Forskning har vist at planter som vokser høyt over havet
produserer langt mer galantamin enn om samme art vokser ved havnivå. I
deler av Europa blir galantamin dessuten ekstrahert fra viltvoksende
bestander av jonsokklosterklokke (Leucojum aestivum). Man trenger
1 kg løker for å produserer 1 g galantamin, noe som har ført til
overutnyttelse av naturlige forekomster av denne arten. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Hele planten er
giftig og løken inneholder mest giftstoffer. Løkene kan ligne
spiselige løker, så vær sikker på at du ikke tar feil. Hvis løkene
spises i større mengder, kan symptomene være svimmelhet, kvalme og
oppkast. Behandling ved forgiftning bør omfatte inntak av mye væske
og medisinsk kull.
Snøklokker har
også en menstruasjonsdrivende virkning og kan forårsake abort i
tidlige stadier av et svangerskap, men siden urten ikke brukes i
tradisjonell urtemedisin, er dette en lite aktuell problemstilling. |
|
 |
Flere bilder av snøklokke |
|
KILDER |
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.
Kent, Winter Press 2001. |
Dauncey, Elizabeth A. and Sonny Larsson: Plants That Kill. A Natural History
of the World's Poisonous Plants. Princeton and Oxford. Princeton
University Press 2018. |
Dauncey, Elizabeth A. and Melanie-Jayne R. Howes: Plants That Cure. Plants as
a Source for Medicines, from Pharmaceuticals to Herbal Remedies.
Princeton and Oxford, Princeton University Press 2020. |
Forlaget Det Beste:
Norsk Hageleksikon. Oslo, Forlaget Det Beste A/S 1982. |
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva
ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.
Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007. |
Phillips, Stuart: An
Encyclopedia of Plants in Myth, Legend, Magic and Lore. London,
Robert Hale Ltd. 2012. |
Rodhe,
Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.
Stockholm,
LTs förlag
1981. |
Torino, Stacy: Plants That Can Kill. New York, Skyhorse Publishing
2017. |
Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Phytomedicines, Herbal Drugs, and Poisons.
Kew, Kew Publishing, Royal Botanic Gardens 2014. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 06.02.2021 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|