Dagfiol er en 40-100 cm høy, opprett, håret, toårig eller flerårig plante. Bladene er ovale til lansettformede, spisse, med tenner, og de øvre på korte skaft. Blomstene er rødfiolette, rosa eller hvite, og sitter i klaselignende kvaster. De er 18-25 mm brede og velduftende, særlig om kvelden og natta. Skulpene er 3-4 cm lange og er flere ganger lengre enn stilken de sitter på. De er svakt bøyd, litt knudrete og peker oppover.

Planten var trolig opprinnelig viltvoksende i Italia, men har vært dyrket som hageplante i århundrer og er nå naturalisert over det meste av Europa, i tillegg til over store områder i Nord-Amerika. I Norge finnes planten ofte forvillet fra hager, og er mange steder naturalisert. Dagfiol finnes relativt vanlig nordover til Trøndelag, og planten regnes som en fremmedart med høy spredningsrisiko. Plantene trives best på frisk og næringsrik jord, i full sol eller halvskygge, og man finner ofte planter i gamle hager, inne i hekker, i skogbryn, på veikanter og avfallsplasser, oftest nær bebyggelse.

Hele den overjordiske delen av planten brukes som medisin, og ved medisinsk anvendelse høstes den i blomstringstiden. Hvis man skal spise bladene, bør disse høstes før planten blomstrer. Det kan utvinnes en velduftende olje fra frøene.

Ingen detaljerte opplysninger om plantens innholdsstoffer er funnet i tilgjengelige kilder, men det er kjent at bladene har et relativt høyt innhold av C-vitamin. Frøene inneholder en velduftende olje. 

Svettedrivende, urindrivende, slimløsende og motvirker skjørbuk.

Dagfiol er først og fremst en prydplante som dyrkes for sine hvite, rosa eller fiolette blomster som dufter godt, særlig om kvelden og natta. Dette gjenspeiles i det vitenskapelige slektsnavnet Hesperis, som kommer fra gresk og betyr kveld. Den fine duften er årsaken til at planten har fiol i navnet.

Den medisinske virkningen til dagfiol

Dagfiol har ikke hatt noen folkemedisinsk tradisjon hos oss, men i moderne europeiske urtebøker er urten tilfeldig nevnt som et urindrivende, slimløsende og svettedrivende middel. Den slimløsende virkningen gjør at dagfiol kan virke lindrende ved hoste og andre plager i luftveiene. De bitre bladene er rike på vitamin C og har vært brukt mot skjørbuk, og innen folkemedisinen skal blad og frø vært brukt ved gikt og nyrestein. Til utvortes bruk kunne man presse ut plantesaften fra de overjordiske delene av planten og påføre den på huden som et smertelindrende omslag ved f.eks. byller. Dagfiol er kilde for en velduftende olje som brukes i parfymer, og planten blir stedvis dyrket for utvinning av denne oljen.

Dagfiol som mat

Unge blad av dagfiol kan være en god erstatning for salatsennep (Eruca vesicaria subsp. sativa) i salater, men de har en svært sterk og bitter smak, så bruk dem med forsiktighet. Når bladene skal anvendes kulinarisk, bør de plukkes før planten kommer i blomst. Blomstene kan brukes på samme måte som fiolblomster og tar seg godt ut i salater.  De kan også brukes som pynt på desserter. Dagfiolfrø inneholder 50 % av en spiselig olje, og de kan også brukes salatbollen. Anvendt i potpurrier gir tørkede blomster en fin pastellfarge og en søt duft.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Dagfiol må brukes i begrensende mengder som mat, da store inntak kan føre til oppkast. Ellers er det i tilgjengelige kilder ikke funnet opplysninger om sikkerhet knyttet til bruk av urten. Dagfiol anvendes imidlertid svært lite i moderne urtemedisin.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.