Jamaicahibisk er opprinnelig hjemmehørende i et område som strekker seg fra India til Malaysia, men må ha blitt brakt til Afrika for svært lenge siden. Planten ble innført til Jamaica på 1700-tallet og dyrkes nå i mange områder av verden med tropisk klima, for eksempel i deler av Asia, Afrika, Mellom-Amerika, California og Florida. Begrene samles både fra viltvoksende planter og fra planter som dyrkes kommersielt, bl.a. på Sri Lanka, i Egypt, India, Thailand, Kina og Mexico.

Drogen består av det tørkede, kjøttfulle begeret og ytterbegeret som omslutter frukten. Det har en kraftig rød farge som er lett løselig i vann og som setter farge på hibiskuste og nypete eller andre urteteer som er tilsatt hibiskus. I enkelte land hvor jamaicahibisk vokser vilt eller dyrkes blir også bladene, stenglene og frøene benyttet.

Drogen "hibiskusblomster" har ingen kraftig medisinsk virking, men angis å være svakt avførende og urindrivende. Den aromatiske drogen er videre angitt å virke avkjølende, febersenkende, antiseptisk, afrodisierende, astringerende, galledrivende, bløtgjørende, slimhinnebeskyttende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende og beroligende. Hibiskusblomster minsker viskositeten i blodet, kan redusere blodtrykket og stimulere tarmperistaltikken. På grunn av innholdet av vitamin C kan hibiskusblomster virke forebyggende mot skjørbuk, og urten virker videre immunstyrkende og som en antioksidant. 

Ulike deler av jamaicahibisk er blitt brukt i folkemedisinen til behandling av bl.a. byller, forkjølelser, luftveiskatarrer, hoste, appetittløshet, dårlig fordøyelse, galleproblemer, problemer med urineringen, feber, hjerteplager, høyt blodtrykk, eksem, kreft, bakrus og skjørbuk. I Vesten brukes hibiskusblomster hovedsakelig for å sette smak og farge på ulike urteteer, og har begrenset medisinsk virkning. Drogen kan imidlertid virke styrkende på fordøyelsen.

I Vest-India og andre steder i tropene brukes de saftfulle begerbladene, friske eller tørket, til å lage te, vin, forfriskende drikker, puddinger og andre desserter, og til å sette farge og smak på rom. Begerbladene er rike på sitronsyre og pektin, og er derfor velegnet til syltetøy og gelé. Mens vi i Vesten bare bruker de kjøttfulle begerbladene av planten i urteteer, blir også andre deler av jamaicahibisk benyttet i de landene hvor planten dyrkes eller finnes viltvoksende.

De skjøre bladene og stilkene har en rabarbralignende smak og kan spises, rå eller kokt. Frøene inneholder en olje som ligner bomullsfrøolje, og kan brukes som erstatning for lakserolje (som er olje fra frøene til oljeplanten Ricinus communis). Frøene kan også spises som de er, eller males opp og brukes i fete supper og sauser. Sudanesere gjærer frøene for å lage en kjøtterstatning som kalles furundu. Ristede frø kan brukes som en kaffeerstatning som sies å ha afrodisierende virkning.

Bladene av jamaicahibisk virker bløtgjørende og brukes mye i Guinea som et febersenkende, urindrivende og beroligende middel. I tillegg til bladene, brukes frøene og modne bergerblad der som et urindrivende middel og for å forebygge skjørbuk. I Burma anvendes frøene ved svekkelse, og i Sentral-Afrika brukes de slimholdige bladene som en bløtgjørende og lindrende hostemedisin, og som omslag på byller. På Taiwan regnes frøene av planten som urindrivende, avførende og styrkende. Filippinerne bruker de bitre røttene som aperitiff og styrkemiddel.

En variant av jamaicahibisk (Hibiscus sabdariffa var. altissima) dyrkes for å utvinne en plantefiber som kalles rosellahamp, siamjute eller javajute, og som kan brukes som erstatning for jute.

Hibiskus-te

Det er altså de mørkerøde, kjøttfulle begerbladene som er handelsvare, og som i Vesten går under navnet "Hibiskusblomster" eller "Malva". I Europa er urten spesielt populær i Sveits, hvor det kjøttfulle begeret kalles karkade, et navn som er ganske likt det arabiske navnet på urten, kharkadi. Karkade brukes i Sveits som et surt smaksstoff i syltetøy, geléer, sauser, chutney og viner.

Hibiskusblomster brukes hovedsakelig som urtete, enten alene som en sursøt, koffeinfri helsedrikk, eller mer vanlig som en smakfull og fargerik ingrediens i urtete-blandinger. Selv om hibiskuste tradisjonelt har vært brukt ved appetittløshet, forkjølelser, luftveiskatarrer, som middel for å bedre sirkulasjonen og som et mildt virkende svettedrivende, avførende og urindrivende middel, er ikke de potensielt helsebringende egenskapene som er hovedårsaken til populariteten til hibiskus.

Det er sukkerstoffene og fruktsyrene som gjør at hibiskuste har en syrlig og forfriskende smak. Fruktsyrene tas dårlig opp i magetarmkanalen, og derfor kan inntak av større mengder av hibiskuste gi en svakt avførende virkning. Polysakkaridene kan ha en mildt immunstimulerende effekt og danner en beskyttende film på betente slimhinner. Anthocyaninene gir den friske rødfargen og en viss antioksidantvirkning.

Like vanlig som å drikke ren hibiskuste er å anvende begerbladene til å sette smak og farge på andre urteteer. En populær drikk lages ved å koke hibiskus sammen med ingefær, og søte teen men sukker. Hibiskus vil kunne forsterke effekten av febersenkende teer, og beroligende teblandinger med for eksempel sitronmelisse (Melissa officinalis), humle (Humulus lupulus) og legevendelrot (Valeriana officinalis) virker kanskje enda bedre hvis de tilsettes litt hibiskus.

Videre er jamaicahibisk angitt å virke antiseptisk, astringerende, galledrivende, slimhinnebeskyttende og styrkende for fordøyelsen og nyrefunksjonen. Stoffer i jamaicahibisk kan bidra til å stimulere tarmperistaltikken, minske viskositeten i blodet og dermed kunne senke et høyt blodtrykk. En drikk som lages ved å legge begerbladene i vann har vært brukt som folkemedisinsk råd mot kreft. Det høye innholdet av vitamin C gjør at hibiskuste dessuten kan virke forebyggende mot skjørbuk. Sammen med andre urter brukes hibiskusblomster som omslag (eventuelt som kompresser dyppet i et avkok av urtene) til behandling av eksem og andre hudproblemer.

Anvendelse og dosering

2-4 g urt er normal daglig dose av hibiskus. Bruk en teskje (ca. 2,5 g) finhakkede hibiskusblomster til en stor kopp kokende vann. La teen trekke i 5-10 minutter før urten siles fra og drikk en kopp av teen mellom måltidene, 2-3 ganger om dagen. Hibiskusblomster finnes også i teposer (ca. 2 g), men er da ofte blandet med nyper (Rosa canina). Når du dypper en tepose med nypete i varmt vann blir teen raskt rød, en farge som kommer fra hibiskus som er tilsatt teen.

Dyrking av jamaicahibisk

Jamaicahibisk krever en veldrenert, fuktig, nøytral eller svakt alkalisk jord. For å få rik blomstring må de dyrkes i et varmt klima med mye sol. Plantene krever en minimumstemperatur på 10-13 °C, og planter som dyrkes i veksthus blir lett angrepet av bladlus, hvitfly og spinnmidd. Jamaicahibisk er følsom for daglengden og blomstrer ikke hvis det er mer enn 13 timer dagslys. Formeres med frø som sås tidlig på våren.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det finnes ingen rapporter om bivirkninger ved normal bruk av jamaicahibisk, men inntak av store mengder te av urten kan virke svakt avførende.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.