Lawsonia er ei planteslekt som inneholder bare denne ene arten, som til gjengjeld kan være temmelig variabel utseendemessig. Hennabusken er en alltidgrønn og ofte tornet busk som blir 3-6 m høy og 2-4 m bred. Den har mørkt grønne, smalt ellipseformede og tilspissede blad som blir ca. 5 cm lange og som har en te-lignende aroma. Blomstene er hvitaktige, eller lyserøde til mursteinsrøde, og sitter i pyramideformede blomsterstander som blir 20-40 cm lange. Blomstene er svært velduftende. Fruktene er blåsvarte bær.

Hennabusken kommer opprinnelig fra ulike land i Sørvest-Asia, Nord-Afrika og India, men er nå også naturalisert i de varmere delene av Amerika og Australia, og på De vestindiske øyer, hvor henna ofte blir kalt ”West Indian Mignonette”. Henna er en plante som har hatt stor betydning i muslimske land, og blir også i våre dager dyrket kommersielt i stor stil, særlig i India, Pakistan, Marokko, Yemen, Iran, Afghanistan, Somalia, Sudan, Libya, Egypt og Bangladesh. Henna blir gjerne brukt som hekkplante på grunn av plantens vakre utseende og de velluktende blomstene. Den blir også ofte plantet som lehekker ved vinplantasjer. For at hennaplantene skal trives, må de ha en temperatur på + 13 °C eller mer. Ved temperaturer under +  5 °C dør plantene.

Av hennaplanten brukes bladene, barken og en eterisk olje som utvinnes fra blomstene. Bladdrogen er mest kjent, og pulveriserte hennablad er kjent under drogenavnet Hennae folium. Innsamling av bladene kan begynne når plantene er omkring tre år gamle, de unge skuddene skjæres av i 20-25 cm lengde, tørkes og støtes til et pulver. Fra et dyrkningsareal på ett hektar kan man årlig høste 1,5-2 tonn av planten. Blomstene samles tidlig om morgenen og destilleres for olje. Barken blir samlet fra nedskårne greiner ved behov.

Henna inneholder naftokinoner, og det stoffet som har størst interesse kalles lawson (= 2-hydroksy-1,4-naftokinon). Det er dette stoffet som gir henna dets fargende egenskaper, og det finnes i en mengde på ca. 1 % i hennablad, noe mer i stengler og bladstilker. Andre innholdsstoffer av interesse i henna er garvestoffer (opptil 10 %), kumariner (laxanthon I, II og III), flavonoider (luteolin og dets 7-0-glukosid, acacetin-7-0-glukosid), fenolsyrer, steroler (bl.a. beta-sitosterol-3-0-glukosid) og xantoner. Alle disse stoffene bidrar muligens til urtens medisinske virkning. De astringerende (sammentrekkende) egenskapene er knyttet til garvestoffene.

En avkjølende, astringerende og aromatisk urt som virker blodstillende, betennelseshemmende, smertestillende, febersenkende, leverbeskyttende, antiseptisk, bakteriehemmende, sopphemmende, svulsthemmende, urindrivende, blodrensende og nervestyrkende. Urten anses også å virke antiepileptisk og abortfremkallende. Blomstene virker insektavskrekkende.

Henna brukes først og fremst som fargestoff for hår, negler, hender og føtter. Medisinsk anvendes urten innvortes mot diaré, amøbedysenteri, feber, magesår (bladene) og leverproblemer (barken). Utvortes ved hudsykdommer som eksem, akner, byller, forbrenninger, soppinfeksjoner, herpes, insektstikk og skabb, og som gurglevann ved sår hals. Henna er en ingrediens i øyelotioner og antirevmatiske liniment i Midt-Østen. Den syrinduftende oljen brukes i parfymer.

Henna er et svært gammelt, orientalsk fargestoff som anvendes til å farge hår, skjegg, øyenvipper, negler og hud. Det er det eldste dekorative kosmetiske preparat vi kjenner til fra den gamle verden, og det anvendes fremdeles i kosmetikken. I Egypt er det funnet gamle mumier der neglene, fingertuppene, håndbakene og fotsålene var farget med henna. I tillegg til å farge hår og hud, ble henna også brukt til å farge manen og halen på hester. I Arabia og India er henna blitt brukt til å male fingre, håndflater og føtter i intrikate mønstre. Plantens religiøse betydning er avledet fra dens symbol på ild og jord. Blomstene blir verdsatt på grunn av duften, som ligner på syrinduft. Henna ble introdusert i Europa på slutten av 1800-tallet, og er fremdeles en viktig ingrediens i naturlige hårfargemidler.

Henna til hårfarging

Hennabladene blir altså mye brukt til hårfarging. De pulveriserte bladene blandes med vann til en grøt som påføres håret. Henna alene farger håret rødt eller kastanjebrunt. Blandet med et dypblått fargestoff som er utvunnet av planten indigo (Indigofera tinctoria) farges håret i tallrike toner fra brunt til svart. Det er funnet bevis på at allerede 3200 år f.Kr. ble henna blandet med indigo for å lage svart hårfarge. For å farge håret svart blandes henna med indigo i forholdet 1:3. Fuktighet og noe varme trengs for å oppnå en optimal fargereaksjon. Det er ved å binde seg til proteiner at stoffet lawson i henna gir en varig fargeeffekt på hud og hår.

Parfyme av henna

Fra blomstene på hennaplanten destilleres det ut en eterisk olje som anvendes i orientalske parfymer. Denne duftende oljen, som gjerne kalles Mehndi, er både en indisk og en afrikansk parfyme som brukes under religiøse festivaler. Oljen skal også ha vært kilde for Cleopatras forføreriske parfyme, Cyprinum, som ble brukt til å fukte seilene i skipet hennes før hun møtte Antonius. Fra Bibelen er blomsterduften kjent som "kamfer".

Medisinsk bruk av henna

Til tross for at henna først og fremst brukes som fargeplante, skal man heller ikke overse urtens medisinske egenskaper. Hennablad er en tradisjonell medisin i India, Arabiske land og Nord-Afrika, og brukes i ayurvedisk og unani medisin bl.a. som gurglevann mot dårlig hals, og som uttrekk eller avkok mot diaré, amøbedysenteri, magesår, bendelorm og feber. Et avkok av bark fra hennabusker brukes til behandling av leversykdommer.

Utvortes medisinsk anvendelse av henna

De kjølende og astringerende bladene demper feber, hodepine, leddsmerter og hudbetennelser. Ved hodepine eller feber blander man tørkede blad av henna med vann til en pasta og legger det som en kompress på pannen. I Midt-Østen er henna en ingrediens i øyelotioner og antirevmatiske liniment. Hudplager som gjerne blir behandlet med henna, omfatter eksem, soppinfeksjoner, skader, sår, forbrenninger, byller, akner, herpes og skabb.

Henna bør ikke brukes under graviditet og amming. Den utstrakte bruken av henna som fargestoff til "midlertidige tatoveringer" har ført til at flere og flere opplever allergiske reaksjoner på urten, men disse reaksjonene kan også komme av andre stoffer som brukes sammen med henna, særlig para-fenylendiamin som brukes for å oppnå svart farge. Dette stoffet har vært forbudt brukt på huden i vestlige land, men det kan være vanskelig å kontrollere om det eventuelt finnes i hårfargemidler eller tatoveringsfarge. Alle som opplever å reagere på svart fargestoff med kløe eller blemmedannelser, bør oppsøke lege og rapportere at de er blitt påført para-fenylendiamin på huden. Overfølsomhet for dette stoffet varer livet ut, og hvis man først er blitt sensitiv, kan seinere bruk av syntetiske hårfargingsmidler være livstruende.

Jeg har ikke funnet noen rapporter om kontraindikasjoner eller bivirkninger når henna brukes forskriftsmessig som medisinplante.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.