Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > PEYOTE  

PEYOTE
Lophophora williamsii
 
ANDRE NORSKE NAVN
Meskalinkaktus 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Lophophora williamsii (Lem.) J.M.Coult. 
Lohpohora lewinii (Henn.) Rusby
Anhalonium williamsii (Lem.) C.F.Först.
Anhalonium lewinii Henn.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:   Peyote.
DANSK:  Elefantfodkaktus.
FINSK:  Myrkkykaktus.
ENGELSK:  Mescal / Mescal buttons / Peyote / Peyotl / Pellote / Hikuli / Anhalonium.
TYSK:  Peyote.
FRANSK:  Peyotl.
SPANSK:  Peyote.
 
FAMILIE
Kaktusfamilien (Cactaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av peyote

BOTANISK BESKRIVELSE

Peyote er en rund og kjøttfull kaktus uten pigger som blir opptil 10 cm i diameter og ca. 5 cm høy. Planten har en kraftig nepelignende rot som blir 8-11 cm lang og som ofte er større enn den overjordiske delen av planten. Kaktusen har en blågrønn farge og er utstyrt med 5-13 ribber hvor det dannes puter som har dusker av silkehvite hår. På toppen av kaktusen er det en navlelignende fordypning hvor det dannes stjerneformede hvite, rosa eller lyst fiolette blomster som blir inntil 2,2 cm i diameter. De visner etter noen få dager og frukten som dannes er et klubbeformet rosa bær som inneholder svarte frø som er 1-1,5 mm lange. Blomstringsperioden er fra mars til september. Peyote er en saktevoksende kaktus og frøplantene må vokse i rundt 13 år før plantene blomstrer for første gang. Når de runde hodene kuttes av, vil roten gi opphav til mange små hoder som sprer seg til sidene. Plantenavnet peyote kan også omfatte arten Lophophora diffusa, som brukes på samme måte som L. williamsii.

 
UTBREDELSE

Peyote er naturlig utbredt i ørkenstrøk i nordøstlige og sentrale deler av Mexico og i sørlige deler av Texas i Nord-Amerika, og er mest vanlig i områdene rundt Rio Grande. Den kalles pellote, peyotl eller mescal av lokalbefolkningen i området. Kaktusen vokser i tørre, steinrike ørkenområder, og på grunn av omfattende innsamling finnes den nå sjelden i store mengder. I den meksikanske staten Coahuila er landsbyen San Jesus Peyote oppkalt etter denne kaktusen, og dette er også et senter for handel med drogen.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Kaktushodene deles opp i skiver som tres på en snor og tørkes, og det er disse skivene som kalles peyote-knapper ("mescal buttons" eller bare "buttons") og som brukes medisinsk eller i ritualer. Rituelt blir disse peyote-knappene spist for å frembringe fargerike og overveldende visjoner. I Nord-Amerika har peyote blitt et sakrament for trossamfunnet The Nativ American Chruch.

Peyote brukes innvortes i form av te, tinktur eller kapsler. Det homeopatisk middelet Anhalonium blir laget av peyote-kaktusen.

 
INNHOLDSSTOFFER

Til nå har mer enn 50 alkaloider blitt isolert og beskrevet fra peyote-kaktusen. Det viktigste psykedeliske stoffet er fenetylaminet meskalin, mens anhalamin, anhalidin, pellotin og lophophorin (det giftigste av dem alle) utgjør noen av de andre alkaloidene. Mengden alkaloider i kaktusen varierer mye og er blant annet avhengig av vokseforholdene. Planter som har levd under ekstremt tørre forhold kan inneholde så mye som 2,74 % alkaloider.

Peyote var den første hallusinogene planten som ble analysert kjemisk, og meskalin ble kjent allerede på slutten av 1800-tallet som et krystallinsk alkaloid. Siden den tørkede kaktusen som alkaloidet ble ekstrahert fra ble kalt mescal buttons, fikk det navnet meskalin. Når den kjemiske strukturen til meskalin ble fastslått, kunne stoffet også fremstilles syntetisk. Meskalin har den kjemiske formelen C11H17NO3 og er kjemisk beslektet med nevrotransmitteren noradrenalin. I tillegg til meskalin, som er ansvarlig for de hallusinogene effektene, har en rekke beslektede alkaloider blitt isolert fra peyote. De nordamerikanske indianerne kjenner også til en rekke andre kaktusarter (gjerne kalt «falsk peyote») som også inneholder meskalin eller fenethylamin. De tilhører kaktusslektene Ariocarpus, Obregonia, Pelecyphora, Coryphanta, Pachycereus, Carnegia og Echinocereus, og mange av disse plantene er også kjent for å ha afrodisierende og/eller psykedelisk virkning.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Smak / Energi: Skarp og bitter / Kjølig.

Bevissthetsendrende, hallusinogen, psykedelisk, rusmiddel, generelt stimulerende, afrodisierende, helende, krampeløsende, hjertestimulerende, leverrensende, antibiotisk, antiseptisk, morsmelkstimulerende og brekningsfremkallende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes lite i dagens urtemedisin, men har tradisjonelt blitt brukt mot revmatiske smerter, artritt, høy feber, lammelser, benbrudd, sår, insektstikk, slangebitt, hodepine, solstikk og alkoholisme.

Det homeopatiske middelet Anhalonium brukes til behandling av depresjon og andre forstyrrelser knyttet til sentralnervesystemet og hjerte- og karsystemet.

 
PEYOTE

I våre dager brukes ikke peyote nevneverdig som medisin, bortsett fra i psykoterapi og enkelte ganger ved hjertesykdommer. Peyote er på en måte sjamanenes plante, og den brukes i indianske ritualer som skal føre til større innsikt og den spiller derfor en viktig rolle for ulike indianerstammers følelsesmessige og mentale tilstand. I Mexico har peyote vært brukt seremonielt og som et stimulerende middel i kanskje mer enn 3000 år. Kaktusen brukes som et hallusinogent middel for å forsterke de åndelige opplevelsene i religiøse ritualer, men regnes også som et "mirakelmiddel" ved både fysiske og psykiske lidelser. Alle peyoteseremonier, om de foregår i Mexico eller i Nord-Amerika, kan anses som healingritualer der den syke blir gitt høye doser av kaktusen.

Tradisjonell bruk av peyote som medisinplante

Peyote ble brukt som medisin allerede av aztekerne. Avkok av peyote ble anvendt som klyster ved behandling av høy feber, en metode som også i våre dager brukes blant Huichol-folket (et innfødt meksikansk urfolk). Peyote er også blitt brukt for å lindre smerter ved revmatisme, og mot lammelser. Et avkok av peyote kan drikkes ved artritt. I tradisjonell medisin har grøtomslag av peyote blitt lagt på benbrudd, sår, insektstikk og slangebitt. En ekstrakt av kaktusen har antibiotiske egenskaper. Huichol-kvinner påstår at peyote stimulerer melkeproduksjonen hos ammende kvinner.

Kickapoo-indianerne i det nordlige Mexico bruker friskt skårete skiver av peyote til å behandle hodepine og solstikk. De bruker et tørkle til å binde kaktusskivene til hodet på personen som skal behandles. The Native American Church har brukt peyote med hell til behandling av alkoholisme. I USA har medlemmer av dette trossamfunnet siden 1995 hatt lov til å bruke peyote for religiøse formål og som sakrament. De har også lov til å samle kaktusen i peyote-områdene i Texas og til å kjøpe peyotepulver. Peyote er på grunn av den utstrakte innsamlingen imidlertid blitt en sjelden plante i naturen. Det er anslått at en kvart million mennesker i Mexico og USA bruker peyote på grunn av den hallusinogene virkningen.

En tinktur av peyote (tinctura de peyotl) kan lages ved å bruke 50 g tørket og oppmalt peyote, som først blir fuktet med litt vann og så overhelt med 100 ml sprit med høy alkoholstyrke. Blandingen får stå i en tett beholder i to dager før den filtreres. En medisinsk dose (f.eks. mot hjerteplager) kan bestå av 30 dråper av tinkturen inntatt tre ganger daglig.

Peyote har psykotropisk virkning

Peyote er en av de best studerte av alle psykoaktive planter. Stoffet meskalin, som ble isolert fra planten på slutten av 1800-tallet, revolusjonerte europeisk psykiatri. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble peyote en motedroge blant kunstnere og forfattere, og ble dessuten brukt i okkulte sirkler. Peyote-knapper (mescal buttons) er skiver av hodene på kaktusen. De kan enten spises friske, tørkes og hakkes opp, eller pulveriseres for seinere bruk. De friske eller tørkede knappene kan kokes i vann, og både knappene og teen som lages av dem har en ekstremt bitter smak.

Avhengig av dosering, kan peyote ha en helende, afrodisierende eller psykedelisk/visjonær virkning. Den psykedeliske virkningen starter vanligvis 45 til 120 minutter etter inntaket. Kvalme og oppkast opptrer vanligvis før man opplever eufori, og av den grunn blir det sagt at med peyote får man "bakrusen" før man opplever den psykedeliske effekten, som varer i seks til ni timer. Det sies gjerne at det å bli "syk" hjelper en til å bli "frisk". Andre "bivirkninger" ved inntak av peyote kan være midlertidig økt blodtrykk, svetting, økt spyttsekresjon og økt kroppstemperatur. Ettervirkninger er sjeldne, men det er noen få rapporter om hodepine den påfølgende dagen. Den visjonære verden som åpner seg av peyote er svært lik de "andre realitetene" som blir indusert av rent meskalin, psilocybin eller LSD.

For mange nordamerikanske indianere er det særlig viktig at de gjennom bruk av peyote får en visjonær opplevelse som kan gi dem endringer i retningene de tar i livet. Navajo-indianere har rapportert at deres drømmeerfaringer blir forstyrret av jevnlig peyotebruk. Det er ellers mange rapporter om erfaringer av mer mystisk karakter, som gjerne blir mer verdsatt enn de visjonære opplevelsene.

Doseringen som brukes av peyote varierer mye, både blant de som bruker urten for dens psykedeliske effekt og når den brukes i ritualer. Når peyote-knapper inntas, kan en dosering variere mellom 4 og 30 knapper. Blant Kiowa-stammen blir 10 til12 knapper vanligvis konsumert per person per natt. En kraftig psykedelisk effekt og syner oppstår bare hvis en mengde tilsvarende 200-500 mg rent meskalin blir inntatt. 27 g tørrvekt av kaktusen skal tilsvare omkring 300 mg meskalin.

Virkestoffet meskalin

Meskalin er et hallusinogent stoff som kan påvirke ulike signalstoffsystemer i hjernen. Hovedvirkningen synes å være knyttet til påvirkning av synapser (kontaktpunkter mellom nerveceller) i sentralnervesystemet som bruker serotonin som signalmolekyl. Denne påvirkningen kan forklare effekter som forvrengning av sanseinntrykk, illusjoner og hallusinasjoner. Ved bruk av meskalin, kan man oppleve at forskjellige sanseinntrykk går over i hverandre, det vil si at man "ser" og "føler" lyder, og "hører" synsinntrykk. Tankekontrollen kan forstyrres og rusbildet kan arte seg som en akutt psykose. Andre virkninger er rusfølelse med hevet stemningsleie og kritikkløshet, nummenhetsfølelse, muskelrykninger, karsammentrekninger, rask puls, blodtrykksstigning, utvidelse av pupillene og temperaturstigning.

Det rene alkaloidet meskalin brukes som rusmiddel, vanligvis ved inntak gjennom munnen, men stoffet kan også røykes eller injiseres. En vanlig dose av meskalin som brukes for å oppnå rusvirkning, er på 300–500 milligram når stoffet inntas gjennom munnen. Inntak av doser på mer enn 400 mg meskalin kan imidlertid gi lammelse av sentralnervesystemet (med lavt blodtrykk, svekkelse, leverskade og oppkast). Virkningene av meskalinet vil komme i løpet av den første timen, de psykiske virkningene opptrer etter 3–4 timer, og virkningene vil gradvis forsvinne 10–12 timer etter inntak. Effekten ved gjentatte inntak vil være redusert og kan nærmest forsvinne dersom meskalin brukes flere dager på rad. Flere døgns avholdenhet må til før man kan oppnå virkning av en ny dose meskalin.

Risikoen ved bruk av enkeltdoser med meskalin er knyttet til rusvirkningene (ulykker med mer) og eventuelt mer spesifikt til de endrede sanseopplevelsene og den eventuelt psykotiske tilstanden (bisarre reaksjoner). Voldsbruk og selvpåførte skader er rapportert for de påvirkede, men rene overdosedødsfall synes ikke å være rapportert for meskalin. Bruk av meskalin i rusøyemed kan føre til utvikling av avhengighet, men dette er ikke særlig utpreget. Gjentatt bruk av meskalin over lengre tid kan knyttes til utvikling av langvarige psykiske lidelser, men meskalinets rolle som direkte årsaksfaktor i denne sammenhengen er omdiskutert.

Selv om peyote i lange tider har vært benyttet ved religiøse seremonier av urfolk i Mexico og Nord-Amerika, synes bruk av virkestoffet meskalin som rusmiddel å være lite utbredt i Norge. Moderne designerdroger som Ecstasy ligner meskalin i kjemisk struktur og psykedelisk virkning.

Homeopatisk middel av peyote

Det homeopatisk middelet Anhalonium blir laget av peyotekaktusen. Anhalonium brukes primært i potensene D3 til D6 til behandling av depresjon og andre forstyrrelser knyttet til sentralnervesystemet og hjerte- og karsystemet, som hjertebank, langsom hjerterytme (bradykardi) og hjertekrampe (stenokardi). Symptomer som indikerer at man kan ha nytte av Anhalonium, omfatter psykoser, psykisk utmattelse, svake nerver, åndelige forvirringstilstander, desorientering med hensyn til rom og tid, hallusinasjoner med visjoner i klare farger, migrene og manglende koordinering. Det kan ledsages av muskelrykninger, kvalme, kraftløshet og ørhet, samt nervesmerter og lammelser i ansiktet. Hjernen er ofte overaktiv og hindrer søvn. Hodepine eller migrene kan opptre foran i hodet, eller en vedvarende smertefull, trett følelse kan opptre bak i hodet. Det kan være uklart syn, utvidete pupiller eller groteske, flerfargede, distraherende synsforstyrrelser. Å lytte til musikk kan utløse en følelse av at hver tone har en glorie av farger som pulserer med musikken. Symptomene bedres når man ligger, og forverres når man lukker øynene og ved bevegelse.

Anhalonium egner seg best for personer som har mistet alle begreper om tid, og som føler seg på siden av det vanlige livet. De kan være innadvendte, sløve, deprimerte, fornærmede og mistenksomme mot andre, og kan ha irrasjonelle humørsvingninger. Et generelt tap av identitet og viljestyrke kan ramme dem, med følelse av at livet er meningsløst.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Virkningen av peyote ved rituell anvendelse er beskrevet over, likeså bivirkninger ved bruk både som medisin og religiøst sakrament. Overdosering medfører kvalme, oppkast, hodepine og svimmelhet. Bruk av peyote og virkestoffet meskalin er forbudt i de fleste land.

 

Flere bilder av peyote
KILDER
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Stella: Homøopatisk repertorium. Materia Medica.  Esbjerg, Forlaget Stella 1995.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Rätsch, Christian: Plants of Love. Aphrodisiacs in History and a Guide to Their Identification.  Berkeley, Ten Speed Press 1997.
Rätsch, Christian: The Encyclopedia of Psychoactive Plants. Ethnopharmacology and its Applications.  Rochester, Vermont, Park Street Press 2005.
Schultes, Richard, Albert Hofmann & Cristian Rätsch: Plants of the Gods. Their Sacred, Healing and Hallucinogenic Powers.  Rochester, Healing Arts Press 2001.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.

Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Phytomedicines, Herbal Drugs, and Poisons.  Kew, Kew Publishing, Royal Botanic Gardens 2014.

Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 
https://snl.no/meskalin
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.01.2021