Tiriltunge er en 10-30 cm høy, flerårig urt med snaue, nedliggende og bueformet oppstigende stengler. Bladene er blågrønne, omvendt eggformede og uten tydelige nerver. De er trekoplede, men de to akselbladene ved bladstilkens grunn har omtrent samme form og størrelse som småbladene, og derfor kan det se ut som om planten har finnete blad. Blomsterstanden inneholder 3-7 blomster med gul krone som ofte er rødstripet og av og til brannrød utvendig. Kjølen i blomsten har en nebbformet spiss. Frøkapselen er en lang, skaftet belg.

Tiriltunge kan opptre i mange former og har stor utbredelse. Arten er opprinnelig hjemmehørende i Europa, Nord-Afrika og tempererte områder av Asia. I Norge er tiriltunge vanlig nordover til Troms, men finnes også enda lenger nord. Tiriltunge stiller små krav til vokseplassen og finner seg til rette fra strandengene langs kysten til over tregrensa. Selv på næringsfattige lyngheier på Vestlandet kan man finne tiriltunge.

Bare blomstene, eller hele den overjordiske delen av planten har vært brukt som medisin. I våre dager har planten svært liten medisinsk anvendelse.

Blomstene til tiriltunge inneholder flavonoider og et blåsyreholdig glykosid. Tiriltunge er beskrevet både som en næringsrik fôrplante og som en plante som kan være giftig for drøvtyggere. Denne tilsynelatende motsetningen kan bero på at konsentrasjonen av det cyanogene glykosidet og enzymet som hydrolyserer det, varierer enormt i forhold til en rekke faktorer. Planter som mangler det aktuelle enzymet er harmløse.

Når tiriltunge har vært anvendt i folkemedisinen, har den hatt ry for å virker krampeløsende, beroligende og søvndyssende. Utvortes virker tiriltunge betennelseshemmende.

Tidligere brukt innvortes ved hjertebank, nervøsitet, depresjon og søvnvansker. Utvortes kan urten brukes på betente sår.

Det vitenskapelige slektsnavnet Lotus er et gammelt navn på vakre og nyttige planter, og er første gang nevnt av Homer ca. år 800 f.Kr. Corniculatus betyr "med små horn", og kommer av at de tomme, oppsprukne belgene minner om små antilopehorn.

Det er usikkert hvordan det norske navnet tiriltunge kan ha oppstått, men det kan muligens dreie seg om en sammenligning mellom blomsterstanden, eller helst fruktstanden, og en tiril (eller turul), kjernestaven som tidligere ble brukt i de oppreiste, sylindriske smørkjernene. Tunge sikter til den tungeformede fanen i hver enkelt blomst.

Folkemedisinsk anvendelse av tiriltunge

I folkemedisinen i Norge har planten i liten grad vært anvendt. I den grad den ble brukt, var det enten i form av et brennevinsuttrekk av blomstene, eller man brukte tørkede blad og belger som te, noe som skulle være god magemedisin. Roten av tiriltunge har vært anvendt som et blodrensende middel.

En beroligende urt

De medisinske egenskapene som er tillagt tiriltunge ble oppdaget på 1800-tallet av den franske urtelegen Henri Leclerc. Han hadde anbefalt en øyenvask av legesteinkløver (Melilotus officinalis) til en kvinne på landet mot konjunktivitt, men som også led av nerveproblemer som hadde gitt henne søvnløshet og hjertebank. Ved en misforståelse lagde kvinnen te av tiriltunge i stedet for legesteinkløver og drakk den, og i følge rapporten forsvant nerveproblemene i løpet av en ukes tid!

Det er påvist at urten har beroligende virkning og man mener den kan ha tilsvarende virkning som pasjonsblomst (Passiflora incarnata). Den krampeløsende, beroligende og søvndyssende virkningen gjør at urten kan brukes som te ved nervøsitet, angst, hjertebank, depresjon og søvnløshet. Utvortes kan man legge på kompress med tiriltunge mot betennelser i huden.

Annen anvendelse av tiriltunge

På grunn av sin nøysomhet, har tiriltunge tidvis vært ettertraktet som fôr i områder med dårlig jordsmonn. På samme måte som andre erteplanter, kan tiriltunge binde nitrogen direkte fra lufta og det er dette som gjør at den både klarer seg på jord som i utgangspunktet er næringsfattig, og at den bidrar til å berike jorda med nitrogen. Men på grunn av innholdet av blåsyreglykosider har det hendt at husdyra har blitt syke av å spise tiriltunge. Blomstene inneholder mye nektar og tiriltunge er således en fin plante for bier. Planten har ellers vært brukt til plantefarging. Blomstene gir en pen gulfarge, men lysektheten skal være relativt dårlig.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Alle delene av tiriltunge inneholder større eller mindre mengder av et cyanogent glykosid og planten kan derfor være giftig. Det er imidlertid vist at hydrogencyanid (blåsyre) i små mengder stimulerer åndedrettet og fremmer fordøyelsen, og det er også påstått at det kan være nyttig til behandling av kreft. I for store doser, kan blåsyre imidlertid føre til åndedrettssvikt og død. Uforutsigbarheten med tanke på hvor mye cyanogene glykosider som finnes i plantene, gjør at tiriltunge i svært liten grad brukes som medisin.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.