Hagelupin er naturlig forekommende i vestlige Nord-Amerika. Arten har naturalisert seg i Europa, unntatt lengst nord. I Norge er hagelupin vanlig nord til Narvik, spredt videre nordover til Finnmark. Arten dyrkes mye som prydplante og fôrplante, og har forvillet seg fra hager og er fullstendig naturalisert også her i landet. Hagelupin er særlig vanlig på veikanter, eller i grasmark, skogkanter, på elvebredder, i grustak og på brakkmark. Arten er i rask spredning i Norge og er svartelistet da den kan konkurrere ut stedegen vegetasjon. Se kart over utbredelsen av hagelupin i Norge hos Artsdatabanken.

Lupiner inneholder en rekke kraftige alkaloider, inklusive lupinin, lupanin, anagyrin og spartein, som virker på nervesystemet. Alkaloidene finnes i alle delene av planten, men mest i frøene som har opptil 3 %, mens bladene inneholder opptil 0,6 % alkaloider. Lupinarter kan også inneholde andre giftstoffer, i tillegg til saponiner, isoflavonoider og enzymhemmere.

Giftig, dreper innvollsorm, menstruasjonsdrivende, nyrestimulerende, blodsukkersenkende og mykgjørende på huden.

Tradisjonelt brukt mot innvollsorm, hudplager, utslett, byller, verkesår og aldersdiabetes.

Det finnes drøyt 200 arter av lupiner i verden, men bare seks dem er opprinnelig hjemmehørende i Europa. De europeiske artene, blant andre gullupin (Lupinus luteus), hvitlupin (Lupinus albus) og smallupin (Lupinus angustifolius), finnes utbredt ved Middelhavet. (se bilder av disse artene i Bildegalleri medisinplanter)

En rekke andre lupinarter er blitt innført til Europa og flere av dem har naturalisert seg. De fleste av disse er amerikanske arter som blir dyrket både på grunn av sine attraktive blomster og som grønngjødsling, gjerne på steder der vegetasjonsdekket er blitt fjernet. Den vanligste av disse er hagelupin (Lupinus polyphyllus). Lupinblomster kan se ut som ulvetenner, og navnet lupin kan komme av det latinske ordet lupus, som betyr ulv.

Tradisjonell anvendelse av lupiner som medisin

Mange lupinarter fra Europa (Lupinus albus, L. luteus, L. angustifolius) og Sør-Amerika (Lupinus mutabilis) er kjent som medisinplanter og har tradisjonelt blitt brukt til å behandle bl.a. innvollsorm og hudplager. Frø som ble bløtlagt slik at de ble myke, kunne påføres utvortes som et uttrekkende middel på utslett, byller og verkesår. Pulveriserte frø har blitt brukt som et mykgjørende middel for huden og som ingrediens i ansiktsmasker mot fet og trøtt hud. 

Tatt innvortes vil frøene stimulere nyrene, virke menstruasjonsdrivende og kunne ta livet av innvollsorm. Den ormedrepende effekten er trolig knyttet til stoffene lupinin og benzolylupinin. Frøene skal også virke blodsukkersenkende og har vært brukt ved aldersdiabetes, men det advares mot selvmedisinering med frøene, da de er giftige.

Lupiner som matplante

Frø og røtter av lupiner har blitt ristet og brukt som kaffeerstatning. De har også blitt brukt som mat, og selv om et avkok av planten har vært anvendt som et styrkemiddel, ble lupinrøtter trolig spist bare i nødstider. Hvis man skulle spise frøene, måtte de på samme måte som frøene til de fleste erteplanter kokes godt og kokevannet måtte helles bort for å fjerne giftstoffene.

Grønngjødsling med lupiner

Lupiner kan dyrkes som grønngjødsling og for å gjenskape vegetasjonen der denne er ødelagt. På samme måte som andre planter i erteblomstfamilien, kan lupiner binde nitrogen direkte fra luften ved hjelp av bakterier på røttene. Dette gjør at de kan vokse på steder med lite næring i jorden, som på elvebredder, veikanter og jernbaneskråninger. På slike steder kan lupiner danne store og fargerike bestander.

Lupiner kan dessuten ta opp og uskadeliggjøre giftstoffer fra jorden, f.eks. sådde man lupiner rundt Tsjernobyl etter ulykken ved kjernekraftverket der.

Forgiftning av lupiner

Lupiner inneholder en rekke kraftige alkaloider, inklusive lupinin, lupanin, anagyrin og spartein, som virker på nervesystemet. Noen lupinarter inneholder også enzymhemmere og andre giftstoffer. Giftigheten til lupiner er avhengig av arten, årstiden og plantedelen. Frøene og frøbelgene, og de unge bladene og stenglene om våren er de farligste. Mange arter er kjent for å være giftige for beitende husdyr og kan forårsake død og fødselsskader, og noen er farlige også for mennesker. Den største risikoen for forgiftning hos mennesker er knyttet til at barn kan spise grønne, umodne frø og frøbelger (som kan forveksles med bønner og ertebelger), eller modne frø. Symptomene på forgiftning minner om de som oppstår ved gullregnforgiftning, men er ikke like alvorlige. Det kan dreie seg om økt spyttsekresjon, kvalme, oppkast, svimmelhet, hodepine, vansker med å svelge og magesmerter. Sakte åndedrett, hjertebank og langsom puls kan også forekomme. I alvorlige tilfeller lammes man fra beina og oppover (sjelden med krampe), inntil åndedrettet blir lammet slik at døden inntrer, men det skjer heldigvis svært sjelden.

Selv om ville dyr synes å tåle å spise lupiner, vil planten hos husdyr kunne forårsake en tilstand som kalles lupinose, som er en forgiftning med lever- og muskelskader forårsaket av mycotoksiner fra soppen Phomopsis leptostromiformis som vokser på lupiner. Lupinforgiftning oppstår når tørket plantemateriale eller frø av bitre lupiner (hovedsakelig smallupin) blir gitt til dyr. Symptomer på denne forgiftningen, som vanligvis er kronisk, men som også kan oppstå akutt, er rastløshet, kramper og hepatitt, og ender med lammelse av åndedrettssenteret ved dødelige forgiftninger, noe som kan skje hos hester og sauer, mens storfe og griser er relativt immune. Kronisk forgiftning gir leverforstyrrelser og dermed dårlig fordøyelse. 

Lupiner er giftige planter som ikke må brukes verken til mat eller medisin. Les om forgiftning av dyr og mennesker av lupiner i avsnittet Forgiftning av lupiner over.

De fleste tilfeller av lupinforgiftning er milde og behandling er sjelden påkrevet. Hvis symptomene er alvorlige, bør de behandles som gullregnforgiftning. Førstehjelp ved forgiftning er å fremkalle brekninger og få tak i lege. Behandling på sykehus kan bestå av magespyling med kull og natriumsulfat. Ved lammelse gis kunstig åndedrett, hjertevirksomheten og åndedrettet stimuleres, kramper bekjempes og man sørger for utlikning av væske- og elektrolyttbalansen.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.