Opiumsvalmue er en ettårig kulturplante som blir inntil 1,2 meter høy. Den har en enkel, spoleformet rot og en blådogget og glatt eller noen ganger svakt hårete, opprett og svakt forgreinet stengel og spredte blad. Bladene er ovale eller avlange og grovt tannete. De nederste bladene har kort stilk, mens de øvre er stengelomsluttende, og undersiden av bladene har et blågrønt vokslag. Blomstene sitter enkeltvis i spissen av skuddet. Knoppene er nedoverbøyde og de to begerbladene faller av ved blomstringen. De inntil 10 cm brede blomstene har tallrike støvbærere og fire kronblad som lett faller av. Kronbladene kan ha varierende farge, fra neste hvitt over lyserød til mørkt fiolett, og med en mørk flekk ved basis. Frukten sitter på enden av de hårete stilkene og er en hårløs kapsel som er inntil 5 cm lang og 4 cm bred, og som inneholder mange små frø. Kapselen er kuleformet med en stjerneformet 5-12-fliket arrplate på toppen. Den har mange kammer, og ved modningen åpner den seg med små hull øverst som de tusenvis av bittesmå frøene kan spres gjennom. Frøene er 0,9-1,6 mm lange, hvitaktig, grå, lyseblå eller mørkeblå, avhengig av sort. Hele planten inneholder en giftig melkesaft. Blomstringstiden er fra juni til august, avhengig av voksested og sort. Som prydplante i hager dyrkes også kulturformer med fylte blomster i forskjellige farger.

Opiumsvalmuen er en av de eldste kjente kulturplantene og dens opprinnelige hjemsted er ikke med sikkerhet kjent, men den stammer muligens fra Tyrkia eller Sørvest-Asia og ble innført til Sørøst-Europa for trolig mer enn 3000 år siden. Kanskje finnes det en liten bestand av viltvoksende opiumsvalmue i Spania, men ellers kjennes planten i vår tid bare som dyrket. Opiumsvalmue dyrkes kommersielt i mange land, særlig i India, Iran, Kina og Australia, både for å høste de oljerike frøene og for utvinning av råopium (den tørkede melkesaften fra kapslene). Der opiumsvalmue dyrkes som prydplante, kan den forekomme forvillet, noe man også kan oppleve i Norge hvor den har spredt seg med fuglefrø.

Man skiller mellom to typer opiumsvalmue, den som dyrkes for opium og den som dyrkes for valmuefrø og frøolje.

Ved å snitte de umodne kapselfruktene pipler det ut en hvit melkesaft som stivner til en brun masse. Denne massen skrapes av og eltes til klumper, råopium, som inneholder mange alkaloider, først og fremst morfin, men også kodein, tebain, narkotin, papaverin og etter bearbeiding det farlige narkotiske stoffet heroin.

Modne valmuefrø brukes i brød, søtsaker, curryretter og til fuglemat. I Norge brukes de blågrå valmuefrøene særlig som et dryss over brød og rundstykker. En spiselig olje av høy kvalitet kan presses fra frøene.

Den tørkede melkesaften (råopium) inneholder over 40 alkaloider, heriblant morfin (inntil 20 %), narkotin (omkring 5 %), kodein (omkring 1 %), papaverin (omkring 1 %) og tebain. Råopiumen inneholder også albumin, slim, sukkerarter, harpiks og voks. Mange av alkaloidene har en velkjent terapeutisk virkning, og morfin er et av de kraftigste smertestillende midlene vi har. Det meste av morfinet som fås ved ekstraksjon, blir nå omdannet kjemisk til kodein. Det avhengighetsskapende stoffet heroin fremstilles av opiumsvalmue.

Friske valmuefrø kan inneholder 0,01 % alkaloider, men disse forsvinner ved tørking. Valmuefrø inneholder også en fet olje med en nøttelignende smak, og frøene har høy næringsverdi da de inneholder store mengder mineraler, protein, sakkarid og organiske syrer. Frøene brukes i matindustrien og til fremstilling av oljeholdige farmasøytiske preparater.

Opium og morfin kan brukes ved alvorlige smerter. Det kan også brukes som et stoppende middel ved diaré. Blomstene kan brukes ved hoste og andre luftveisplager, ved søvnløshet, og i grøtomslag til utvortes bruk, for eksempel mot betennelser i øyet og øyelokk.

Det vitenskapelige navnet på opiumsvalmue er Papaver somniferum. Papaver er et gammelt navn som stammer fra Plautus (død 184 f.Kr.), mens somniferum betyr "søvnbærer" og sikter til plantens søvndyssende virkning. Ordet opium kommer fra det greske ordet opion, som betyr valmuesaft (opos = plantesaft). Det kraftig smertestillende middelet morfin som utvinnes fra planten, er navngitt etter den romerske søvnguden Morfeus. Alle oldtidens leger og urtebokforfattere priste plantens smertestillende og søvnbringende egenskaper.

Overtro og magi knyttet til opiumsvalmuen

Valmuer har blitt dyrket for deres skjønnhet, magi og anvendelse som medisinplanter gjennom århundrer. Egypterne anså valmuen for en viktig plante ved begravelser, hvor den var symbol på evig liv. Tørkede blomster av valmuer er blitt funnet ved utgravninger av gravsteder som er over 3000 år gamle. I det gamle Rom ble saften fra valmuer brukt mot hekseri. Man anså også valmuesaft som det beste middelet til å stille kjærlighetens smerter. De gamle grekerne anså valmuer som et symbol på fruktbarhet og ga fruktbarhetsgudinnen Demeter kranser av valmuer. Romerne viet urten til korngudinnen Ceres, som lærte mennesket å så og høste. Frø av valmuer ble ansett for å være gode å bruke i mat for å sikre kjærligheten mellom to mennesker, og frøene ble bl.a. drysset på brød før de ble stekt, noe det fremdeles er tradisjon for. Valmuefrø ble av grekerne ansett for å være styrkende, og derfor blandet de valmuefrø med vin og honning og ga det til olympiske atleter.

Opiumsvalmue er en gammel medisinplante

Opiumsvalmuen er kanskje den eldste og viktigste medisinplanten vi har hatt gjennom tidene og har vært dyrket for sine medisinske egenskaper i minst 4000 år. Planten er blant annet omtalt i Ebers-papyrusrullene (medisinsk dokument som omhandler urter fra oldtidens Egypt, ca. 1550 f.Kr.). Valmuen kom til Hellas for ca. 3000 år siden, for deretter å bli spredt over hele Europa. Allerede omkring 300-400 år f.Kr. kjente grekerne til opiumsvalmuens smertestillende egenskaper og tok tidlig i bruk uttrekk av hele urten i medisinen. Theofrastos (ca. 370-287 f.Kr.) er den første som beskriver fremstilling av råopium fra melkesaften ved at kapslene snittes. Den inntørkede melkesaften er råopium, som ga menneskene et sovemiddel og smertestillende middel, men også et farlig våpen, og opium har vært årsak til mange giftmord. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) brukte små doser av opium for å fremkalle søvn og som middel mot hodepine, hoste og magesykdommer, og blandet med olje til å dryppe i ørene ved ørelidelser. Han advarte imidlertid mot overdosering, som lett kunne føre til døden. Dioskorides skrev at "avkok av blader og blomster fremmer søvnen når det drikkes og man fukter hodet med det. Moste blomsterhoder blandet med mel gir en fin pasta til betennelser og rosen (bakterieinfeksjon i huden)". Galen (131-201) beretter om bruken av opium som rusmiddel, men det var først med muhammedanernes erobringer at misbruket fikk vid utbredelse. Omkring år 1000 nådde opiumsdyrkingen India. I middelalderen var bruken glemt, men den ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Først i det 17. århundret begynte man å bruke opium i Kina, før det seinere ble forbudt av keiseren. Da hadde imidlertid det engelske "East Indian Company" basert seg på opiumsfrakt fra India og tjente godt på det kinesiske markedet. Som følge av forbudet, erklærte Storbritannia krig mot Kina i 1839, "den første opiumskrigen" som kineserne tapte. Den andre opiumskrigen (1856-1860) ble ført av Storbritannia i allianse med Frankrike, og begge krigene hadde stor betydning for tidens internasjonale situasjon og Kinas inntog i det moderne nasjonsfellesskapet. I dag er et hovedområde for dyrking av opium i grenseområdet mellom Thailand, Laos og Myanmar, det såkalte "Det Gylne Triangel".

På 1700-tallet klarte man å framstille konsentrerte alkaloidløsninger av opium, og omkring 1806 ble flere av de aktive bestanddelene, bl.a. morfin, isolert av den tyske farmasøyten Sertürner. Dette var det første rene aktive plantestoffet som noen gang hadde blitt ekstrahert og gjort tilgjengelig, en begivenhet som revolusjonerte den farmasøytiske industrien. Misbruk av opium fører imidlertid raskt til fysisk avhengighet, men flere av alkaloidene som utvinnes av opium spiller likevel fortsatt en betydelig rolle i medisinen. Råopium er en blanding av mer enn 100 forskjellige stoffer, der morfin, kodein, tebain, papaverin og narkotin er de viktigste. Medisinsk opium inneholder ca. 10 % morfin.

Opium etterligner virkningen av endorfiner, naturlig forekommende kjemikalier i hjernen som hjelper til med å fremkalle søvn og velvære. Opiumsvalmuen er en ekstrem plante som er kilde til både det sterkt smertestillende stoffet morfin, og til heroin som er et av de mest avhengighetsskapende stoffene vi kjenner. Den har spilt en dramatisk rolle i historien, og utløst kriger og sosiale problemer. Ulovlig fremstilt opium og heroin har skapt katastrofale narkotikaproblemer, mens morfin og kodein framstilles lovlig og er viktig i skolemedisinen.

De medisinske innholdsstoffene i opiumsvalmuen

Opiumsvalmuer dyrkes for utvinning av opium, som er den tørkede melkesaften. Få dager etter at blomstringen er over, blir det skåret snitt på skrå gjennom melkekanalene i den umodne kapselen. Den hvite melkesaften tyter da ut og samler seg i dråper, som etter en dags tid er blitt tørre og brune. De skrapes av og eltes sammen til kuler eller kaker og går under navnet råopium, som har en litt ekkel lukt og bitter smak. Tidligere ble opium særlig brukt som et stoppende og krampeløsende middel, og dels i smerte- og hostelindrende midler. I våre dager brukes mest de rene alkaloidene.

Omkring 25 alkaloider er blitt isolert fra opium, men seks (morfin, tebain, kodein, narkotin, papaverin og narcein) utgjør omkring 98 % av totalen. Morfin, det kraftigste innholdsstoffet, finnes i størst mengde, og er et av de kraftigste smertestillende midlene vi har, og brukes mye i skolemedisinen, spesielt til pasienter på siste stadium av uhelbredelige sykdommer. Selv om opium fremdeles brukes noe i ren tilstand, blir alkaloidene nå mest brukt i renset form av den medisinske profesjonen. Disse medisinene er ennå ikke overgått av noen syntetiske produkter.

Den legalt dyrkede opiumen standardiseres til 10 % morfininnhold. Det er morfin, og særlig kodein som brukes medisinsk. Morfin er narkotisk, smertestillende og krampeløsende, mens kodein har lignende virkning som morfin, men er mye mildere, og brukes mot hodepine og andre smerter, og ved diaré. Etter at morfin for første gang fremstilt i ren form fra opium, har stoffet spilt en uhyre viktig rolle som smertestillende middel i medisinen. Morfin anvendes primært ved sterke smerter, mens kodein brukes i smerte- og hostestillende midler. Noskapin brukes som hostestillende og papaverin som muskelavslappende middel. Opium og de renfremstilte alkaloidene omsettes under streng kontroll på grunn av faren for misbruk. Fordi morfin er sterkt vanedannende, forsøker man å begrense bruken av dette alkaloidet, og bruker heller kodein.

Morfin er et viktig smertestillende og bedøvende middel, og er det best kjente til behandling av sterke smerter. Det beroliger sentrene for åndedrett og hjertevirksomhet, minker kjertelsekresjonen og virker beroligende. Morfinet virker også perifert, spesielt ved å øke spenningen i glatte muskelceller. I store doser medfører morfin en følelse av eufori og frihet, med bivirkninger som kvalme, oppkast og forstoppelse. Ved gjentatt bruk oppstår tilvenning og etterfølgende misbruk.

Kodein er et viktigere middel i medisinen, men da det forekommer i lavere konsentrasjon i råmaterialet, fremstilles det ved videre syntese av morfin. Det kan også fremstilles av det relativt ufarlige tebain, og det har stor interesse å fremstille kodein uten å gå veien om det farlige mellomproduktet morfin, som kan lekke ut på det illegale markedet og omgjøres til heroin. Etter inntak gjennom munnen, omdannes kodein til morfin i leveren. Herved frigjøres virkningen langsommere, og det er mindre risiko for tilvenning og misbruk. Forstoppelse er ikke uvanlig.

Kodein virker hostestillende, og det har tidligere vært tilfeller av misbruk av hostesaft med innhold av kodein. Stoffet forsterker også den smertestillende effekten man får av acetylsalisylsyre. Papaverin virker avslappende på glatt muskulatur og kan løsne kramper i mage og tarmkanal. Narkotin forsterker morfinets narkotiske virkning på storhjernen, virker hissende på åndedrettet og avslappende på glatt muskulatur. 

Heroin finnes ikke som et naturlig innholdsstoff i opiumsvalmuen, men kan fremstilles ved å behandle morfin med eddiksyre-anhydrid. Den illegale produksjonen av opium antas å være av minst samme størrelse som den legale, og det anslås at det på verdensbasis er et lager til mer enn et års forbruk av opium og dens alkaloider (opiater).

Selv om frøene til opiumsvalmue ikke inneholder opium, har både de og kronbladene en svakt beroligende virkning. De kan brukes til å lage en mikstur som demper hoste og andre luftveisplager. Tørkede kronblader kan trekkes til en beroligende te om kvelden, eller som et slimløsende middel. Blomstene kan også brukes i grøtomslag til utvortes bruk, for eksempel mot betennelser i øyet og øyelokk.

Giftig dose og forgiftningssymptomer

Ved overdosering av opium blir man forgiftet, og forgiftning med opiumalkaloider oppstår når pasienten gis for store doser av medisiner som inneholder disse alkaloidene og hos personer som er avhengige av morfin. Dødelig dose av morfin er ca. 300 mg for en voksen person. Giftig dose for en voksen er 60-100 mg, for et barn 5-10 mg. Forgiftningssymptomer setter inn etter ½-1 time og man blir da tung i hodet og føler seg svimmel, begynner å brekke seg og blir stadig mer omtåket. Man blir slappere, vil gjerne sove og mister bevisstheten samtidig som åndedrettet blir svakere. Nettopp svekkelsen av åndedrettet og sterk sammentrekning av pupillene er karakteristiske symptomer på en akutt forgiftning. Hjertet slår stadig langsommere og kroppstemperaturen senkes. Avførings- og urin-utskilling blir nedsatt. Høye doser gir misfarging av huden, refleksene blir svakere eller forsvinner helt, åndedrettet opphører, man blir kvalm og brekker seg og mister bevisstheten. Blodsirkulasjonen forstyrres og det kan inntre lungeødem. Man kan stabilisere blodomløpet ved hjelp av efedrin eller koffein.

Har en fått i seg valmuegift, inntrer døden først etter flere timer, eventuelt ved at åndedrettssenteret i sentralnervesystemet blir lammet. Forgiftninger ved selve planten er hos oss sjeldne, men det skjer ofte ved misbruk av opiumsholdige medikamenter eller i forbindelse med selvmordsforsøk.

Behandling på sykehus ved forgiftning av opium kan bestå av magespyling og tilførsel av kull og et avføringsmiddel. Er pasienten allerede i koma, gis ikke brekkmidler fordi det kan føre til kvelning. Pasienten overvåkes og om nødvendig gis oksygengass og kunstig åndedrett. Væske gis ved drypp, og for øvrig gis symptomatisk behandling.

Opium som homeopatmiddel

Det homeopatiske middelet Opium tilberedes ved at den klebrige melkesaften fra grønne, umodne frøkapsler tørkes, trekkes i alkohol og potenseres. Middelet ble utprøvd av Hahnemann i 1805. Homeopatmiddelet Opium brukes mot to typer psykiske tilstander som kan oppstå etter sterk redsel eller sjokk, f.eks. ved en nær persons bortgang. Den ene tilstanden er sløvhet, apati, likegyldighet og nedsatt følsomhet for smerte, der det virker som om sansene er bedøvet. Den andre er en tilstand av hyperaktivitet og intens følsomhet, ofte med søvnløshet. Hvis symptomene opptrer med én av eller begge disse tilstandene, gis Opium mot søvnløshet, søvnproblemer, pustevansker som uregelmessig pust, forstoppelse og sjokk. Middelet kan også brukes for å fremskynde bedring ved lammelse eller hjerneslag, hjerneskader, og ved delirium tremens forårsaket av alkoholkutt. 

Valmuefrø i matlagingen

Allerede rundt år 100 anbefalte den greske legen Galen valmuefrø som brødkrydder, og akkurat slik brukes de den dag i dag. Det dyrkes valmuefrø i mange land, først og fremst i de tempererte sonene rundt om i verden. Viktige produksjonsområder for frø til bakeindustrien finner vi i Europa (bl.a. i Danmark og Nederland), Tyrkia, Nord-Afrika og India.

Valmuefrø kan være blågrå, kremhvite eller mellombrune. De sistnevnte er vanlige i Tyrkia og i Midtøsten, de blågrå frøene er mest brukt i Europa og de kremhvite frøene i India. De blågrå frøene brukes i Sentral-Europa, på Balkan og i slavisk matlaging. I det jødiske kjøkkenet drysses frøene over bagels, rundstykker, kjeks og kaker. I Russland blir de samme frøene vanligvis kokt, deretter støtt og blandet med honning før de brukes til kakefyll og i søte retter. Valmuefrø kan også drysses over salat, blandes i deigen til småkaker, i marinade til kjøtt eller i brødrasp til panering. Dessuten anvendes de i forskjellige krydderblandinger, f.eks. i karri, som blandet med valmuefrø er et yndet krydder i kjøttretter i Orienten. I India blir hvite valmuefrø ristet og deretter støtt sammen med litt vann til en deig som brukes i stedet for mel når man vil gi sauser og karriretter en tykkere konsistens.

Valmuefrø blir fort harske på grunn av det høye innholdet av olje, så kjøp dem i små mengder og ikke vent for lenge med å bruke dem. Oppbevar frøene i lufttette beholdere eller i fryseren dersom du vil beholde dem lengre enn noen få måneder. Aromaen til de mørke frøene er noe nøtteaktig og søt, mens smaken er sterkere og litt mandelaktig. Både aroma og smak kan forsterkes ved at man tørrsteker frøene i en stekepanne eller i ovnen. Valmuefrø er rike på proteiner og olje.

Om noen skulle være bekymret for eventuelle bivirkninger av frøbrød og annet valmuepyntet bakverk, er det helt ubegrunnet, da valmuefrø er fullstendig uskadelige. De inneholder tvert imot en god del nyttige fettstoffer som også inngår i enkelte matoljer. Oljen som utvinnes av frøene til opiumsvalmuen brukes som salatolje og ellers i matlagingen, og også som lampebrensel og i fremstillingen av ferniss, maling og såpe.

Birkes er frø av opiumsvalmue, og det har ofte vært diskutert om det er mulig å oppnå en morfinvirkning av å spise store mengder valmuefrø. Fra Danmark foreligger det en undersøkelse som viser at det er mulig å spise seg til en positiv urinprøve for morfin etter inntak av store mengder valmuefrø. Det betyr at påvisning av morfin i urin ikke nødvendigvis tyder på misbruk. Det er eksempler på at misbrukere har forsøkt å bortforklare et innhold av opiater i deres urin med henvisning til deres store forkjærlighet for valmuefrø i brødet. Det skulle imidlertid være en sikker dokumentasjon hvis det påvises tebain i urinen, da dette stoffet skilles ut bare etter inntak av valmuefrø.

Anvendelse og dosering

Rent morfin administreres i doser på 10-40 mg per dag. Kodein brukes i doser på 30 mg hver fjerde time.

Dyrking av opiumsvalmue

Opiumsvalmuen er en vakker, slank og dekorativ plante som er en pryd i et blomsterbed, og den er enkle å dyrke. Frøet såes direkte på voksestedet i rader med 40 cm avstand. Etter spiringen tynnes plantene til 10-15 cm for at de ikke skal stå for tett og ta næring fra hverandre. Opiumsvalmuen trives best i en kalkholdig, næringsrik jord på et solrikt voksested. Planten tåler tørke og klarer seg i sandjord, men da blir plantene mindre. I vekstperioden må det vannes og gjødsles regelmessig. Det bør gå minst fire år mellom hver gang man dyrker opiumsvalmue på det samme feltet. Hvis man ikke ønsker at valmuene skal så seg selv, kan man fjerne de tørre plantedelene om høsten. I løpet av sommeren kan kapsler knipes av så snart de er avblomstret, for å frambringe mer blomstring.

De dekorative frøkapslene inneholder hundrevis av små frø. Høsting av valmuefrø foregår etter hvert som kapslene modner. Klipp dem av når hodene er brune og tørre, og da kan man riste ut alle valmuefrøene. For at frøene ikke skal mugne, må de lufttørkes skikkelig før de oppbevares i bokser eller glass. Det er lov å dyrke foredlete former av opiumsvalmue som prydplante i Norge, men det er ikke tillatt å utvinne råopium fra frøkapslene.

Opium inneholder mange alkaloider og en dødelig dose for voksne er 2-4 g råopium som inneholder ca. 12 % morfin. Morfin er det mest giftige av alle opiumsvalmue-alkaloidene: 0,25-0,5 g er en dødelig dose. I terapeutiske doser har morfin utmerkede smertedempende egenskaper. I større doser forårsaker det imidlertid dyp bevisstløshet og død på grunn av respirasjonssvikt.

Kodein er et annet opiumalkaloid, som har et langt bredere bruksområde enn morfin. Det undertrykker hosterefleksen og potenserer smertestillende midler. Papaverin, et annen alkaloid i denne gruppen, har en antispasmodisk virkning. Alle er imidlertid ekstremt giftige i større enn terapeutiske doser.

Produkter laget av opiumsvalmue skal bare brukes under kyndig veiledning. Vær oppmerksom på at opium og morfin forårsaker forstoppelse (og har derfor blitt brukt som et middel mot diaré). Se ellers kapittelet Giftig dose og forgiftningssymptomer over.

Det er unødvendig å si, men opiumsvalmue må aldri samles og brukes til selvmedisinering.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.