Firblad er en flerårig plante som blir 10-40 cm høy. Den har en lang, krypende rotstokk og opprette stengler med normalt fire eggformede, sittende blad i en krans ovenfor midten (antall blad kan imidlertid variere mellom to og seks, og ved siden av fire, er fem blad temmelig vanlig). En enslig toppstilt blomst (mai-juni) har fire lansettformede begerblad og fire smale, spisse og linjeformede kronblad, alle med gulgrønn farge. Blomsten har åtte linjeformede pollenknapper som løper ut i en eiendommelig sylformet forlengelse, og en fruktknute med fire grifler. Frukten er et stort, saftig, blåsvart bær som kan ligne litt på et blåbær. Planten har en vond lukt som minner om råtnende kjøtt, og pollineringen skjer med vind eller åtselfluer som tiltrekkes av lukten. Hele planten er giftig. Firblad kan neppe forveksles med noen annen art i norsk flora.

Firblad forekommer i Nord- og Mellom-Europa, og i deler av det nordlige Asia. I Norge finnes firblad over nesten hele landet, men er mindre vanlig på Vestlandet, og mangler i det meste av ytre Finnmark. I fjellet kan man finne firblad opp til 1250 moh. (Vågå). Planten vokser på skyggefulle og litt fuktige steder, både i løvskog og barskog, men helst i moldjord og noe baserik jord. 

I kinesisk urtemedisin brukes arten Paris polyphylla, som angis å ha følgende egenskaper: Krampeløsende, betennelseshemmende, febersenkende og antitumor.

Et homeopatisk preparat laget av firblad kan brukes ved krampetrekninger, krampeaktig hoste, bronkitt, revmatisme, hjertebank, svimmelhet, migrene, nervesmerter i hodet og ansiktet, betennelse i stemmebåndene og ettervirkninger av hjerneslag.

Firblad er blitt brukt som medisinplante så langt tilbake som i antikkens Hellas, og Matthiolus omtaler den som et råd mot byller. Det lokale norske navnet halsbyllbær viser til slik bruk i folkemedisinen også her i landet. Mot halsbyller ble roten enten spist rå, eller det ble laget en tinktur (halsbylldråper) av bærene til pensling eller gurgling.

I folkemedisinen ble bladene tidligere brukt som kompress på verkesår og hardnakkede skader. Dette var imidlertid ikke ufarlig med tanke på mulighetene for infeksjoner i såret. Urten har tidligere også vært anvendt ved rabies (hundegalskap), og bærene ble brukt som middel mot pest. I Calonga i Russland er bladene blitt foreskrevet mot sinnssyke. Det kan muligens ha sammenheng med at planten har en slags narkotisk virkning.

Bærene har vært brukt til å fordrive veggelus (noe som lokalnavnet veggelusbær viser), og ellers har firblad vært benyttet til å verne kyrne mot de underjordiske. I våre dager er firblad lite brukt i urtemedisinen. Anvendelsen er hovedsakelig knyttet til et homeopatisk middel som lages av urten, men heller ikke dette er særlig mye brukt.

Firblad som medisinplante

Firblad er angitt å ha blitt brukt som et afrodisiakum. Det kan komme av at frøene og bærene av firblad har en narkotisk virkning som kan minne noe om effekten til opium. I de dosene som trengs for å få denne virkningen gir urten imidlertid også kvalme, oppkast, svimmelhet, kramper, kraftig svetting og tørr hals. Firblad må i det hele tatt brukes med stor forsiktighet, da overdosering kan være dødelig.

Bladene og bærene er blitt gitt som allopatisk medisin (medisinsk metode der legemiddelet skal gi motsatt virkning av den som sykdomssymptomet gir) som et krampeløsende middel ved kikhoste og ulike krampesykdommer, men dette må gjøres med stor forsiktighet på grunn av plantens giftighet. I små doser kan firblad imidlertid være til nytte ved bronkitt, krampaktig hoste, revmatisme, kolikk og hjertebank. Planten er også blitt brukt til behandling av hodepine og nevralgier, og saften av de friske bærene sies å ha hjulpet ved betennelser i øynene. Et avkjølende liniment kan lages av frøene eller saft fra bladene, og brukes på friske skader og som utvortes påføring på tumorer og betennelser. Den pulveriserte roten kokt i vin er blitt gitt mot kolikk, men kunne også brukes som et brekkmiddel.

Firblad som homeopatmedisin

Firblad ble innført som middel i homeopatien av Hartlaud og Trink. Midlet kan være brukbart ved krampetrekninger, krampeaktig hoste, ved noen former for bronkitt, revmatisme, hjertebank, svimmelhet, migrene, nervesmerter i hodet og ansiktet, betennelse i stemmebåndene og ettervirkninger av hjerneslag. Firblad har til nå imidlertid ikke vært særlig mye anvendt i homeopatien.

Forgiftning av firblad

Det er saponinet paristyphnin med spaltingsproduktet paridin som regnes å være årsak til firbladets giftighet. Giftstoffene finnes i hele planten, men det er trolig mest av dem i rotstokken og bærene. Opplysningene om hvor mye man må innta av planten før det blir farlig er noe sprikende, da det i litteraturen er angitt alt fra et par til 30-40 bær. Forgiftninger er kjent, derav et tilfelle som førte til døden (ikke i Norge). Oftest er det barn som blir forgiftet fordi de forveksler bæret med blåbær. Siden det bare finnes ett bær på hver plante, og det attpåtil smaker vondt, er imidlertid risikoen for alvorlig forgiftning liten.

Bortsett fra i homeopatisk form, er det lite aktuelt å bruke firblad som medisin i våre dager. Ved inntak av planten (gjelder både bær, blad og røtter) kan forgiftingssymptomer oppstå (se Forgiftning av firblad i omtalen over). Utvortes kan saft fra planten virke lokalt irriterende på huden. All medisinsk anvendelse av firblad, bortsett fra i homeopatisk fortynning, bør skje under oppsyn av kvalifisert helsepersonell.

Li, Thomas S. C.: Chinese and Related North American Herbs. Phytopharmacology and Therapeutic Values. Boca Raton, CRC Press 2002.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.