Det finnes to raser av pastinakk som er funnet i Norge, villpastinakk (Pastinaca sativa var. sativa) og hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Den dyrkede hagepastinakken stammer opprinnelig fra villpastinakk. Begge variantene kan anvendes på samme måte, men villpastinakk er dårligere egnet til matlaging.

Pastinakk er en hardfør toårig rotgrønnsak som dyrkes som ettårig. Det er hagepastinakk som nå farger veikantene gulgrønne i juli og august i lavlandet i Sør-Norge. Den 40-150 cm høye stengelen er opprett, hul eller fylt, kantet eller furet, og planten dufter sterkt. Bladene er finnete med 5-11 ovale, flikete eller tannete småblad. Planten har en stor, endestilt blomsterskjerm og flere små sideskjermer. Blomstene har små, gule kronblad og de sitter i skjermer med 9-20 ulike lange stråler. Svøpblad til skjermene mangler, eller er temmelig få. Hagepastinakk har en tykk, kjøttfull pælerot som blir 15-30 cm lang. Formen på rota kan variere mye, men de mest vanlige sortene er langstrakte og spisse. Rota likner litt på ei gulrot eller persillerot, men er gulhvit og gjerne noe større. Den har en søt og karakteristisk smak. Fruktene er 4-7 mm lange, eggforma, flate og bleike med vingekantede kantribber og tydelige oljekanaler, og har en sterk aromatisk duft ved knusing. Det finnes mange navnesorter av pastinakk i kultur. 

Pastinakk er opprinnelig viltvoksende i det vestlige Asia og i Sør- og Mellom-Europa. Her i landet er pastinakk innført, men har forvillet seg fra hager og er naturalisert i Sør-Norge. Pastinakk er nå godt etablert og i rask spredning, og kan blant annet observeres i stort antall på tørrbakker og skrotemark, og langs veikantene i Oslo-området. Arten har spredt seg overalt i tempererte soner i verden, og særlig i Nord-Amerika opptrer arten hyppig som ugras.

Pastinakk er primært en matplante, og det er særlig rota som benyttes. Man kan også bruke blad, blomster, stengler og frø som mat og krydder. Som medisin har man også benyttet bladene og frøene. Rota er mild og søtlig, og har en anelse krydret smak. Frøene minner smaksmessig litt om karve.

Rota inneholder karbohydrater (stivelse og sukker), protein, fiber, vitamin C og E, folinsyre, fosfor, kalium, pektin og furanokumarin. Fruktene inneholder dessuten en fet olje, eterisk olje med bergapten og kalsiumoksalat. Den dyrkede pastinakken har lite innhold av furanokumariner.

Aromatisk, nærende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, karminativ, rensende, mildt beroligende, urindrivende, galledrivende, krampeløsende, smertestillende, feberdempende, menstruasjonsdrivende, lindrer plager med steiner i urinveiene og afrodisiakum.

Urinveisplager, vatersott, mage- og tarmsykdommer, fordøyelsesplager, forstoppelse, leversykdommer, nyre- og blærelidelser, nyrestein, feber, søvnløshet, gikt, revmatisme, hoste og tannverk.

Det er fortsatt et mysterium hvor og når pastinakk først ble dyrket. Arkeologer har funnet pastinakkfrø ved utgraving av boplasser fra sen neolittisk tid ved foten av Alpene, men vi kan ikke vite om planten ble dyrket der eller samlet vilt. Uansett er den ville planten opprinnelig fra Europa. Det var sikkert en av plantene som samlere fra den gamle steinalderen gravde opp og spiste. Kelterne, germanerne og slaverne, og av og til også romerne, dyrket hele åkrer med denne rotfrukten. Det rapporteres at den romerske keiseren Triberius (42 f.Kr.-37 e.Kr.) likte den kraftige smaken så godt at han fikk grønnsaken importert fra provinsene langs Rhinen.

Tradisjonell bruk av pastinakk som medisin

Spesielt i sin ville form har pastinakk vært kjent i århundrer som en helbredende plante. Dens konsentrerte, livgivende energi er det som gjør den til et ideelt middel for de som lider av tuberkulose (tæring). Dioskorides (det første århundre e.Kr.), som var den store mesteren innen urtemedisin, foreskrev den som et middel "for å gjøre kvinnens livmor i stand til å bli gravid", og "den skaper et begjær etter samleie". Leonard Fuchs (1501-1566) skrev: "Å drikke den avkjølte rota fremkaller begjær hos ektepar" (Neuw Kreuterbuch, 1543). Folkelige ordtak gjentok synspunktet: "Blader og frø kokt i vin og drukket morgen og kveld, hjelper infertile kvinner med å bli gravide." Det tyske navnet "bukkeurt" ble gitt til pastinakk ikke bare for dens afrodisiakiske natur, men også for dens sterke lukt. Den eteriske oljen får den til å lukte litt som en geitebukk.

Innen tradisjonell folkemedisin anbefales det å lage en te av frøene eller tørkede blad som et vanndrivende middel og for å stimulere galleblæren. En slik infusjon er bra for vatersott, nyre- og blærestein, svak mage og feber, samt for funksjonell svakhet i kjønnsorganene (erektil dysfunksjon og ejakulasjonsvansker). Leonard Fuchs skrev: "Hvis roten settes inn i skjeden, vil den drive et dødt foster ut." I England beskrev Nicholas Culpeper (1616–1654) den medisinske effekten som "åpnende", vanndrivende, karminativ, rensende og god mot bitt av ville dyr (sannsynligvis som et grøtomslag).

Pastinakk som medisin

Urten har urindrivende egenskaper og stimulerer appetitten, og blir brukt til å behandle blære- og nyrestein og andre nyreproblemer, fordøyelsesplager og forstoppelse. Med sin urindrivende virkning kan pastinakk være til hjelp for de som forsøker å motvirke væskeansamlinger og når dette er en viktig faktor ved overvekt. I middelalderen ble den anbefalt mot leversykdommer og gikt. De gamle romerne brukte rota som afrodisiakum. Derfor ble munker og nonner advart mot å spise den, da den kunne øke kjønnsdriften. Søtet med honning ble et avkok i folkemedisinen brukt mot hoste. Når frisk rot ikke var tilgjengelig, kunne bladene brukes som erstatning.

Pastinakk som mat

Pastinakk er en næringsrik og velsmakende grønnsak. Unge blad og stengeltopper som høstes om våren er i små doser velegnet som krydder i supper og måltider med linser, erter og gulrot. De kan også brukes som salatingrediens eller kokes som grønnsak. Blomstene smaker sterkt, men kan brukes i salater eller som garnityr, eller i supper og sauser. Rota høstes av førsteårsplanter som ennå ikke har blomstret, og innhøstingen bør skje etter at plantene har vært utsatt for frost, for da blir den søtere på smak. Etter at rota har vært frosset, går stivelse over til sukker og gir pastinakk den karakteristiske søte smaken. Ved utendørs overvintring bør den høstes før planten rekker å utvikle blomsterstengel om våren, ellers blir rota treen og mindre smakelig. Overvintrede pastinakker inneholder tre ganger mer sukker enn de som tas opp om høsten.

Pastinakk kan spises rå i salat, kokes eller bakes som grønnsak, stues, gratineres eller stekes. Rota kan også skjæres i tynne skiver og stekes i olje og serveres som chips. Tradisjonelt har pastinakk blitt servert kokt eller bakt til fisk og stek. Pastinakk er en deilig mat i vintermånedene da det ellers kan være lite friske grønnsaker. Riv rota og bland den inn i rømmedressing, gjerne sammen med pepperrot. Eldre røtter har en uspiselig, hard kjerne, men etter koking kan man skrape av det ytre laget og spise det. En ekstrakt av rota har blitt brukt til å smaksette alkohol. Frøene kan brukes som krydder og de minner litt om karve i smaken.

Pastinakk har vært dyrket siden oldtiden, og hos Dioskorides (1. århundre e.Kr.) kan vi lese om hvordan de gamle grekerne anvendte den kokte rota. Tidligere ble den anvendt som kaffeerstatning og har dessuten blitt brukt til fremstilling av øl og vin. I Irland har de brygget et smakfullt pastinakk-øl, der det ble tilsatt litt malt og gjær, men ingen humle. Seinere destillerte irene pastinakk-alkohol og lagde til og med pastinakk-syltetøy. De flate frøene til pastinakk ble mye brukt som krydder, og i Øst-Europa ble pastinakkfrø (primært oppmalte) brukt som krydder i supper, salater, sauerkraut og pickles.

Rota til pastinakk inneholder relativt store mengder tørrstoff, og næringsverdien er derfor høyere enn hos f.eks. gulrot. Kokt pastinakk er en moderat god kilde for vitamin C og E, og den har mer stivelse, men mindre sukker og proteiner enn gulrøtter. Rota kan ved inntak gi mye tarmgass, men hvis man bruker frøene som krydder så virker de karminative (vinddrivende middel som fjerner tarmgass og beroliger fordøyelsessystemet) og kan derfor redusere tarmgassproduksjonen. Vill pastinakk er vesentlig sterkere og mer bitter på smak enn hagepastinakk, og den tykke og treaktige rota er knapt verdt å spise. Den kan imidlertid brukes i matlagingen hvis den først kokes ut i saltvann noen timer.

Pastinakk som dyrefôr

Rota som grønnsak er ikke bare et godt næringsmiddel for mennesker, den er også god for dyr. Pastinakk ble dyrket på åkrer for å fete opp griser og for å holde dem friske gjennom vinteren. Pastinakkrøtter ble også gitt som mat til kalver. Melk og smør ble rikere hos kyr som sammen med høy og annet grovfôr ble matet med pastinakk i vintermånedene. Slikt smør ble påstått å smake like godt som det de fikk fra kyr som beitet på friskt gras. Totalt hadde pastinakk en lang popularitetsperiode inntil 1800-tallet, da potetene begynte å dominere i jordbruket, samtidig som pastinakk mer eller mindre gikk i glemselen.

Dyrking av pastinakk

Pastinakk trives på de fleste jordarter, men gjør seg best på dyp, forholdsvis lett jord i god hevd. Dyrkingsstedet bør ligge solåpent til. Så frøene så tidlig som mulig etter at jorden er blitt bekvem å arbeide med. Så i 1-2 cm dype furer som har en avstand på 35 cm. Så snart frøplantene har kommet i god vekst, er tiden inne for tynning. Riktig planteavstand er 10-15 cm.

De grønne delene av pastinakk inneholder furanokumariner, et stoff som også finnes i mange andre planter i skjermplantefamilien. Dette stoffet kan forårsake fotosensibilitet og alvorlig hudutslett hvis det rammede området samtidig utsettes for sollys. Det kan skje under lek hvis barn pisker hverandre med plantene, eller under arbeid når man skal slå vegkanter med krattrydder og saften spruter fra de knuste plantene inn på ubeskyttede hender og armer. Derfor anbefales det å bruke hansker når man håndterer pastinakk. Vill pastinakk er i så måte farligere enn hagepastinakk. Det er ikke farlig å spise pastinakk i normale mengder.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.