Grønnever er en bladlav som vokser blant mose på marken i fattige skogtyper, særlig i fjellnære områder. Thallus er stort og tykt, og kan bli opptil flere desimeter i diameter. Lobene er rundt 10 cm lange og 2-4 cm brede, avrundete og med oppstigende kant. Oversiden av laven er lyst blågrå når den er tørr, og klart grønn når den er fuktig. Den kan ha sparsomme, opprette hår ytterst på lobene, men er ellers snau. Hardt festet til oversiden av lobene sitter det tallrike grå til brune, vortelignende prikker (cephalodier) som blir inntil 2 mm i diameter og som inneholder cyanobakterier (Nostoc). Disse har evnen til å binde nitrogen fra lufta og bidrar på den måten til å forsyne laven med nitrogen. Undersiden av laven har en bred, lys og filtaktig kantsone, men mot midten er den mørkebrun til svart og uten distinkte årer. Rhizinene på undersiden er mørke, enkle til buskformede, og ofte sammenstilte. Apothecier (fruktlegemer) forekommer ofte, og disse sitter på oversiden av korte sidelober. De er brune, salformede og barkkledde på undersiden.

Åregrønnever (Peltigera leucophlebia) er en nærstående art som har tydelig årenett på undersiden, og apothecienes underside mangler eller har grynete bark. Denne arten foretrekker noe åpnere vokseplasser og mer kalkrik grunn. Når grønnever ble brukt i folkemedisinen, ble det sikkert ikke skilt mellom disse to artene.

Grønnever har en sirkumpolar utbredelse og forekommer i Arktis og boreale og tempererte regioner på den nordlige halvkule. I Norge er laven utbredt i hele landet, men er sjelden langs kysten fra Agder til Nordland. Grønnever vokser på marken blant mose, helst i åpne skoger og på fuktige og mosekledde berg.

Hele laven har vært brukt i folkemedisinen.

Grønnever inneholder ulike fenoler (inklusive aphtosin og tenuiorin), methylgyrophorat, gyrophorsyre, terpenoider og phlebinsyre A og B. Det finnes fem kjemotyper av grønnever.

Urindrivende, avførende, bakteriehemmende og sårhelende.

Brukt i folkemedisinen mot trøske (= munnskold / candidiasis), elveblest (= neslefeber / urticaria), forbrenninger, skoldinger, leggsår, bistikk, eksem, bleieutslett, sprukken hud, innvollsorm, parasitter, kikhoste og tuberkulose.

Slektsnavnet Peltigera stammer fra gresk og latin og betyr "skjoldbærende" (pelta betyr et lite skjold). Aphthosa kommer av latin og betyr trøske (= candidiasis, et gråhvitt belegg på slimhinner i munn, vagina osv. forårsaket av gjærsopper, vanligvis Candida-arter), en plage som laven tidligere ble brukt spesifikt mot. Aphthosa kan også opprinnelige stamme fra det greske ordet aphthai, som betyr pustel eller hudutslett. Anvendelsen av laven mot trøske gjenspeiles også i det svenske navnet torsklav (torsk = trøske).

Folkemedisinsk bruk av grønnever

Grønnever har på oversiden mange små flekker som inneholder cyanobakterier. Med bakgrunn i signaturlæren har disse flekkene gitt assosiasjoner til trøske (munnskåld), en sykdom som gir flekkvis hvitt belegg i munnen og svelget, særlig hos spebarn. Et uttrekk eller avkok i vann eller melk med grønnever har innen folkemedisinen vært brukt mot denne plagen. Man vasket både munnen til barnet og den ammende morens brystvorter med dette avkoket når barnet hadde diet ferdig, og belegget på tungen og i munnen skulle da bli borte. Ifølge Carl von Linne (1707-1778) har samme uttrekk også blitt ansett som et utdrivende middel ved innvollsorm hos mennesker. Laven kunne også inngå i medisin mot kikhoste og har dessuten vært brukt til røkelse for å drive ut trollskap som var satt på folk eller fe.

Det mye brukte norske navnet alvenever på laven viser til at den har vært brukt mot elveblest eller elvegust, som også kalles neslefeber eller urticaria. Man trodde at denne sykdommen kunne en pådra seg hvis man tilfeldigvis hadde tråkket på eller forurenset en plass der alvene bodde eller brukte. For å helbrede elveblest, skulle man helst bruke grønnever som hadde vokst under einer. Behandlingen ble særlig brukt på barn, og gikk ut på at den syke ble satt helt naken på en krakk med et sengeteppe over. Dette ble holdt tett rundt halsen, og under krakken brente man grønnever slik at røyken samlet seg rundt kroppen. Hvis sykdommen var lokalisert bare i ansiktet, røykte man med elvenever i peisen mens man holdt ansiktet i røyken. Man kunne også lage et avkok av laven som barnet ble badet i, eller lage et avkok i melk som ble drukket, men i for store doser kunne dette fremkalle brekninger.

Bruk av grønnever blant urbefolkningen i Nord-Amerika

Fra Nord-Amerika er det oppgitt at grønnever ble brukt av urbefolkningen til flere ulike formål. Laven ble tørket og pulverisert og brukt til å behandle forbrenninger og skoldinger. Den ble også brukt direkte som omslag på leggsår, og gnidd på bistikk for å dempe smerten. Når laven kokes blir den tykk og limaktig, og hvis man påførte slik kokt lav på de aktuelle områdene på kroppen og lot det ligge til det tørket, kunne det være et godt middel mot elveblest, eksem, bleieutslett og sprukken hud. Videre ble laven tygd på ved tuberkulose, og i tidligere tider også brukt for å fremme urineringen. Grønnever er et kraftig avføringsmiddel og ble brukt sammen med andre planter for å rense ut innvollsorm og andre parasitter. Vannekstrakter av grønnever er ellers vist å kunne påvirke aktiviteten til ulike bakterier, inklusive Bacillus subtilis, E. coli og Staphylococcus aureus.

Ingen opplysninger om advarsler, bivirkninger eller kontraindikasjoner ved bruk av grønnever i folkemedisinen er funnet i anvendt kildelitteratur.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.