Mesterrot er omtalt som medisinplante allerede i tidlig middelalder. Urten synes å ha vært ukjent i den greske legekunsten, sannsynligvis fordi mesterrot ikke vokste i datidens Hellas. Det latinske navnet Peucedanum betyr "bitter" og henviser til plantens innhold av bitterstoffer. Planten har sin hovedutbredelse i Alpene, og det tyske navnet Meisterwurz er opphavet til det norske navnet på planten. Navnet mesterrot viser at denne planten tilhørte Mesteren (Gud). Med sin kraft kunne den drive djevelen, troll og hekser på flukt.

I Tyskland ble mesterrot ansett for å ha stor legende kraft, og fra De Bayerske alpene er det kjent at roten ble brukt mot kolikksmerter og bladene som omslag på saktegroende sår. Hildegard av Bingen (1098-1179) skal ha sett på mesterrot som et av de mest betydningsfulle universalmidler mot febersykdommer. Hun anbefalte å knuse roten og legge den på en krukke, helle på vin og la det stå og trekke over natten. Om morgenen skulle blandingen siles og tilsettes mer vin. Ved forkjølelse kunne doseringen være et snapsglass av mesterrotvinen tre ganger om dagen i tre til fem dager. Også i avskrifter etter den danske urtebokforfatteren Henrik Harpestreng (som levde på 1300-tallet), står det at roten ble knust i vin og drukket mot leversykdom, gulsott, hoste og spedalskhet. Blandet i eddik, renset den hodet for "vond væske". Henrik Smith brukte mesterrot som urindrivende middel og mot vatersott. Han skriver dessuten om planten at den "hjelper den kalde, døde mann opp i salen igjen". Simon Paulli (1648) anbefalte roten som tyggemiddel mot den fryktelige pesten, og saften av den friske roten på byller.

Også i andre urtebøker fra 1500-tallet og fram til 1700-tallet står det mange lovord om urtens legende egenskaper. Den ble ansett som et universalmiddel ved febersykdommer, som slimløsende og urindrivende middel, dessuten virket den menstruasjonsfremmende og svettedrivende, noe bl.a. Carl von Linné skriver om. Mesterrot kunne brukes ved forgiftninger, nyrestein, isjias, magekramper, tarmgass, menstruasjonssmerter og utvortes på saktegroende sår.

Mesterrot som medisinplante

I nyere tid har nok mesterroten vært mer anvendt i veterinærmedisinen enn i folkemedisinen. Fra England rapporteres det at urten ble brukt som styrkemiddel for syke kalver og for å fremme melkeproduksjonen hos kyr. Dessuten ble den brukt mot såre jur hos kyr. Fra Sverige finnes det opptegnelser som viser at mesterrot ble brukt til kyr og hester med manglende matlyst.

Mesterrot er en aromatisk, bitter urt som virker varmende på sentrale områder av kroppen. I den grad urten brukes i våre dager, er det mest som en appetittvekker og et styrkemiddel for magen. Den øker utsondring av fordøyelsesvæsker, noe som virker generelt stimulerende på fordøyelsen. Det gir mindre luft i tarmene og minsker dermed følelsen av oppblåsthet, demper diaréer og løsner kramper i mage og tarmer. Mesterrot brukes iblant også for å lindre smertefulle menstruasjoner, og mot kroniske luftveislidelser med slimdannelser. Urten inneholder flere aktive innholdsstoffer som bidrar til den betennelseshemmende og krampeløsende virkningen ved sykdommer i luftveiene og magetarmkanalen.

Mesterrot har tilsvarende virkning som kvann (Angelica archangelica), men synes ikke å ha noen fortrinn framfor kvannen, og det er kanskje en av grunnene til at planten ikke lenger er i nevneverdig bruk i urtemedisinen. Med bakgrunn i den utstrakte bruken i eldre tider, er det imidlertid en plante som burde vært bedre undersøkt med moderne forskningsmetoder.

Mesterrot i matlagingen

Hele planten kan brukes som krydder, men det er bladene og blomstene som har den mildeste smaken. Den kan brukes på samme måte som løpstikke (Levisticum officinale) i supper. Bladene kan i små mengder også brukes i salater og som grønt dryss. Røtter og frø kan tørkes og pulveriseres og brukes som en slags peppererstatning, og det sies at de smaker skarpere enn pepper. Rota kan anvendes som smaksetter av snaps og likører.

Skadelige bivirkninger er ikke kjent når mesterrot brukes i anbefalte terapeutiske doser, men i store doser anses urten for å være litt giftig. Hvis urten påføres huden, kan det fremkomme allergiske reaksjoner hvis huden samtidig utsettes for sollys, noe som skyldes furanokumarinene. En tilsvarende fototoksisk reaksjon kan forekomme ved berøring av kvann (Angelica archangelica) og noen andre planter i skjermplantefamilien, særlig bjørnekjeks-artene  (Heracleum spp.).

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.